Hvor slumsete har PFU lov til å være?

Kryss i taket! Redaksjonsleder Frank Sivertsen i FBI, NRK angriper PFU for slumseri. Selv om Vær Varsom-plakaten (VVP) sier at ”Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle”, ville det være en overdrivelse å si at vi er vel forspent med pressesøkelys mot ”pressepolitiet”.

Som kjent er det få ting journalister og redaksjonsledere misliker mer enn å bli kritisert. Så var det da også PFU-leder Odd Isungsets (TV 2) kritikk av FBI for å være slumsete som utløste Sivertsens uvanlige internkritikk.

Harelabb med sakspapirer?
Sivertsen påpeker for det første det påfallende i at PFU-medlemmer, ”nestorene innenfor norsk presseetikk”, konsekvent roter i bruken betegnelsene ”tilsvar” og ”samtidig imøtegåelsesrett”. Ettersom det ifølge VVP vitterlig dreier seg om to forskjellige ting, er dette noe som lenge har forundret den som følger PFUs virksomhet.

Mer alvorlig for PFU er det at FBI-sjefen stiller spørsmål ved hvor grundig PFU-medlemmene leser sakspapirer (noe også undertegnede har gjort http://bit.ly/1cW45q). Som vi kunne se på web-tv, diskuterte PFU i klagesaken mot FBI om ikke redaksjonen burde ha hentet inn ”tilsvar” fra solarier som var nevnt i tv-innslaget. Dette til tross for at det, som Sivertsen påpeker, fremgikk av sakspapirene at disse henviste FBI til Norsk Solariumsforening for å få ”samtidig imøtegåelse”.

Kjempedugnad
Men er det egentlig så rart at utvalget kan slumpe til å slumse i enkeltsaker? Når de gratisarbeidende (de tre fra allmennheten får kr. 1500 per møte) PFU-medlemmene (hvorav nesten alle har arbeidskrevende jobber) på 11 møter i året skal avgi uttalelser i 15 saker i snitt (2007-tall) som hver genererte 25 sider i snitt (forsiktig anslått), er det da mulig å unngå slumsing http://bit.ly/3jeDPu? At endringer og presiseringer i de innstilte uttalelsene som utvalget ser behov for alltid skal uføres ”i pausen”, synliggjør tidspresset og kapasitetsproblemene.

PFU, som driftes over et budsjett på fire millioner kroner i året, er for de aller fleste i praksis eneste rettssikkerhetsmekanisme når man rammes av maktmisbruk i pressen. Det er derfor all grunn til å gi en presseetikkens forkjemper som FBI-redaktør Sivertsen honnør fordi han tar seg bryet med å rette et kritisk søkelys mot PFU i det offentlige rom.

Ja til PFU på web-tv
PFU-medlem Eva Sannum ønsker en slutt på Journalistens overføring av PFU-møter på web-tv. Dette burde alle gode krefter motsette seg. Åpenhet er fundamentalt for pressen. Da kan ikke den samme pressen stenge døra når klager på presseorganer behandles.

Det er forståelig at enkelte PFU-medlemmer ikke liker offentlighetens kritiske lys, for det er virkelig pinlig å se hvor syltynt noen av dem har forberedt seg på enkelte av sakene når de føler de må si noe. Dette er selvsagt nok et argument for hvorfor PFUs saksbehandling ikke hører hjemme i et avstengt rom. Er det noen som virkelig må tåle og bør få kjenne hvordan det er få offentlighetens kritiske lys rettet mot seg, er det landets nestorer i presseetikk.

@anderscappelen kan du følge på Twitter http://bit.ly/1vHGJ3 Han er informasjonsrådgiver, forfatter og forlegger i Kommunikasjonsforlaget.no

PFU-klagen handlet ikke om tilsvar / samtidig imøtegåelse slik vi kan få inntrykk av når vi leser den spissede kritikken mot vår saksbehandling. Klagen handlet om at en innehaver av et solarium mente at FBIs strålemålinger var feilaktige. Klageren mente derfor at han var urettmessig framstilt i det som FBI selv karakteriserer som en ”uhøytidelig” test av solarier.

Vi måtte derfor vurdere reportasjens framstilling av FBIs test. Jeg ser i ettertid at jeg ikke burde brukt spissformuleringen ”slumsete” etter at jeg så reportasjen på PFU-møtet. Det jeg mente var at jeg rent subjektivt oppfattet reportasjen som litt overflatisk, fordi den ikke inneholdt en reell test i et identifiserbart solstudio. Testen var i stedet rekonstruert i ettertid, og det var det som var grunnen til at klagerens påstand om at testresultatet ikke var korrekt.

Jeg tillot meg å mene at programmet ville ha blitt bedre dersom seeren i tillegg til den uhøytidelige/tilfeldige testen hadde fått se en konkret måling i et solstudio. Jeg mente også at reportasjen hadde blitt styrket dersom innehaveren av ett av de testede solariene hadde blitt intervjuet. Det burde være en overkommelig journalistisk jobb, selv om det var avtalt at bransjeforeningen som skulle svare. Jeg mente et slikt grep ville vært en fordel, både med tanke på faktapresentasjon og samtidig imøtegåelse.

Men dette var ikke noen presseetisk vektig kritikk fra min side, det var kun en refleksjon etter at jeg hadde sett reportasjen. FBI ble som kjent frikjent, vi flikket kun så vidt på teksten for å få med dette poenget i forsiktige ordelag. Det er en forsiktig anbefaling av et grep som utvalget mener ville styrke faktagrunnlaget i reportasjen. At en slik setning skulle representere et så grovt utslag av ”føleri”, ”synsing” og ”lemfeldighet” at FBIs redaksjonssjef nå har vansker med å ta utvalget på alvor, mener jeg er å trekke det unødig langt.

Når både Frank Sivertsen og Anders Cappelen gjør imøtegåelsesretten til et stort poeng i sin kritikk av PFU, må jeg tillate meg å vise til at det overhodet ikke var tema i klagen. Spørsmålet dukket opp under behandlingen. Når jeg ikke hadde lagt merke til en bisetning om dette i et av brevene fra NRK, skyldes det at dette ikke var en del av klagegrunnlaget. Heller ikke NRK har gjort noe poeng ut av det. Langt ned i sakspapirene, som altså handler om noe helt annet, er dette formulert slik: ”Jungeltelegrafen medfører at Ronny Rath Pedersen i Norsk Solariumsforening kontaktar oss. Han seier at det er han som skal uttale seg på vegne av bransjen. I ei utannonsering til innslaget vedgår Pedersen at det er mange useriøse aktørerar i bransjen ”

Det er ellers korrekt observert at undertegnede og andre PFU-medlemmer av og til bruker det enkle muntlige ordet tilsvar både om den samtidige imøtegåelsesretten og om tilsvarsretten. Jeg kan forsikre FBIs redaksjonssjef at vi vet forskjellen på begrepene, og at vi er presise når de refereres i våre skriftlige kjennelser.