- I dag kan selv små barn bruke en PC. Da blir det helt meningsløst at filmsatsparagrafen fortsatt skal gjelde, sier VGs administrerende direktør Torry Pedersen.
På sentraldesken i syvende etasje sitter journalister og typografer sammen rundt små øyer. Ved siden av PC-en ligger de store arkene hvor morgendagens VG tegnes opp med streker, bokser og markeringer. Det får journalistene lov til å gjøre, men derfra må typografene overta. Det sier filmsatsparagrafen.
- Vi er gammeldagse og er trolig den eneste norske avis hvor sidene fortsatt tegnes på papir. Den enkleste forklaringen til det er at VG har hatt råd til å la være å utfordre filmsatsparagrafen, samtidig som mitt inntrykk er at Grafisk forbund ser på oss som siste utpost. Faller typografenes monopol på enkelte arbeidsoppgaver her, så er det ikke mye igjen av monopolet, sier produksjonsredaktør Grete Ruud i VG.
- Jeg har ikke noe imot grafikere, men misliker at de tviholder på monopolet. Det hindrer en effektiv produksjon og kompetanseutvikling. Heldigvis har vi et godt klima, til tross for dyp uenighet.
Gammelt problem
Filmsatsparagrafen har i årtier vært en torn i øyet på avisutgivere, selv om de selv inngikk avtalen tilbake i 1966. Den har vært utfordret flere ganger, og angrepene er blitt slått tilbake hver gang. Men nå mener mange at tida er overmoden for å kvitte seg med paragrafen som sier at bare folk med grafisk fagbrev får utforme avissider på datamaskin. Og Mediebedriftenes Landsforening (MBL) har nedsatt et utvalg som skal se nærmere på dette spørsmålet.
- Avisene opplever svikt både i opplag og annonseinntekter. At det fortsatt drives med dobbeltarbeid i redaksjonen, bedrer selvsagt ikke lønnsomheten. Slik forklarer Tore Cappelen i MBL initiativet. Mens Torry Pedersen setter det litt mer på spissen:
- Hvis papiravisen skal ha noen framtid, må den produseres mest mulig effektivt. Det er ikke tilfelle i dag.
Begge sitter i filmsatsparagrafutvalget sammen med blant andre Trine Eilertsen, sjefredaktør i Bergens Tidende. Alle er overbevist om at de store avisene kan spare flere millioner kroner årlig hvis filmsatsparagrafen fjernes, men ingen ønsker å anslå hvor stor gevinsten kan bli.
- Hos oss er det mellom 20 og 25 grafikere som jobber med redaksjonell produksjon. Men jeg ønsker ikke å spekulere i hvor stor gevinsten ved å avskaffe filmsatsparagrafen kan være. Prøver jeg meg på et konkret anslag, ville mange straks begynne å telle antall stillinger, og det blir helt feil. Poenget må være at det er mye bedre å effektivisere driften enn å måtte legge ned redaksjonelle magasin, sier Eilertsen.
Burde hørt på Ona!
Produksjonsredaktør Grete Ruud tør likevel lette litt på sløret. Hun forteller at VG har 13 deskjournalister og 22 typografer i sideproduksjon, og at et enkelt regnestykke skulle tilsi at bemanningen på desken uten filmsatsparagrafen kunne vært halvert.
- Men det tallet tror jeg egentlig lite på. Derimot kan det kanskje være mulig å spare opp mot 60 prosent, ressurser som i stedet kunne brukes til å lage god journalistikk.
Også i VG har man forhandlet med grafisk om å myke opp «monopolet». Partene skal ha vært enige om det meste, unntatt prisen. Grafisk skal ifølge Ruud ha hatt for store krav.
- Det forundrer meg litt, siden verdien av paragrafen går nedover for hvert år som går. De burde sagt ja til Aslak Onas tilbud om 50 millioner kroner en del år tilbake!
Det mener ikke Øystein Simensen, grafisk klubbleder i VG. Han avviser samtidig at prisen grafisk skal ha forlangt for å innrømme dispensasjoner, var for høy.
- Også vi ønsker å slippe arkene, men vi ønsker samtidig trygghet. Vi vil sikre våre medlemmers arbeidsplasser inntil de faller for aldersgrensen. Og for de fleste er det ikke så lenge til.
Gjennomhullet paragraf
En oversikt fra MBL viser at 94 av deres medlemmer har grafikere blant sine ansatte. I disse bedriftene har journalistene egentlig ikke lov til å levere manus på PC. Alt skal printes ut og overleveres en grafisk faglært, som deretter må legge det inn i systemet igjen.
Men slik er som kjent ikke hverdagen lenger. Bedriftene har framforhandlet dispensasjoner som gjør at også vi journalister kan bruke PC-en som arbeidsverktøy. Motstandere av paragrafen har brukt alle dispensasjonene til å påpeke hvor absurd regelen er og at det eneste riktige er å avvikle den.
På grafisk er man mer skeptisk til å kaste paragrafen på dynga, selv om det er mange år siden filmsatsen havnet der.
- Gjennom filmsats-utvalget drar MBL overenskomster i tvil og bryter fredsplikten midt i en tariffperiode. Det liker jeg svært dårlig, sier Øystein Simensen. Klubblederkollega i Aftenposten, Per Syversen, mener også utvalget er en dårlig idé.
- Så lenge det er såpass store motforestillinger på begge sider tror jeg det er riktig at loven blir stående, spesielt som det i redaksjonene jobbes iherdig med løsninger som i praksis innebærer at paragrafen smuldrer opp.
