Idealistisk fremmedfrykt
De gamle radikalerne i nettstedet Document.no er på ville veier. Fra en start som kritisk motekspertise i norsk samfunnsdebatt, er de i ferd med å gå seg bort i dystopier og fordommer.
Det er kanskje ikke så farlig at Hans Rustad og hans kolleger stadig tilkjennegir forestillinger om at journalister, programledere og kommentatorer har «oppdrag» eller «forbud» og derfor dekker innvandring, integrering, kriminalitet og politikk som de gjør. Heller ikke at man overdriver samstemthet og multikulturalisme i mediene, forøvrig ganske likt måten motsatt ytterfløy overdriver utbredelsen av islamofobi. Verre er at man anlegger en retorikk som desavuerer dem som vurderer annerledes og de mediene som målbærer mindre pessimistiske forventninger til integrering. Dette nesten daglige «oppgjøret» med frie og ganske mangfoldige medier har noe forstemmende monomant over seg og er ikke noe positivt bidrag til en demokratisk debattkultur.
Redaksjonen mener aggresjon og frykt råder på T-banen i Oslo. Hans Rustad har møtt en somalisk kvinne på Gol og deler sine inntrykk av «marsboere», «vandrende telt» og «slaver». «Dette er ikke et individ i vanlig forstand», konkluderer Rustad om kvinnen han ikke har vekslet et ord med. Selv om politikken er startstedet for Document, ender man opp i parodier på provinsialisme.
Det kan bli verre. Document bestemte seg forleden for å dekke rettssaken mot fire unge menn tiltalt for gruppevoldtekt. Nettstedets Arnt Folgerø kvier seg ikke for den groveste utlevering av rykter og seksuelt trakasserende sladder om jenter i tenåra. I debatten fantaseres det om å dekke flere rettssaker på samme måten. Kanskje kan de stygge overtrampene få redaksjonen til å vurdere sin forargelse over tilbakeholdenhet i tradisjonelle medier på nytt?
Den norske debatten om innvandring, trygd og kriminalitet trenger miljøer og journalister som har distanse til godhetskulturen og naivismen. De anti-israelske miljøene fortjener også dyktige motkrefter. Den lille gjengen bak Document, har gjort en imponerende dugnadsinnsats og skapt en blogg der etablerte oppfatninger utfordres hver dag av kommentarer og nyheter, ikke minst internasjonale.
Men det ser ut som Ducument.no forskusler sine muligheter gjennom overdrivelser, stempling og en tone så skarp at det blir vanskelig å snakke sammen. Det er vel derfor nesten ingen med avvikende meninger lenger deltar i nettdebatten deres.
HELGE ØGRIM
(Sist oppdatert: 28.09.2009 13:36)- Logg på for å skrive kommentarer.
Del med venner
Siste kommentarer
- Per Flåthe om Nye aksjoner mot Dagbladet
- Kristine Løwe om Nektes P4-praksis
- Helge Øgrim om Helle fikk pepper på Hell
- Lars om Helle fikk pepper på Hell
Da du var 20, hadde du sett for deg at det skulle bli like lett å sjarmere folk når du ble 70?
Aftenposten griller Gerhard Heiberg.
Mediefolk
Øystein Sørumshagen (31)
[09.02.2010]slutter som nyhetsredaktør i Buskerud-avisen Bygdeposten for å bli informasjonsrådgiver for KrFs stortingsgruppe. Sørumshagen har vært nyhetsredaktør i Bygdeposten siden 2003.
»Per Christian Magnus (50)
[08.02.2010]er ansatt som journalist i NRK Hordaland. Han kommer fra TV 2, hvor han har 15 års erfaring som utenriksreporter, redaksjonssjef og dokumentarfilmskaper.
»Stian Saur
[08.02.2010]har begynt som kommunikasjonsrådgiver i Troms fylkeskommune. Han kom fra stilling som journalist i Nordlys, og har før det vært ansatt i VG, Bladet Tromsø og Radio Tromsø.
Erlend Frafjord (37)
[08.02.2010]har tatt sluttpakke etter 11 år som journalist i Stavanger Aftenblad. Han var tidligere journalist i Bergens Tidende.
»Leif Gjerstad (58)
[05.02.2010]er ansatt i halvtidsstilling som journalist i Journalisten, etter å ha vært tilknyttet redaksjonen som vikar og frilanser de siste årene.
»Aksjekurser
Symbol Last Change SCH.OL POL.OL MEC.L MTG-B.ST PSM.DE RSS innenriks
RSS utenriks
Helge Øgrim konstaterer at Document.no uavlatelig påpeker kolleger og mediers "oppdrag" og "forbud" i sin dekning av det flerkulturelle samfunn. Dette må i parentes bemerket sies å være en forsimpling/forenkling av kritikken og en etterdønning av Øgrims ML-bakgrunn, der man tenkte i disse kategorier.
Men Øgrim er raus og tilkjenner Document denne retten, fordi den speiler den motsatte ytterlighet, dvs. de som ser islamofobi over alt. Dette er den kjente debatteknikken: ekvivalens: ytterligheter som kansellerer hverandre. Den som velger denne posisjonen ønsker selv å være dommer/skarpretter.
Ankepunktet:
Verre er at man anlegger en retorikk som desavuerer dem som vurderer annerledes og de mediene som målbærer mindre pessimistiske forventninger til integrering. Dette nesten daglige «oppgjøret» med frie og ganske mangfoldige medier har noe forstemmende monomant over seg og er ikke noe positivt bidrag til en demokratisk debattkultur.
Her er det flere uttrykk som roper på en utdyping: hva menes med "desavouering"? Det synes brått som det er slutt på rausheten for Øgrim skriver at "det daglige "oppgjøret" med frie og ganske mangfoldige medier ..... ikke er noe positivt bidrag til demokratisk debattkutur". At Øgrim finner det redaksjonelle stoffet "forstemmende monomant" er hans fulle rett. Men hva menes med "ikke noe positivt bidrag til en demokratisk debattkultur"? Det synes jeg høres illevarslende ut, spesielt når han "safer" med de "frie og ganske mangfoldige medier". I mine øyne står det her "nesten frie medier". Uttrykket "ganske mangfoldig" sier det meste.
Har Øgrim noen eksemplerpå de negative bidragene? Han må gripe tilbake til en redaksjonell kommentar fra 24. mai 2008, som skildrer møtet med en abaykledt kvinne på Gol. Det er forunderlig hvor sterke reaksjoner denne historien har vakt. Kan det ha noe å gjøre med utviklingn av en sensibilitet- og en tabusone?
