er ansatt som medie-rådgiver i Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif). Rud-Knudsen har blant annet vært redaktør i Budstikka fra 2000-2009, redaktør i Mann og...
Pål Refsdal løslatt
Frilanseren ble kidnappet i Afghanistan for en uke siden, mediene fulgte taushetsønske.
Den norske dokumentarfilmskaperen, journalisten og fotografen Pål Refsdal ble kidnappet i Afghanistan torsdag 5. november, skriver en rekke nettaviser. Han hadde kontakt med Utenriksdepartementet flere ganger under fangenskapet, skriver VG Nett.
Taliban
Refsdal (46) var i Afghanistan for research til en film han skulle lage for Novemberfilm. Taliban kunngjorde tre dager etter kidnappingen at de hadde tatt en nordmann til fange. Norske medier som var kjent med bortføringen, har fulgt henstillinger om ikke å omtale saken mens UD forhandlet om hans løslatelse.
Nordmannen ble tatt til fange i Kunar-provinsen helt øst i Afghanistan. Han er en erfaren krigsreporter, og fulgte UCK-geriljaen i Kosovo tett. Refsdal ble såret under et serbisk angrep i 1998, skriver db.no. Året etter måtte han hoppe over bord fra en båt med tamilske separatister på vei til Sri Lanka.
(Sist oppdatert: 12.11.2009 12:26)- Logg på for å skrive kommentarer.
Mediefolk
Siste kommentarer
-
Carl-Erik Grimstad– Blottstiller sin udugelighet
-
Kristine HolmKrever at statsråden redder journalinnhold
-
Henrik SteenBonus til sjefen – kino for ansatte
-
Toralf SandåkerEr det greit å sitere fra Facebook?
I dag er jeg glad for at vi ikke ventet med nedbemanning og kostnadskuttLars Helle til Bergens Tidende.
Aksjekurser
| Symbol | Last | Change |
|---|---|---|
| SCH.OL | 145.00 | -3.00 |
| POL.OL | 24.00 | 0.00 |
| MEC.L | 209.25 | -8.25 |
| MTG-B.ST | 445.40 | -2.40 |
| PSM.DE | 15.34 | 0.01 |













.jpg?timestamp=300820102135)



_0.jpg?timestamp=300820100928)


