Den første intervjuer

Det går fram av Arvid Brynes nye biografi «Christian Krohg. Journalisten». Der forteller Dagbladet-pensjonisten om den berømte kunstnerens langt mindre påaktede virke som pressemann.

Krohg skrev og tegnet 20 år i Verdens Gang (ikke det samme som dagens VG), seks år i Tidens Tegn og en kort tid i Aftenposten. Bryne mener Krohg må regnes som en av grunnleggerne av moderne journalistikk i Norge.

I avisene på slutten av 1800-tallet var det referater, meddelelser, telegrammer og noe forhåndsomtale og kritikk av kultur. Krohg skrev reisebrev, var sosialreporter, utenrikskorrespondent, kunstkritiker og skarp polemiker. Men først og fremst introduserte han intervjuet som sjanger og utviklet det til en kunstform, skriver Bryne.

– Jeg var litt redd for å overse andre store journalister i samtida som Sivle, Kielland og Vinje. Men ingen av dem brukte intervjuet. Krohgs første signerte intervju sto på trykk i januar 1887, sier Bryne.

Likemann

Under tittelen «En Impression nede fra Stiftsgården» skildrer Krohg på infamt vis hvordan han oppsøker statsminister Johan Sverdrup og konfronterer ham med beslagleggelsen av romanen «Albertine». Krohgs kritiske bok om seksualmoral og den fattige sypiken Albertine som tvinges til prostitusjon, ble ansett som usedelig.

«Statsministerintervjuet forteller at Krohg var en tidlig Michael Moore», skrev Sven Egil Omdal. Bryne mener Erik Bye er en mer nærliggende sammenligning.

– I alle situasjoner er Krohg intervjuobjektets likemann, enten han snakker med statsministeren eller en uteligger. Den samme respekten for mennesket hadde Erik Bye.

Obstfelders hevn

Samtidig skriver Bryne at Krohgs intervju med forfatteren Sigbjørn Obstfelder bærer de fleste kjennetegn på nyjournalistikk, som amerikanske Tom Wolfe fikk æren for å ha funnet opp på 1960-tallet.

– Det litterære preget hadde Krohg fiks ferdig trekvart århundre før. Som maler var han impresjonist, og han skrev slik han malte. Han grep øyeblikket og skildret det akkurat slik det var. Derfor er disse tekstene så levende i dag.

Obstfelder mente for øvrig intervjuet stemplet ham som en rar tulling. Han skrev en novelle som tilsvar, der han begår et litterært drap på Krohg. Men Verdens Gang avslo å trykke den. Bryne fant det glemte manuset da han gjorde research til boka.

Slående

– Kan journalister i dag lære av Krohg?

– Å ikke lese lærebøker. Krohg bryter jo med alt som står der, humrer Bryne og viser til at han ofte unnlater å stille spørsmål. I stedet kommenterer han, diskuterer og sier seg enig eller uenig. Men han hadde altså en unik evne til å tegne portretter av mennesker. Bare noen få presise setninger kunne romme en hel roman.

– Dagens journalister kan også lære å formulere seg kort og slående. Krohg har alltid formuleringer som blir husket. Det som står på trykk er gjennomtenkt, reflektert og slående. Bryne var en språklig fornyer som lå mange år foran andre av den tidas forfattere, sier han.

Christian Krohg fikk aldri pressekort. For å få det, måtte man være journalist med kontor. Han skrev det meste på Grand. Men Krohg ble det første æresmedlemmet i Norsk Journalistlag.

Tittel: Christian Krohg. Journalisten

Forfatter: Arvid Bryne

Utgitt av Unipub