Utgangspunktet var en kronikk i Dagbladet av Berit Thorbjørnsrud, som reagerte på at muslimer fremstilles annerledes. Møtet på Gol var en sterk illustrasjon på at mange ER annerledes:
Like lite som man kan diskutere den norske kvinnen kan man derfor diskutere den muslimske kvinnen. (Thorbjørnsrud).
Selvfølgelig kan man definere den muslimske kvinnen. Man trenger bare ta seg en tur ut i norsk virkelighet for å konstatere det. Det møter en i hver eneste by og tettsted: abaya-kledte kvinner, svarte vandrende telt, som ser ut som de har falt ned fra månen.
Jeg hadde en slik opplevelse fredag på Gol. En som lever innenfor radiusen til Oslo-gryta anerkjenner lettere at dette er prisen for å leve når urbana sentra. Men på Gol har vi en forestilling om å være ute i urnorske, ved foten av fjellheimen. Inne på pizzeriaen snakker fem unge menn et nydelig sognamaul. Det er lenge siden jeg har hørt det. De regionale dialektene er en av Norges største kulturskatter. Tilfellet ville at en firbent venn trengte mosjon, og vi vandret sammen oppover lia. De gjør ting annerledes på Gol. Den lokale koloritt er alltid interesant å studere. Så på vei ned mot sentrum igjen, ser vi det vi tror er en hildring: et stort svart telt kommer mot oss. Damen er høy, og svaier lett, og ser nærmest ut som hun beveger seg med en indre vanskelighet. Alt er svart: Et svart lang hette dekker hele hodet og overkroppen, og under er en lang kjortel som går helt ned til bakken. Dette er ikke bare plaggene, drakten, det er også fargen svart: svart kan være en spennende farge. Men dette er gravsvart, grått-svart, flatt, en svart som har drept alle farger. Det er som en vandrende død. En kunne sagt det var som et bilde av Kittelsen: "Pesta", dvs. Svartedauden. Emosjonelt har det noe for seg. Det gjør et voldsomt inntrykk. Det er som å se et lidende vesen fra en annen dimensjon. Inkongruensen blir dobbel: Ikke bare er hun helt ute av synk med omgivelsene, men vi skal også late som om alt er OK! Gutta på pizzeriaen skal ikke lee på øyelokket hvis hun går forbi.
Fremtoningen er som hentet fra Saudi-Arabias ørken. Hun seiler-vakler mot meg. Det virker som om det å ta seg frem over bankplassen og hjem er en farefull ferd. Så får hun se den svarte hunden og da den vil hilse, rykker hun til. Eieren er ikke så slem at han lar den gjøre det, men reaksjonen på hunden er bare nok en bekreftelse på hvor out-of-place hun er.
Det er ikke hennes hudfarge, som er mørk, men det er kulturen hun bringer med seg og puster ut: det er som å se et marsvesen ved høylys dag. Ingen må komme å fortelle meg at det ikke er et sjokk å møte et vandrende svart telt på Gol!
Det gjør vondt. Det er vondt å tenke over at vi skal normalisere å se slaver ved høylys dag. Jeg har ikke noe annet ord for det. Dette er ikke et individ i vanlig forstand, men et menneske som er underkastet et forferdelig regime.
Feminismen oppsto da kvinner sa nei. Skulle vi late som om disse skyggene er normale? Det er det myndighetene og deres politiske korrekte våpendragere vil. Men folk er ikke gale.
Universitetslære som Thorbjørnsrud må begå akademisk harakiri for å få dette regnestykket til å gå opp.
Selv foruroliges jeg mer av tendensen (i offentlige debatter) til å omtale muslimer som en særegen type mennesker som utelukkende lever i et religiøst univers hvor alle handlinger skjer på grunn av islam. Dette kan bidra til å skape ideer om muslimer som en annen og enklere sort mennesker.
For hele artikkelen se: http://www.document.no/2008/05/akademisk_laager.html
La meg bare si at jeg står ved denne beskrivelsen. Hvis man ikke kan beskrive hva man ser og hvor inkongruent det er i forhold til omgivelsene, så er det reglene det er noe feil med. Hvis dette er definisjonen på en demokratisk debattkultur så blir jeg bekymret.
Så var det Arnt Folgerøs rettsreportasje om voldtektssaken fra Oslo tingrett som lå høvelig til for kritikk (http://www.document.no/2009/09/multietnisk_gruppevoldtekt_-_e.html) (http://www.document.no/2009/09/tre_menn_domt_for_voldtekt_mot.html): Folgerø var mer direkte i sin språkbruk enn det som er vanlig. I takt med at samfunnet er blitt multietnisk møter også rettsvesenet en annen virkelighet. Reflekteres den i mediene? I liten grad. Mediene pakker inn virkeligheten, bortsett fra når det passer dem, når sakene er som skapt til tabloide oppslag: når man forventer at leserne/seerne kjenner igjen dramaturgien. Ellers går man som katten rundt grøten. Folgerøs rettsreportasje var et forsøk på en mer usminket stil: alt som gjengis er sagt i retten. Det lyder hyklersk og plutselig prippent fra en gammel Dagblad-redaktør å kalle dette: "groveste utlevering av rykter og seksuelt trakasserende sladder om jenter i tenåra."
Er det trakasserende å gjengi fornærmedes noe tvilsomme seksuelle atferd? Den var et viktig moment i saken. Det lyder som trakasserende politisk korrekthet: visse ting skal ikke sies, eller: kun av de autoriserte.
Ett utgangspunkt for å gå i retten var en sak i Dagbladet på forsommeren om en gjengvoldtekt av en norsk jente av fire gutter med innvandrerbakgrunn. Dettte er eksplosivt stoff. En rettskilde kunne fortelle at det ikke var sikkert saken var like opplagt som det fremgikk av Dagbladet: hvis en jente har seksuell omgang med flere på formiddagen, er ikke hennes troverdighet 100 % hvis hun sier nei på ettermiddagen. Rettskilden opplyste at det ofte er foreldrene som reagerer og tvinger frem en anmeldelse for voldekt. Øgrim vil kanskje også kalle dette "sekuell trakassering"? Jeg vil kalle det vesentlige opplysninger for å forstå en ny seksuell virkelighet, en virkelighet Dagbladet i høy grad har bidratt til og parasittert på.
