Ikke mer åpenhet

Fantastisk at du tar for deg den nye offentleglova og hvordan journalister bruker den. Likevel må jeg si at jeg stiller meg noe undrende til dette innlegget.

Ingen av de syv journalistene du har snakket med svarer "ja" på spørsmålet om hvorvidt de har merket forskjell i overgangen fra gammel til ny lov. Å ta dette til inntekt for at kunnskapsnivået blant disse journalistene ikke er "godt nok" eller at "endringene i den nye loven ikke er så store" blir noe unyansert etter min oppfatning.

Nå mener jeg riktignok at den nye loven kunne gått enda lengre i å sikre innsynsrettighetene. Likevel er det et faktum at den inneholder en rekke nye og store endringer sammenlignet med den gamle. Ta § 9 for eksempel - rett til å kreve en sammenstilling fra databaser. Med den gamle loven var innsynsretten knyttet til dokumenter, ikke opplysninger. En radikal og meget viktig endring spør du meg. Og det er flere viktige endringer.

Per Anders Johansen er blant de i landet, kanskje DEN journalisten, som i størst grad har rendyrket offentlighetsarbeid som journalistisk metode. Og alle kan se hvilke resultater dette har gitt han på trykk. Å antyde at dette bare er mulig fordi Johansen jobber i en ressursterk avis som Aftenposten, opplever jeg som lett provoserende.

Jeg er helt enig med deg i at flertallet av norske lokalavisjournalister er noen late slappfisker som svikter samfunnsoppdraget hver eneste dag. De bryter med Vær Varsom plakatens bokstavklare oppfordring om å tviholde på offentlighetsprinsippet. Slik svikter de ikke bare lokaldemokratiet - de går også glipp av de beste sakene. Men å la kunnskap og ressurser unnskylde manglende fokus på daglig offentlighetsarbeid i nyhetsredaksjonene mener jeg ikke har rot i virkeligheten.

Offentlighetsarbeid krever et minimum av både kunnskap og tidsbruk. Jeg jobber i en liten lokalavis som dekker én kommune og rekker over de daglige postjournalene til minst 10 forvaltningsorgan i måneden. Hittil i år har jeg bedt om innsyn i 500 dokumenter. Og jeg forventer faktisk ikke stående applaus. De fleste vil rekke dette og til og med sende avgårde et par klager i uka ved å bruke 15 minutter daglig.

Å i det hele tatt begynne å snakke om "gravende journalistikk" i samme ordelag som det å bruke offentlighetslovgivningen til daglig som nyhetsjournalist er - i journalistikkens navn, livsfarlig. Det er jo nettopp da vi svikter! Det er jo det daglige offentlighetsarbeidet som danner selve grunnlaget for å grave. Da har du tatt på deg fjellstøvler, anorakken og har med deg nistepakke med kakao. Men du er ikke en gang i nærheten av fjelltoppen! Det er rett og slett vanskelig for meg å forstå hvordan lokalavisredaksjonene greier å få seg til å se på offentlighet som noe for "spesialistene" eller "de store Oslo-redaksjonene med masse ressurser". Det er med all respekt å melde bullshitt.

Offentleglova er noe enkelte redaksjoner puster støv av "når det virkelig gjelder". De bruker den en gang i halvåret. Også sitter de og klør seg i hodet over hvorfor offentlighetsarbeidet krever ressurser. Og hvorfor ingen på huset kjenner én eneste paragraf i loven. Men det er ikke bare journalistene som må finne opp kruttet på nytt hver gang - det må også byråkratene. Og da skal jeg love deg at det tar tid. All erfaring viser at en forvaltning som ikke daglig møter innsynskrav og klager fra journalister, heller ikke har et aktivt forhold til loven. Vi graver vår egen grav. På godt norsk er det som å pisse i buksa en vinternatt.

Det kommer ikke an på penger. Det kommer ikke an på kunnskap. Det handler om å gidde.