Medmenneske først

En absurd problemstilling for de aller fleste, men relevant nok for utøvere av litterær (også kalt fortellende) journalistikk i kontakt med sårbare kilder.

– Det ligger mange konfliktsoner i spennet mellom journalister og deres kilder. Mange utøvere av litterær journalistikk er opptatt av å beholde sin integritet ved ikke å gripe inn. Men det kan skape vansker der hvor medmennesket og journalistrollen kommer i konflikt. Til hvilken pris skal vi tviholde på den journalistiske integriteten, og hvordan kan kildene godta vår «ikke innblandingspolicy», spør Kristiane Larssen.

Praktisk-teoretisk oppgave

Hun har selv gjort et forsøk på å finne svar på dette spørsmålet om kildeforhold i den ferske masteroppgaven «Medmenneske først… … journalist etterpå?» Her har Larssen, i en praktisk tilnærming til problemstillingen, også skrevet fem litterære journalistikkreportasjer, blant annet ved å følge en dement og vedkommendes familie i to måneder og en narkoman mann og hans kamp for å få nytt fotfeste i livet.

– Utgangspunktet for artiklene var å identifisere noen problemstillinger i møtet med sårbare kilder og få føle dilemmaet på kroppen. Ingen av artiklene er publisert så langt, men jeg har en avtale med de fleste involverte om at de kan publiseres.

Lov å gripe inn

Foruten egenreportasjene og en teoretisk gjennomgang av problemstillingen, har hun også intervjuet litterære journalister som Åsne Seierstad, Simen Sætre og Steen Stensen.

– Det kan være stor forskjell på deres artikler og verk, men de står likevel overfor mange av de samme problemstillingene, sier Larssen.

Ikke helt overraskende ender hun opp med at rolleetikken noen ganger bør vike til fordel for magefølelsen i møtet med sårbare kilder.

– Når du intervjuer sårbare kilder uten særlig erfaring med pressen, er det riktig at allmennmoralen vinner fram og at sårbare kilder får større påvirkningsmakt over medieproduktet. Og tilsvarende må det være lov å forlate den nøytralt observerende journalistrollen og i stedet gripe inn i handlingen. Spørsmålet må heller bli på hvilken måte og hvor langt man kan gå uten at historien blir en helt annen enn den man egentlig skulle skildre. Det må bli en vurderingssak fra gang til gang.

Lot ham fryse

Larssen forteller i masteroppgaven blant annet om en episode hvor hun sto sammen med narkomane Simen en bitende kald februardag. Han skulle selge =Oslo og skalv av kulde. Selv hadde Kristiane med en ekstra bag med varmt tøy, men hun ga ikke noe til Simen, hun lot ham heller fryse. Hun ville ikke gripe inn i fortellingen.

– Der handlet det ikke om liv og død, men hvor setter du grensen for hva som er riktig og galt, spør Kristiane som ofte opplevde det som problematisk å trå for langt inn i privatsfæren til sine kilder.

– Det er flere ganger jeg følte at forholdet til kilden ble for tett, og at jeg derfor sensurerte mye nærgående informasjon i artiklene. Men bak lurer igjen spørsmålet om hva som er for nært og hva som gir god journalistikk på trykk. Det er et åpenbart motsetningsforhold mellom de to.

Journalistikk mellom permer

Det litterære Norge har de siste par årene diskutert forholdet mellom fiksjon og fakta i skjønnlitteraturen. Hvor mye av sine omgivelser kan en skjønnlitterær forfatter utlevere under dekning av at det «bare» er fiksjon? Og tilsvarende: Hvor mye mer kan en litterær journalist tillate seg når resultatet presenteres i bokform i stedet for i artikler for aviser eller blader?

– Når det gjelder den grenseoppgangen er det ingen forskjell mellom bok og reportasje, mener Kristiane Larssen.

Hun viser til at begge tar i bruk journalistiske metoder og at forfatterne ofte rettferdiggjør sitt prosjekt ut ifra journalistikkens samfunnsoppdrag.

– Og i den forstand er slike bøker bare journalistikk mellom to permer.