Dagbladet, NRKs P3 og en rekke medier har pornofisert virkeligheten. Jeg mener vi trenger usminkede reportasjer som gjengir virkeligheten som den er. Ikke minst er det viktig i et multietnisk samfunn som har et stort potensial for konflikt. Den tildekking og tabuisering som idag skjer, fremkaller mistenksomhet og ryktespredning. En edruelig fremstiling av karakterene og deres bakgrunn er en forsikring til leserne om at alle kort kommer på bordet. Det forsvar for offentlig sed og moral som Øgrim gjør seg til talsmann for, er andre ord for fortsatt fortielse og forstillelse. Det skaper en løgnaktig offentlighet. Tiden er ved å løpe fra oss, og det er sørgelig at fagbladet Journalisten ikke har kommet lenger.
"hvis en jente har seksuell omgang med flere på formiddagen, er ikke hennes troverdighet 100 % hvis hun sier nei på ettermiddagen."
Det slo meg også. En tenåringsjentes valg må alltid følges logisk av tidligere valg, har du sagt ja til seksuell omgang en gang, så har du gitt samtykke til bruk av kroppen din i all overskuelig fremtid. Siden de holdningene åpenbart eksisterer i det norske rettsvesenet og hos document.no selv, er det jo uproblematisk å kun rette skytsen mot mennesker med en annen kulturbakgrunn, ikke sant?
Forestillingen om at journalister, programledere og kommentatorer har «oppdrag» eller «forbud» i forhold til nyanserte nyhetsdekninger legitimerer jo egen vridning. Og slik får man kvalitet i samfunnsdebatten...
1. I en hvilken som helst straffesak er det ingen andre som VET hva som har skjedd en de direkte impliserte. Dette er et faktum, Heidi, som jeg håper du er enig i.
Det betyr at for alle andre, så er det beste vi kan håpe på en kvalifisert gjetning.
2. EN av de måtene utenforstående (som dommer, aktor, forsvarer, jury, politi) benytter seg av for å danne seg en kvalifisert gjetning om saksforholdet, er å etablere om det finnes et mønster av forutgående handlinger (hvis realitet er mer sannsynliggjort enn det angjeldende saksforhold), som er relevant for vurdering av det aktuelle saksforhold.
For eksempel:
En kvinne blir funnet drept. En mann i hennes bekjentskapskrets er kjent for både å ha klapset til henne, samt skreket til henne "Jeg skal drepe deg!!".
Følger det "logisk", Heidi, at det MÅ være denne personen som har utført drapet?
Selvfølgelig ikke!
Men, sannsynligheten for at det VAR han som drepte kvinnen har økt, som følge av det innfangne informasjonstilfang.
Dette til tross for at de aller fleste som klapser til kjæresten sin, og av og til skriker "Jeg skal drepe deg", ALDRI utvikler seg til å bli mordere.
De fleste dr*ttsekker blir ikke drapsmenn.
Men, innenfor gruppen av drapsmenn, er "dr*ttsekkene" høyt overrepresentert. DERFOR økningen av sannsynlighet for at en som er påvist til å ha voldelige impulser også er drapsmannen.
At det kan finnes andre momenter som tjener til hans frikjennelse er selvsagt ikke å underslå.
3. Videre:
Hvis du ikke var klar over det før, Heidi, så har vi et rettssystem der den TILTALTE skal ansees som uskyldig, inntil det motsatte er bevist.
Spesielt betyr det, Heidi, at vitnemål som direkte, og utvetydig, peker mot tiltaltes skyld er de vitnemål som må settes sterkest under (selvfølgelig saklig) kritikk.
Dette betyr dessverre, Heidi, at det vil være selvmotsigende rettspraksis dersom fornærmedes vitnemål automatisk skal aksepteres av retten.
Forstår du det?
Og forstår du da litt bedre HVORFOR en vurdering av hvordan fornærmedes seksualliv normalt er, IKKE nødvendigvis er en "utidig" og mannssjåvinistisk affære, uansett hvor sårende det måtte være for (det presumptive) offeret?
Nei, Arild, det er ikke feilslått sarkasme å påpeke at et mulig voldtektsoffer fortsatt kan være utsatt for voldtekt om hun eller han har vært seksuelt promiskuøse tidligere. Det er en merkelig sammenligning å sette en frivillig handling (her: muligens hatt frivillig sex tidligere på dagen) som danner et mønster i en persons handlinger, opp mot en som bryter loven ved å utøve vold (slå) og komme med trusler (jeg skal drepe deg). I min verden er det en ganske stor forskjell på å gjøre noe lovlig, frivillig og samtykkende, og dersom man blir utsatt for vold, anmelde det - i forhold til å bryte loven og true med å gjøre det igjen, for deretter bli mistenkt for det. Men i din verden, Arild, så er det kanskje ikke det?
Og Arild, når du først skal patronisere meg, så bruk hele navnet mitt, vil du? Arild?
1. Dersom du opplever det som patroniserende at jeg bare brukte fornavnet ditt, så beklager jeg det.
2. "et mulig voldtektsoffer fortsatt kan være utsatt for voldtekt om hun eller han har vært seksuelt promiskuøse tidligere"
Det er jeg HELT ENIG i, og at jeg ikke tydeliggjorde det i forrige innlegg, beklager jeg.
Imidlertid:
Slik jeg tolket deg, var at du anså at et vitnemål fra en seksuelt promiskuøs jente A, der endel av faktagrunnlaget er at hun har frivillig deltatt i aktiviteter som "likner" på den angjeldende mulige voldektssituasjon (f.eks. deltakelse i gruppesex), automatisk burde ha samme grad av pålitelighet som det fra en jente B, der det bakenforliggende materialet sannsynliggjør at den mulige voldtektssituasjon er et klart BRUDD på tidligere atferd.
Rettens problem er å sannsynliggjøre eksistens av MOTVILJE hos jenta, og at slik motvilje ble uttrykt i en form tiltalte må ha forstått.
I tilfellet B, så er det ikke slik at vi normalt switcher personlighet fra en dag til den neste.
Derfor vil bruddet i handlingsmønsteret hennes være et alvorlig forklaringsproblem for forsvarets side.
Når det gjelder A, hvor fornærmede ikke har "fordel" av å kunne vise til et vanebrudd, så må A i sterkere grad tydeliggjøre hvorfor det burde ha vært åpenbart for tiltalte at denne gangen ønsket hun faktisk ikke sex.
For rettens del, så vil det ikke være unaturlig å se på personligheten til A i relasjon til tidligere aktiviteter:
Hvis A beskrives, og oppleves som en litt forsiktig person, som gjerne vil "blidgjøre", og lar seg lett lede, så vil det være langt vanskeligere for retten å avvise at i det angjeldende forhold ikke også her kan ha vært en slik situasjon, og at anmeldelsen skyldes behandling i etterkant, eller under påtrykk fra f.eks. foreldre.
