– Jeg har tre barn og bøker som skal skrives

Mikrobloggingstjenesten Twitter øker hver eneste dag øker i omfang, både nasjonalt og internasjonalt. Også Journalisten er til stede i nettsamfunnet, og vi har skrevet flere artikler om Twitter.

For noen uker siden dukket også Dag og Tid-journalist Jon Hustad opp på nettsamfunnet, og klarte på få timer å sette en tone.

Død og 1987

– Det artige er at man må formulere på 140 tegn. Som journalist og kommentator er jeg trent i sjangeren, og jeg ble ganske god til å spisse. Jo mer hårreisende jeg skrev, desto mer respons fikk jeg, forteller Hustad.

Blant annet så han Thomas Giertsen kjøre forbi i sin SUV, da endte Hustad med å skrive at Giertsen minnet ham om Hallvard Flatland, og at det var en eim av død og 1987 over komikeren.

– Det er noe jeg aldri ville skrevet i en avis eller i en kommentar. Jeg fikk samme holdning til Twitter som jeg har til sms, det er jo det klassiske når man sitter og drikker at man sender sms som er mest mulig hårreisende. Det var slik med Twitter. Jeg fikk brutalt mange følgere og ble tydelig et fenomen, sier Hustad.

Morgen og kveld

Men brått var Hustad, som også er spaltist i Journalisten, borte fra nettsamfunnet. Flere lurte på hvor han var blitt av, og enkelte holdt til og med en minnehøytid for ham.

Hustad skjønte at ting begynte å skli ut da folk ble opptatt av det han skrev på Twitter. Blant annet ble noen ytringer tatt opp med sjefen hans. Hustad forklarer at han ikke så sitt Twitter-ego som den samme som skriver i Dag og Tid.

– Og så sjekket jeg Twitter om morgen, ettermiddag og kveld ... hva er det for noe? Jeg har tre barn og bøker å skrive. Dessuten er jeg journalist, legger han til.

Han forteller at Twitter inviterte til en helt «annen» Hustad enn den ellers han er. Hustad uten filter.

Venstreterror

Hustad forteller at det kan nok tenkes at Lars Sponheim og en del andre, ville reagert hadde de sett det han skrev om dem. Blant annet slo Hustad selv fast at det var Sponheim som sto bak 9/11-tragedien.

– ... det jeg ikke visste var at Venstre fulgte det jeg skrev og sendte det videre ut i partisystemet. Tenk deg om jeg skulle intervjue Sponheim og han kom på denne meldingen, sier Hustad og humrer. Han regner med at Sponheim hadde tatt meldingen med et smil.

I dag, etter å ha twitret mer i løpet av en dag enn de fleste gjør gjennom ei uke, er Hustad rehabilitert.

I hvert fall nesten, for når han hører at hans siste skriverier diskuteres på Twitter, så kjenner han det klør i fingrene.