Jeg lurer på et par ting i forbindelse med denne artikkelen (det er jo mulig dere kommer tilbake til det etter hvert). Hvem hadde et taushetsønske, og hvilke begrunnelser hadde redaksjonene for å etterkomme ønsket?
Foreløpig vet vi ikke så mye. Db skriver at familien ytret taushetsønske, jeg gjetter at UD istemte. Personlig syns jeg det virker fornuftig å følge ønsket, dersom redaksjonen mener argumentene er holdbare.
fornuftig ut. Hadde bare vært interessant å høre argumentene, om det hadde vært mulig.
Takk for raskt svar, Helge!
at både Aftenposten og andre medier omtaler hvorfor det ble lagt lokk på saken.
Likevel mener jeg det er et interessant tema å ta opp; hvilke saker med offentlig interesse kan legges lokk på, og hvor lenge? Hvilke argumenter er det som veier tyngst?
I tillegg til at tausheten ga myndighetene ro til å arbeide gjennom lokale kontakter, er denne linjen også anbefalt for å undergrave effekten av gisseltaking.
Grovt sakt kan man si at målet med gisseltaking enten er politisk eller økonomisk, eller en kombinasjon av disse. Typiske politiske mål er å få oppmerksomhet og støtte lokalt og blant likesinnede, eller å bidra til å skape frykt blant internasjonale aktører som opererer i området. TV-videoene med gisler i Irak er eksempler på dette. Gisseltakingen i Afghanistan har i større grad vært økonomisk motivert enn politisk- målet har vært å få ut løsepenger.
Mediedekningen kan føre til at det går prestisje i saken, at størrelsen på de økonomiske kravene øker, og også til at andre grupperinger ser at kidnapping både gir oppmerksomhet og penger.
Men det finnes også eksempler på at mediedekning har bidratt til at gisler løslates. Da Alan Johnston ble kidnappet på Gaza 12. mars 2007 svarte BBC og resten av den internasjonale medieverden med tung mediedekning for å legge presse på palestinske myndigheter for å få ham løslatt. Dette skjedde i samråd med britiske myndigheter. Johnston ble løslatt 4. juli 2007.
Konsekvensene av mediedekning må derfor vurderes fra situasjon til situasjon, og det gode grunner til å følge rådene fra UD i slike saker.
I følge INSIs http://www.newssafety.org/index.php oversikt ble minst 72 redaksjonelle medarbeidere kidnappet i 2007. 16 av disse ble drept. På INSIs hjemmesider ligger det også risikovurderinger og klare råd for journalister som vurderer å reise til konfliktfylte deler av verden eller områder i Afghanistan.
Hjertelig takk for reflektert, dokumentert og megetsigende svar.
Jeg regner uansett med at det skal ganske tungtveiende argumenter til for å få hele medienorge til å holde kjeft noen dager. Virker som en sunn og god avgjørelse av redaksjonene (og av UD).
Igjen, takk.
Mener Trond Idås og NJ at vi skal være et redskap for myndighetene, slik at effekten av kidnappinger undergraves?
- Slik at myndighetene får ro til å forhandle?
Mener NJ at det samme skal gjelde ved kidnappinger i Norge?
- Mener NJ at vi ikke skal omtale kidnappinger generelt - for å unngå at det "går prestisje i saken, at størrelsen på de økonomiske kravene øker"?
Eller var det bare i Afghanistan?
Jan Oddvar Eide
Fædrelandsvennen
Vi er helt klart ikke et redskap for myndighetene, men det er lov å bruke hodet også i denne sammenheng. Noen ganger er det fornuftig å holde informasjon tilbake. For eksempel dersom det kan bidra til å redde liv. Et eksempel på dette er at vi har etiske regler som sier at mediene ikke skal beskrive hvordan en person har utført et selvmord, selv om det kan ha betydelig nyhetsverdi. Årsaken er at vi vet at det er en fare for at andre suicidale kopier metoden som er beskrevet i media, og at oppmerksomheten mediedekningen innebærer i seg selv kan trigge nye selvmord.
På liknende måte mener jeg at det er riktig å lytte til råd om å ikke dekke en kidnapping dersom det setter gisselenes liv i fare, eller for eksempel kan føre til at andre blir kidnappet, slik situasjonen er i Afghanistan.
I forhold til gisseltaking må dette altså vurderes fra situasjon til situasjon, noe jeg trodde at kom klart fram i forrige innlegg.
Årsaken til at jeg skriver om dette, er at jeg har ansvaret for STUPs sikkerhetskurs hvor kidnapping er ett av temaene. Dette er altså ikke uttrykk for en politisk linje fra NJs side.
Jeg synes det er ganske lett å akseptere de konkrete argumentene i Refsdals tilfelle. Er også enig med Idås i at det er store forskjeller på Afghanistan og Midtøsten, der både sivilsamfunnet og andre, dels sterkere grupper kan være medspillere når noen blir kidnappet.
Det er også forskjell på grupper som kidnapper. Noen er interessert i negativ omtale, andre regner respekt i offentligheten som en del av sin politiske kapital.
Samtidig leder de konkrete og særlig de generelle argumentene i retning av det amerikanerne vel kaller en slippery slope. Når det argumenteres for å tilbakeholde viktig informasjon for å redde liv, kan synspunktet også utvides til å begrense omtalen av noen typer terrorhandlinger.
Hvis terrorens hensikt er å skremme befolkningen og slik oppnå politiske resultater, dempes antakelig effekten ved hel eller delvis blackout. Det kan tenkelig redusere verdien og dermed faren for terrorhandlinger mot sivilbefolkningen. Dette synspunktet har jo vært framført ved flere anledninger, og mediene har stort sett forkastet det.
Idås nevner selvmord, men dette (copycat, herming) er også argumentet for å tone ned omtalen av f.eks. skolemassakre. Også her synes jeg det finnes gode grunner både for og mot.
Det er ikke helt opplagt at nyhetsblokade er riktig når målet er å verne journalister (og hjelpearbeidere), men ikke når hensikten er å verne sivilbefolkningen i Afghanistan eller andre steder.
Vi har en oppdragsgiver, Trond og kun en: Leserne.
Hvem er vår oppdragsgiver når du eksempelvis begynner å vurdere de økonomiske kravene fra kidnapperne og hvor store de er/kan bli? Eller UD forhandlingsstrategi?
I denne saken har UD slengt "han kan dø"-kortet i bordet. Jeg håper UD hadde mer informasjon om hvorfor han kom til å dø hvis vi skrev om kidnappingen, enn vi har sett til nå.
Når en samlet presse velger å etterkomme norske myndigheters ønske om taushet, så må dette kunne diskuteres og belyses fra alle hold i ettertid.
Ikke minst hvordan dette rammer vår troverdighet, når leserne nå vet at et samlet norsk pressekorps faktisk tar instruksjon fra UD
å forsure debatten, hvis det er derfor innlegget mitt ble fjernet... Det var mest ment som en billig punchline om et høvelig aktuelt medietema. Men det er kanskje ikke lov?
Uansett, jeg har blogget om saken, som har utviklet seg til en fin diskusjon her på journalisten: http://mediekritikk.wordpress.com/2009/11/12/hva-far-hele-medienorge-til...
Hei Lars,
da jeg først så kommentaren (om tenkt Dagblad-forside med tittelen Se, så fanget han er), var jeg raskt på sletteknappen fordi jeg mente den var off topic, altså helt på siden av debatten.
Jeg syns også den er urettferdig overfor Dagbladet, som antakelig ikke tar mindre alvorlig på slike saker enn andre.
Det mener jeg fortsatt, men jeg tenkte å la den stå, siden den er harmløs og kan leses som en fleip om hvordan en avis kunne funnet på å framstille saken. Men iPhone er litt lite verktøy for voksne fingre som samtidig er opptatt med å lage middag. Så den forsvant likevel. :)
og nå har du jo gjengitt innholdet, så det var altså ikke det villeste overtrampet i historien. Det var jo godt.
Jeg er glad for at kidnappingssaken løste seg bra, og det er meget mulig at norsk presse gjorde rett da de etterkom UDs ønsker om ikke å publisere. Det er i alle fall lett å gratulere hverandre når det ender godt.
Jeg kan imidlertid ikke fri meg fra å spørre: Ville tausheten vært like rungende om det var en "turist" som ble kidnappet i et farlig område? Eller er det fordi den kidnappede er "en av oss"?
Vi får stadig henstillinger fra publikum om å tie i hjel saker - av og til med trusler om selvmord. Da heiser vi som regel fanen og publiserer. Skaper denne kidnappingssaken noen slags presedens i saker der det er fare for at noen kan dø? Skal vi ikke publisere hvis det kan koste staten et par millioner kroner? Hvor går eventuelt pengegrensen - og gjelder det bare det offentlige - eller også bedrifter som kan tape millioner og mulige arbeidsplasser. Synes saken reiser en del interessante problemstillinger.