Dette i motsetning til en jente A som fremstår som viljesterk, selvstendig, og som er krystallklar i sine oppfatninger; en slik jente A vil ha en langt høyere grad av troverdighet for retten enn den ovenstående A-jenta.
Altså: Hvilket sett av faktorer som påvirker troverdigheten av jenter A og B er noe ulikt, nettopp på bakgrunn av radikalt ulikt tidligere handlingsmønster.
3. Så gjaldt det eksempler på pålitelighet av vitnemål, da!
Nei, her er jeg helt uenig med deg.
Det formelle aspekt, nemlig at tidligere handlingsmønster er relevant for troverdighetsgrad av vitnemål, det er like gyldig, enten det er snakk om en fornærmet, en tiltalt, eller bare et nøytralt vitne.
La oss ta et eksempel på det tredje:
En eldre, noe tunghørt mann mener å ha overhørt en samtale på en kafe hvis innhold er direkte relevant for skyldspørsmål.
Dersom det kan påvises at denne eldre mannen har et mønster av å glemme bort (eller glemmer å skru det på) høreapparatet sitt, så vil hans vitnemål derigjennom være betydelig svekkket (han kan lett ha feilhørt/fantasert fordi han også denne gangen hadde surret med apparatet, uansett hvor mye han sier han IKKE gjorde det)
Derimot, dersom dette er en mann som ingen rundt hadde anelse om var tunghørt (fordi han alltid var påpasselig med å bruke det riktig), ja da er det langt vanskeligere å trekke hans vitnemål i tvil.
Hei Hans
Jeg skrev 360 ord om Document og forstår jo at du svarte. Men svaret er på 1.372 ord, så jeg må prøve å komme tilbake til det om litt, trolig i løpet av helgen.
Vennlig hilsen
Helge
Hva vet Helge Øgrim om Documents gamle radikalere er på ville veger? Hva er det som tyder på at Documents linje er feil og på ville veger hva gjelder skepsisen til innvandring, integrering og asylpolitikk? Enten erkjenner man problemene med innvandringen, særlig fra islamske områder, eller så gjør man det ikke. Jeg må bare godta at Øgrim ikke ser den virkelighet som for meg virker så åpenbar. Jeg må godta det norske mediebildet som fortier og bagatelliserer den virkelighet jeg blir kjent med bl.a. gjennom Document. Jeg kan ikke gjøre stort med journalistenes arbeidsetikk. Dersom de ønsker å skjønnmale innvandringen i et utopisk håp om at multikulturalismen skal fungere i praksis, ja, så kan jeg forstå dem, men ut ifra den kunnskap jeg har tilegnet meg gjennom virkeligheten, bøker, Document, og noen internasjonale medier, er jeg svært skuffet over norske medier generelt og enkelte medier spesielt. Jeg mener de grovt forsømmer sin plikt som folkeopplysere. De siste tiders opptøyer i Sverige, ville med den normalitet som rådde for mindre enn tjue år siden, ført til førstesideoppslag i landets aviser og en pågående debatt i media.
Journalister som hausset opp Stoltenberg og AP under valgkampen (og etter, Dagbladets forside i dag er viet den nye landsfader – fremsatt av landsmoderen) og som oppførte seg uredelig mot Siv Jensen og Frp, må tåle at vi andre har et nettsted som Document. Dere må tåle at det finnes en blogg i dette landet som målbærer vanlige folks skepsis til det multikulturelle eksperimentet. Dere må tåle at Document som drives av noen få ildsjeler på idealistisk grunnlag, har en oppegående leseskare og en tillit blant sine lesere dere kan misunne dem. Vi som finner kunnskapen og vinklingen på Document interessant, må pent betale gjennom skatteseddelen for at de aviser vi har mistet all tiltro til, skal få millioner i pressestøtte. Kan ikke dere da som har befestet dere i disse statstøttede medier eller i journalisters fagblad tåle at noen få idealister har tatt på seg det ærefulle oppdrag å opplyse det norske folk om hva som faktisk skjer på vårt kontinent og i vårt kjære Kongerike?
Dere må erkjenne at mange har gått fullstendig trøtt av en presse som har fordekt, skjønnmalt og fortiet virkeligheten så altfor lenge. Mange har mistet tiltroen til media. Jeg ser det som et stort demokratisk problem at vi er havnet der vi er. Det er av uvurderlig betydning for et levende demokratis eksistens at vi har en presse som går makthaverne etter i sømmene. Like viktig er at betente samfunnsspørsmål diskuteres åpent og ærlig. Vi skal søke sannheten, ikke for enhver pris forsøke å tilsløre den. (Dere kvakk kanskje nå når jeg skrev ”sannheten” – dette er vitterlig blitt et ord det ikke er god kotume å bruke lenger fordi det visstnok skal finnes så uhorvelig mange av dem, sannheter altså). Hvem hadde trodd at et nettsted som Document skulle bli den fremste og langt på veg eneste målbærer av de beste tradisjoner i vårt land? Document forsvarer individets ukrenkelighet (altså ikke religioners eller ideologiers ukrenkelighet), Document evner å forsvare minoriteters rettigheter og er i så måte berettiget bekymret for den historie islam bærer med seg hva gjelder minoriteters rettigheter. Document setter kvinnesak i et historisk relieff man sjelden finner i media ellers. Kvinnespørsmål i media for øvrig er redusert til antall styreplasser i børsnoterte selskaper og om det er kvinnefrigjørende å bære hijab!
På Document kan vi som finner den ensidige vinklingen på konflikten i Midt-Østen, få en vinkling vi er tilbøyelig til å tro på. Når man har lest Benny Morris og Torkil Åmland, så blir medieynglingene Gilbert og Fosses budskap noe man ikke kan tolke som annet enn venstreekstrem Israel-fiendtlig propaganda.
Document forskusler ikke sine muligheter verken gjennom overdrivelser, stempling eller en skarp tone, slik Øgrim hevder. Det er ingen overdrivelse, det er ingen stempling eller spesielt skarpt å formidle den usminkede virkelighet. Rustad og Østlie har gjort et glimrende stykke journalistisk arbeid med Document. De gjør nå pionerens arbeid. De danner fortroppen i en bratt motbakke med sterk motvind, men vi som kommer hakk i hæl vil ta imot når det røyner som verst. Vi er mange tusen som går sammen med Rustad og Østlie!