Trivelig på jobben
Der i huset er man kommet fram til en ordning hvor journalister og typografer jobber i team og hvor begge parter har lov til å bevege seg inn på den andres arbeidsfelt.
- Vi følger «hovedsakelig»-prinsippet som betyr at man primært skal holde seg til sitt fag, men det er ikke til hinder for at man gjør den andres oppgaver, der det måtte være praktisk. Løsningen har fungert veldig godt. Vi er om lag 25 grafikere som jobber med redaksjonell produksjon. Nyordningen har gitt oss lavere fravær, større mangfold i arbeidsoppgavene og en langt hyggeligere hverdag på jobben, hevder Syversen.
- Å skille journalistikk og presentasjon fra hverandre er som å spørre om du kjører bil eller hører på radio. Journalistikk og presentasjon henger sammen og det er mest fornuftig at en person har ansvaret for hele sideutformingen, fastslår desksjef Audun Solberg i VG. Han legger ikke skjul på at han håper også VG finner en god løsning.
Liten forskjell
Men så langt er Aftenposten en av svært få aviser hvor man har fått til en slik avtale. En annen er lokalavisen Akershus Amtstidende, men entusiasmen for den nye «hovedsakelig»-prinsippavtalen virker mer avmålt i sentralredaksjonen (med to typografer) i Drøbak.
- Det er liten forskjell på nå og tidligere. På hverdager står grafikerne for 99 prosent av ombrekkinga. Problemet er at avtalen ikke er fulgt opp med kompetanseheving, slik at noen føler de mangler kompetansen som skal til for å utføre «den andres» oppgave, sier desk- og vaktsjef Erik Inderhaug.
Til venstre for ham sitter Dag Haslie som har jobbet som typograf i Amta siden tidlig 80-tall. Han mener den største forskjellen er at de nå sitter sammen med journalistene, mens de før satt i ulike etasjer.
- Og det er jo hyggelig, men ellers er det meste som før. Bortsett fra at vi tidligere var fire typografer og at avisen kunne levere stoff fram til midnatt, mens vi nå bare er to og stoffet helst skal være levert klokka 16. Vi er blitt dårligere på nyheter, men det har mer med rasjonalisering enn med oppmyking av filmsatsparagrafen å gjøre, konstaterer Haslie.
Fleksibelt i Drammen
På den andre siden av Oslofjorden står typograf Arild Holther og deskjournalist Jan Rasmussen i Drammens Tidende i ivrig samtale. DT har ingen formell avtale slik som Amta, men begge bedyrer at filmsatsparagrafen betyr lite der i gården.
- Å prøve å stoppe utviklingen er bare å lage ris til egen bak. Derfor har vi i DT lenge vært så fleksible at jeg har fått kjeft av mange grafisk tillitsvalgte i andre aviser, forteller klubbleder Holther.
- Her kan journalistene på desken gjøre det meste av ombrekking. Men kvalitetssikring og endelig ferdigstilling overlater vi til typografene, supplerer Rasmussen - som ifølge Holther «liker å tøye strikken» noen ganger.
- Men det har gått greit, bortsett fra en gang mot slutten av 90-tallet da jeg var innom avisen på lørdagen og brakk om og gjorde fire sider ferdige. Jeg ville bare spare typografene for litt jobb, unnskylder Rasmussen seg og fortsetter:
- Da det ble oppdaget, var det ikke typografene, men daværende redaktør Hans Arne Odde som reagerte kraftigst. «Dette gjør du ikke en gang til!!!» hyttet han med hevet pekefinger rett opp i ansiktet mitt. Men avisen kom ut, og det var det.
- Jan fikk nok mer kjeft hjemme. Han er jo gift med en typograf, flirer Holther.
Også DT-redaktør Geir Arne Bore har en avslappet holdning til filmsatsparagrafen.
- Den er ikke så viktig for oss. Vi har fem typografer og to redigere, og mesteparten av gevinsten er allerede tatt ut gjennom tidligere leveringstid og malstyrt produksjon. Men det er helt greit at MBL ser på filmsatsparagrafen. Prinsipielt setter den begrensninger som ikke er så bra. Den er lite fleksibel og bidrar til sementering.
Grå pantere
Gjennomsnittsalderen på typografene i VG er på 54-55 år, og i Drammens Tidende har de ikke ansatt noen typografer siden 1988.
- Jeg tror vel heller ikke det blir noen flere. Vi blir faset ut med pensjonen, smiler Arild Holther. Han mener akkurat det kan være et argument for å la paragrafen stå litt til, et synspunkt produksjonssjef Ole Erik Fossvoll i Adresseavisen har forståelse for.
Fossvoll har levd med filmsatsparagrafen siden han tidlig i 1980-årene ledet NJs tekniske utvalg som skulle se nærmere på avtalen. I dag er han fornøyd med at Adresseavisen endelig har funnet en lokal løsning innenfor paragrafens rammer, ikke ulik den i Aftenposten.
- Vi har innført sideprodusenter, hvor rollen som redigerer og typograf har smeltet sammen. Løsningen passer svært godt for oss, sier Fossvoll. Han hevder at erfaringene og tilbakemeldingene fra så vel journalister som typografer er svært positive.
- Det som er mer forunderlig er at problemstillingen har levd så lenge at man ikke har klart å løse dette tidligere. Teknologien er jo kommet så langt forbi filmsatsparagrafen at det blir som å gå i fjellet med kart fra 1600-tallet. Det nytter ikke å forklare noe slikt for vanlige folk.