Dere journalister kan stemple Document og oss lesere og de som kommenterer der så mye dere bare vil. Jeg tror imidlertid at innerst inne så kjenner Øgrim med vemod på det kall som journalistene lot fare, fordi ingen av dem ville stå alene å fortelle at keiseren ingen klær hadde. At Document gjør den ubehagelige jobb som Øgrims lesere – journalistene – har feilet så totalt å gjøre, må føles ribbende.
Jeg leser Document daglig. Document er blitt min ”dagsavis”. Document målbærer mange av de tankene jeg selv har på samfunnsutviklingen. Mine tanker om innvandring blir av et samlet pressekorps stemplet som rasisme og fremmedfrykt, her hos Øgrim er fremmedfrykten riktignok blitt idealistisk, men stemplingen føles ikke noe bedre for det. Jeg vet jeg ikke er rasist, men jeg orker ikke forsvare og diskutere på et slikt nivå. Jeg nekter å godta premissene for diskusjonen som media for øvrig legger opp til. Jeg er blitt for gammel til å bruke tid på å diskutere med mennesker som har en verdensanskuelse jeg selv hadde for 30 år siden. For mitt vedkommende har verden endret seg og da blir det meningsløst å utveksle tanker med mennesker som målbærer de tanker jeg fant riktige for decennier siden, den gang verden var ganske så annerledes.
Jeg vet ikke hva Øgrim legger i uttrykket ”avvikende meninger” men dersom han sikter til den øvrige presses meninger om Israel, islam og innvandring, håper jeg vi ikke får mange med såkalte avvikende meninger på Rustads nettsted. Jeg orker ikke å diskutere Midt-Østen med folk som kaller Israel en apartheid-stat, eller ensidig fordømmer byggingen av sikkerhetsgjerdet, et gjerde som har redusert terrorismen mot sivile israelere, både palestina-arabere og jøder, med over 90%. Jeg diskuterer gjerne Midt-Østen og mulige løsninger, men det må være med mennesker som er troverdige og kunnskapsrike. Det er ikke et ønske for meg som leser av Document at nettstedet skal oversvømmes av for eksempel anti-semittiske og kunnskapsløse kommentarer som man kan finne i kommentarspaltene flere steder, for eksempel på abc-nyheter. Her kan antallet kommentarer være mangedoblet Documents, men kvantitet har aldri vært et sikkert tegn på kvalitet!
Gjennom Document har jeg lært svært mye. Både Rustad, Østlie og de mange innsiktsfulle kommentarene gjør at jeg hver dag rydder tid til å lese Document. Jeg har anbefalt nettstedet til venner og bekjente og flere har takket meg for at jeg har gjort dem oppmerksom på et nettsted som med innsikt, kunnskap og rederlighet formidler den virkelighet de aner, men ikke finner beskrevet andre steder.
Jeg vil takke Documents ildsjeler for at dere er med på å skape et forum der sannheten forsøkes nås. Der analyser er innsiktsfulle. Der den frie debatt og det frie ord aktes høyt. Der rene anti-semitter ingen tilgang har i kommentarfeltene. Jeg kan være uenig med både Rustad og de som kommenterer, men jeg søker alltid å forstå hva som blir skrevet. Jeg er åpen for nye erkjennelser og det er fordi jeg i bunnen av min sjel har en dyp tiltro til disse menneskenes redelighet, og takker for kunnskapen de videreformidler.
Avslutningsvis vil jeg oppfordre Øgrim og journalister i de store medier til å ta en kollegial og ærlig diskusjon om hvorfor Document ser ut til å lykkes der dere selv feiler? Hvorfor leser jeg Rustad med interesse og åpenhet, mens jeg leser Dagbladet og ser Dagsrevyen med øyne og ører som ikke tror det som blir servert? Det er ikke primært mitt problem at medie-Norge har mistet all tiltro i kontroversielle saker. Jeg tror det tar lang tid for norsk presse å bygge opp igjen den tillit som er så viktig for pressen. En tillit dere en gang hadde, men som dere aktet så lite. Det er imidlertid aldri for sent å snu! Absolutt ikke.
Med vennlig hilsen
Gølin Kringen
PS. Øgrim skal slippe å telle ordene i mitt innlegg.
Hei, Gøril!
Du bør passe deg litt for historikeren Benny Morris.
Jeg vil anbefale deg boka "Fabricating History" av Efraim Karsh, der han påpeker konkrete steder hvor Benny Morris har bedrevet utillatelig kildemanipulasjon (spesielt om David Ben-Gurion og Golda Meir)
Er det ikke "skarp tone" å lettvint slenge om seg med begreper som "rasist" og "fremmedfrykt"?
Husker du Ali Farah-saken, for eksempel, og hvordan norske medier behandlet den?
I denne saken kom det til slutt ugjendrivelige videobevis for at både Ali Farah og Kohinoor Nordberg hadde løyet så det rant av dem om hva som skjedde i Sofienbergparken.
I og med at DERES versjon var positivt feil, så har det aldri på noe tidspunkt eksistert tilstrekkelig evidens for at deres versjon var riktig.
Men, et samlet pressekorps diltet etter de to, og laget et helvete for bla. Erik Schenken.
Altså, NULL evne til kritisk tenkning i norsk journalistmiljø, kun ukritisk flokk-instinkt og motetenkning.
Og denne situasjonen vil vedvare, Helge, så lenge journalistene med letthet slenger om seg med terroriserende merkelapper som "rasist" eller "fremmedfiendtlig".
De skremmer bort kritikere på den måten, ikke minst den kritiske røsten inni dem selv.
Skammer du deg ikke, Helge, for hvordan norsk journalistlaug lepjet i seg Farah-parets løgnaktige og ondsinnete versjon, uten et snev av kritisk tilbakeholdenhet?
Det finnes en lang rekke tilsvarende saker, dokumentert bla. på document.no
Jo Nordby, jeg har reflektert over ambulansesaken og rasismeanklagene her http://www.journalisten.no/story/54959 og kritisert hvordan mediene nesten unisont adopterte den ene partens fremstilling.
Det kunne du godt giddet undersøke før du kastet om deg med anklager og antakelser.
Det blir ikke bedre av at du hevder jeg har kalt Document-skribenter rasister. Jeg har en viss sympati for Rustads prosjekt og ville ikke funnet på noe sånt, selv om han og heiagjengen nå forsvarer seg med en ordflom og intensitet som dessverre minner om hvordan sekter takler kritikk.
1. Ikke på noe punkt har jeg sagt at DU har slengt om deg med de merkelappene, heller ikke anklager jeg deg, eller andre journalister for spesifikt å ha kalt Documents skribenter for rasister.
Jeg beklager hvis du oppfattet det slikt.
2. Jeg har ikke lest journalisten før; så jeg beklager at jeg ikke har sett den artikkelen.
3. Når det gjelder "ordflom", så er det vel nettopp den sekteriske mentaliteten som preget norsk presse i Ali Farah-saken?
Hva er verst, Helge?
At en lite nett-sted som document.no muligens har "sekt-tendenser", eller at norsk presse PÅVISELIG har det?
4. Det er jo positivt at du har reflektert over den sykelige flokkmentaliteten i Ali Farah-saken.
Kanskje du kan reflektere på hvorfor opptøyene i Gøteborg ikke var nyhetsverdig før ETTER stortingsvalget 14.september?
(Aftenposten publiserte, etter ytre press, artikkel PÅ den 14.september, altså etter valgstart i Oslo (13. sept))
Kan det være fordi opptøyene, som alt hadde vart over en måned, ble utført av innvandrerungdom, og derfor for enhver pris ikke måtte omtales, for å gi FrP vind i seilene?
For ærlig talt, Helge:
Saken var objektivt nyhetsverdig lenge før den 14.september, ikke sant?
5. Forøvrig, Helge, så er det da ingenting i artikkelen din om det mest graverende løgnen i Sofienberg-saken, nemlig den at ambulansen forlot en mann som LÅ NEDE??
Det er DET videobeviset tydelig motbeviser, nemlig at ali Farah kunne gå selv.
Både han og Kohinoor Nordberg LØY om dette.
Det er DETTE som beviser at intet overgrep fant sted mot Ali Farah overhodet; han var i narko-rus, og kunne gå selv;
det var en fullt ut forståelig FEIL-vurdering fra ambulanse-personellets side, intet overgrep hendte.
Ali Farah kan slutte å bruke narkotika, og både han og Kohinoor kan slutte med å produsere ondsinnete løgner.
Som jeg straks skrev, synes jeg det er ganske vanskelig å svare på innvendingene dine. Det gjelder forsåvidt også noen av de andre som har tatt Document i forsvar. Jeg skal prøve å forklare det ganske kort.
Du tolker det jeg skriver i lederartikkelen slik det passer deg. Eks: Når jeg skriver "frie medier", betyr det ifølge deg "nesten frie medier". Når jeg forskrekkes over at du kaller en ukjent kvinne marsboer og "ikke et individ", skyldes det (mine?) tabusoner. I ditt svar blir det bekymringsfulle for debattklimaet at man/jeg ikke vil la deg beskrive "hva du ser".
Mediene "pakker inn virkeligheten", mens Folgerø er "direkte" og jeg "prippen". Da viser du etter mitt inntrykk liten vilje til å diskutere hvor bra det er å utlevere en 17 år gammel jente som er overgrepsoffer i sterkt seksualiserte (og merkelige) vendinger. Vil slike rettsreferater gjøre det lettere eller vanskeligere å anmelde overgrep?
(Jeg mener forøvrig at medienes omtale av seksualforbrytelser noen ganger har mer preg av pornografi enn nyhetsdekning, det gjelder både detaljgraden og hvilke saker man legger vekt på. Og nei, jeg tror ikke jeg er prippen.)
Det jeg liker aller dårligst med Document, er hangen til fiendebilder. De vokser stadig større og omfatter etter hvert så mange med andre oppfatninger, selvsagt i tillegg til befolkningsgrupper. Når dette smelter sammen med dystopier og endetidsretorikk ("Tiden er ved å løpe fra oss"), framstår det for meg som sektkultur. Politisk virker det som fremmedfrykt med lave sperrer mot rasisme.
Document.no tabber seg ut, akkurat som andre medier.
Første skritt her er å innrømme at man selvsagt kunne gjort en mye bedre jobb i hhv. en reportasje der man kaller en 17-åring matrone og i en sak fra Gol der kommentaren får et forvirrende panikkanfall etter møte med dame med niqab.
Forsetter man slik forblir nettstedet marginalt, enkelt å avfeie og kun interessant for meningsfeller.
Og kanskje det er best slik for alle.
(Fra ordboka:
Matrone: fra lat. 'gift kvinne', av mater 'mor' spøk. el. neds: eldre, fyldig kvinne.)
Fra Norsk Riksmålsordbok:
"Før, VERDIG, (gift) kvinne (av satt alder)".
Matronen inngir respekt ved sitt vesen (kanskje ikke fullt så brysk/fryktinngytende som matriarken; russiske "babusjkaer" er det jeg har i tankene).
Dette er slik jeg oppfattet matrone-henvisningen.
Det er den KLASSISKE, om noe foreldete anvendelse av ordet "matrone"
1. "Når jeg forskrekkes over at du kaller en ukjent kvinne marsboer og "ikke et individ", skyldes det (mine?) tabusoner."
Og hva TROR du niqab og burka er da Helge?
Klesmekanismer for å FREMHEVE kvinnens individualitet, eller for ondsinnet å ANNULLERE den?
Du ville gjort bedre i å forskrekkes over burkaen, Helge, enn å forskrekkes over de som tydelig ser hva dette plagget er:
Et middel for ondsinnet kvinneundertrykking, og INTET ANNET.
2. "Det gjelder forsåvidt også noen av de andre som har tatt Document i forsvar."
Ikke spesielt rart!
I den vesle artikkelen din om Sofienbergparken (som du sikkert er stolt av), tar du det som et PREMISS at Ali Farah var utsatt for et overgrep (sitat: "Men at Schjenken ble stemplet, utjevner ikke overgrepet mot Ali Farah).
Det viser at du har liten evne til refleksjon over hva som konstituerer et reelt overgrep, og istedet er fanget i følerisk sympati med en mann som holdt på å dø som følge av en feilvurdering.
For å hjelpe deg litt på vei, så kan vi sette opp noen enkle (men sikkert utfordrende!) kriterier for helsepersonells beklagelige handlinger:
a) Forsvarlig feildiagnostisering
DAGLIG vil leger overse noen subtile symptomer, eller for sent tenke på dem, siden det å presist skille sykdomsbilder fra hverandre er en svært vanskelig kunst. Dertil kommer et tidspress, både av generell art, samt nødvendigheten med rask inngripen. Vi kan ikke unngå at enkelte feilvurdering vil tas, selv av den beste lege Ingen av disse feildiagnostiseringene kan kalles "overgrep", selvom de kan ha dødelig utfall.
b) Inkompetent feildiagnostisering
Her BURDE helsepersonellet oppfattet faresignalene, men var ikke opp til akseptabel, normal standard.
(hertil kommer en usedvanlig interessant tilleggsproblematikk om hvorvidt det har vært riktig å redusere legefrekvensen i utrykningspersonellet)
Heller ikke disse tilfellene kan kalles "overgrep"
c) Straffbar feilbehandling/overgrep
Her har helsepersonellet med all sannsynlighet visst hva som burde gjøres, og dermed hva deres plikt var, men har unnlatt å gjøre det.
Ikke på NOE punkt har det fremkommet at Erik schenken&co ligger innunder c), men snarere iskjæringsfeltet a)+b)
Derfor er premisset ditt om at Ali Farah var utsatt for et overgrep fullstendig feil, og den moralske banaliteten din, at ett overgrep kan ikke "utjevne" et annet, fullstendig irrelevant.
Helge Øgrim: selvsagt tolker jeg din lederartikkel, det gjør vi begge hele tiden. Spørsmålet er: hvilken tolkning er mest adekvat? Du mener document redaksjonelt er på ville veier, og nevner to eksempler: en sanseopplevelse på Gol og en rettsreportasje, begge skal vise manglende sans for grenser. Spørsmålet er, hvem sine grenser? Jeg mener det må gå an å erkjenne OG anerkjenne at det finnes veldig forskjelllige syn på dagens virkelighet. Du er overbevist om at du forvalter anstendigheten. Det mener jeg er tvilsomt. En test på det er hvordan man turnerer kritikk: din første respons her var svært nedlatende: med uttrykk som "heiagjeng" og "sekt". Du raljerte til og med over lengden på innleggene, det skulle også være et bevis på at "vi" var sekt. Gølin Kringens innlegg rørte meg. Jeg har aldri møtt eller hatt noen kontakt med henne. Hun er en av flere tusen anonyme lesere som plutselig står frem og forsvarer Document. Som sådan er hun mer representantiv enn Arild Nordby, som tilhører gruppen av nettbrukere med en ubendig skrive- og meningslyst. Han er også en specimen som nettet lar utfolde seg, som etablerte medier stenger ute og derfor graviterer til alternative kanaler. Men han representerer ikke på noen måte document. Jeg synes i det hele tatt Øgrim med sin bakgrunn burde være litt forsiktig med ordet "sekt".
I sitt siste innlegg er Øgrim mer behersket i tonen, men han kan heller ikke her adressere sak, men tyr til diagnostisering: vi konstruerer fiendebilder. Du impliserer at vi projiserer vår egen paranoia når vi skriver om tabusoner osv. Dette er psykologisering. Du hopper glatt over at dette er en debatt som pågår i hele den vestlige verden, der dette gjenspeiler reelle politiske motsetninger. Det er en ny ovenfra og nedholdning med svært liten vilje til å anerkjenne den andre. Man kunne gjøre mye ut av parallellen til fortiden, der "borgerpressa" inntok samme nedlatende, psykologiserende holdning.
Hans Rustad er selv gammel ml'er. Jeg vet ikke hvorfor det er mer graverende for redaktøren i Journalisten å ha den bakgrunnen enn for Rustad selv?
Jeg er vant til å få masse kritikk fra lesere hver dag som nettjournalist, noen ganger med god grunn. Samlet kan leserne mye mer enn jeg kan tilegne meg. Noen ganger retter jeg saker jeg har skrevet etter slik utveksling. Å kunne snakke med leserne direkte er et av nettets store fortrinn.
Kanskje det kan være fruktbart å tenke over lesernes kritikk? Kan de ha rett i noe? La debatten handle om Document.no!
Synet som av og til hevdes på Document.no om at det bare er "politisk korrekte SV-stemmende journalister" som reagerer på innholdet, stemmer ikke. Her for eksempel en debatt om nettstedet hos Bjørn Stærk, blogger som stemte Frp i år og langvarig opptatt av tema rundt islam og terrorisme http://blog.bearstrong.net/max256/2008/09/og-du-da-er-du-for-eller-mot.h...
Seksuelt trakasserende sladder?
Journalisten-redaktør Helge Øgrim skriver 25. september på lederplass at jeg i dekningen av en voldtektsak i Oslo tingrett ikke kvier meg for den groveste utlevering av rykter og seksuelt sladder om jenter i tenåra. Og Øgrim frykter det han kaller overtramp i reportasjen skal videreføres i framtida på document.no.
Jeg kunne ikke se Øgrim i salen mens hovedforhandlingene pågikk i tingretten, og det virker tvilsomt om han har lest dommen. Jeg vil gjerne at han konkretiserer sine påstander om ”groveste utlevering av rykter og seksuelt sladder” i min dekning av saken. Men det kan kanskje bli vanskelig siden Øgrim ikke var å se i sal 337 i Tinghuset i Oslo under hovedforhandlingene eller ser ut til å ha lest dommen.
Hvert eneste ord som jeg har skrevet om denne rettssaken er uttalt i retten av folk som har forklart seg under ed, hvis vi ser bort fra de tiltalte. Det som i tilfelle måtte finnes av rykteutlevering, er med andre ord uttrykt klart og tydelig i rettssaken i de implisertes forklaringer og under eksaminasjonen av dem fra anklager og forsvarere. De opplysningene jeg har tatt med i min dekning av saken, er kommet med fordi jeg mener at de er viktige og essensielle for å illustrere og forstå hva saken dreier seg om.
Jeg holder selvsagt muligheten åpen for at jeg har tatt feil i min vurdering av hva som er viktige momenter i saken, men inntil Øgrim og andre har overbevist meg om noe annet, står jeg fast ved min vurdering. Document har i motsetning til Øgrims tidligere arbeidsgiver, Dagbladet, intet behov for å tabloidisere sitt redaksjonelle stoff, så Øgrim trenger ikke å bekymre seg over at det er tabloide hensyn som har styrt skrivingen min.
Bak dekningen av denne rettssaken ligger det et ønske om å dekke rettssaker som blir oversett av mainstream-mediene, dvs. hele det norske mediesamfunnet fordi slike saker kan gi et godt innblikk i det nye Norge som er i ferd med å vokse fram. Oslo-pressen glimret da også med sitt fravær i denne rettssaken, noe som ikke var uventet siden den avspeiler noe negativt ved et ungdomsmiljø i en innvandrerpreget del av Oslo. Slike krimsaker er stoff som Øgrim og hans kolleger i norske medier skygger unna. De skygger unna fordi et slike saker gir et virkelighetsbilde som de ikke ønsker seg, et virkelighetsbilde som kan stille innvandrere i et dårlig lys, og det vil jo ikke kjekke norske journalistjenter og –gutter med SV-sympatier være belemret med. Det er jo også i strid med den rådende forståelsen i det norske samfunnet i dag, der innvandring, uansett hvilken, skal ses på som en nasjonal ressurs.
Voldtektshistorien fra Bogerud i Oslo er en tragedie for alle impliserte, ikke bare for den fornærmede jenta, men like mye for de tiltalte guttene.
Den virkeligheten som ungdommer, både innvandrerungdom og etnisk norsk ungdom konfronteres med i Oslo i dag, er en annen enn den Carl Larsson-idyllen Helge Øgrim er oppvokst med, og som førte ham inn i ml-bevegelsen. Norsk ungdom lever dessverre ikke lenger i Hakkebakkeskogen, uansett hvor mye Øgrim og den samlede norske medieverden ønsker det. Det norske samfunnet er inne i en stor omlegging og endring, en transformasjon som vi ikke aner konsekvensene av, selv om flere og flere er begynt å tenke seg en utgang og ei framtid som er ganske skremmende.
Disse endringene er fundamentalt knyttet til omleggingen av produksjonen og økonomien i det norske samfunnet og ute i verden, og til den storstilte innvandringen fra særlig den tredje verden som den politiske eliten i Norge har vedtatt uten å behandle saken i Stortinget og uten å be om folkets råd eller valg. Det er deler av denne nye virkeligheten som document.no forsøker å fange opp ved å rapportere fra rettssaker som av ideologiske grunner blir oversett av mainstream-mediene. Rettssaker kan ikke bare gi et bilde av individuelle virkeligheter. De kan ofte også gi et forbløffende godt bilde av trender og kollektive virkeligheter i samfunnet. Hvis Øgrim har gode råd og tips til document. no både av formell og innholdsmessig karakter i arbeidet med slike reportasjer, er jeg sikker på at det mottas med takk.
Men heller ikke her kan jeg se at Øgrim har noe å by på. Mannen sitter som redaktør i journalistenes fagblad og knapt ei smal glippe av den nye virkeligheten og de utfordringene dette stiller journalistene overfor, reflekteres i Journalisten. Det Journalisten avspeiler, er den norske middelklassevirkeligheten i avslappet positur i stresslessen med vennlige klaps på bikkja som sitter i sin godstol, mens tankene vandrer rundt mulig kjøp av enda en bil og faren for renteheving med 0,25 prosentpoeng. Det er et godt stykke fra den norske middelklasses villa-velferd i ”SV-staten Norge” med slappe peniser og tørre skjeder til ungjenter med innvandrerbakgrunn fra Afrika i boligblokker på Bogerud som suger lemmet til gud og hvermann for å få seg ei pakke røyk.
Det er tykke ideologiske lag og føringer som gjør at norske medier lukker øynene for den nye virkeligheten som er i ferd med å brøyte seg fram og som kanskje vil føre til den norske ”SV-statens” undergang. Når Øgrim snakker om frie norske medier, er det fordi han ikke er seg bevisst disse ideologiske føringene. Som tidligere ml-er og journalist har han selv vært en produsent av og er et produkt av disse føringene. Det er også derfor han ikke er klar over disse føringene, og det er derfor han kan tillate seg å kalle norske medier frie, mens han som redaktør av Journalisten er en viktig del av den venstredreide, norske robotjournalistikken.
Hvis betegnelsen levende lik noen gang skulle passe, måtte det være på fagbladet Journalisten. Ikke noe av den nye virkeligheten gjenspeiles i bladets spalter, der den store journalistiske hjernedøden ser ut til å råde. Det Øgrim gjør, er å løfte en moralistisk pekefinger mot den nye virkeligheten, en øvelse han er fortrolig med ett sin fortid i ml-rørsla og som tidligere NTB- og Dagbladet-redaktør, to av landets mest bevissthetskorrumperende medier ved siden av NRK. Øgrims virkelighetsforståelse er, i likhet med den store journalisthopens, ikke egnet til å forstå eller gjengi det som skjer i det norske samfunnet i dag, mener jeg.
Slik jeg ser det, er det noe grunnleggende galt med norsk journalistikk, og dette gale er arven etter den venstreradikalismen og kulturradikalismen som Øgrim var og er en del av, og som jeg også var og er en del av. Øgrim har vært med på å blinde seg selv, men det er noen her i landet som ser et glimt av virkeligheten bortenfor de kulturradikale skylappene. En av dem er redaktøren i document. no, Hans Rustad, som snarest må få Fritt Ords pris for i 6 år å ha talt ”Roma” midt imot, ja ikke bare en pris, det bør reises en bauta over mannen. Men det som skjer, er vel at Øgrim og andre heiser rasismekortet mot Rustad, en tragedie som langt vil overgå voldtektssaken på Bogerud, fordi det vil innebære at den vesle teigen av ytringsfrihet i mediespaltene som finnes i dette landet, risikerer å bli lagt øde.
Arnt Folgerø.
Noen ganger tenker jeg at det må være lettere å diskutere med scientologer enn med folk som Folgerø. Her er slappe peniser og Carl Larsson i Hakkebakkeskogen, selvblinde med skylapper, roboter og bautaer. I rest my case.
Meland, saksopplysning: jeg har aldri vært ML'er. Da SUF føyde ML til navnet gikk jeg ut, da ML også omfattet Josef Stalin. Jeg var SUF'er, men greide aldri svelge Josef Stalin. Der gikk grensen. Det var et viktig skille.
Jeg diskuterer gjerne Document, men du feller altså dommer over den redaksjonelle linjen ut fra en leserdebatt for ett år siden. Hvordan ville Dagbladet kommet fra en slik "test"? Du glemmer helt at våre lesere til dels rømmer til oss av forskjellige grunner. Vi synes ikke det er greit å stoppe munnen på folk uten videre. Redaksjonen har ikke vært opptatt av rase, så kritikken treffer dårllig. vi har aldri hatt sans for lesere som mener "rase" er en interessant vinkel. Kort etter denne debatten innførte vi registrering og forhåndsgodkjenning av innlegg. I tråden på Bjørn Stærks blogg er det blant annet fordømmelser fra folk som ble utestengt fra document pga grumsete innlegg. Les bedre og følg bedre med. Etter registreringen holder leserinnleggene jevnt over bra kvalitet.
Øgrim: jeg konstaterer at Øgrim fortsetter å leke doktor, nå med scientologene som eksempel. Det er slapt av en redaktør.