Neste gang spør vi først

Det er godt formulert Helge, men det er feil. Beslutningen om ikke å publisere saken om Refsdal ble ikke tatt rundt bordet i UD, den ble tatt på forhånd, av alle, og den ble ikke utfordret på møtet i UD jeg selv deltok på tirsdag 10.11.
Diskusjonen rundt dette får meg til å bringe på bane en lignende seanse, i oktober 2008. Også da deltok jeg på en "hemmelig" seanse i UD. Den gjaldt Støres reise til Afghanistan, hans første besøk til landet etter det fatale som skjedde på Serena Hotel ni måneder tidligere. Vi var en gruppe utvalgte redaktører som skulle få en briefing fordi våre redaksjoner hadde fått invitiasjon til å være med Støre på turen. I det store møterommet i UD var det sikkert 30 stykker, representanter fra UD, Forsvarsdepartementet, PST, i tillegg til pressen. Vi fikk en grundig orientering om sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, og en klar beskjed om at dette besøket ikke måtte omtales før det skulle finne sted. Det ble utilslørt sagt at dersom dette besøket ble omtalt i forkant ville det kunne sette sikkerheten til den offisielle delegasjonen, og de medreisende journalistene, i fare, og i verste fall føre til at besøket måtte avlyses.
Hva gjorde vi? Alle holdt selvsagt kjeft. Rundt bordet satt det som kunne krype og gå av ekspertise på området, ingen kunne trekke deres vurderinger i tvil. Vi, inkludert NTB, skulle ha journalister med på turen. Hvem ville risikere noe? Ingen, selvsagt. Samtidig visste alle at Støres besøk til Afghanistan, bare det faktum at han skulle dit, var en nyhetssak. Men ingen rapportere noe før Støre var i Kabul.
Dette er ikke enestående. Omtrent samtidig som vi satt i møte møte med Ragnhild Imerslund forrige tirsdag, planla den øvrige staben til utenriksministeren en annen tur til Kabul. Med spesielt inviterne medier, som heller ikke skrev noe om dette på forhånd.
Jeg har ingen kvaler i forhold til noe av dette. Men det gjør meg smule engasjert når jeg ser at det reises prisipielle innvendinger om hva vi skriver og ikke skriver.
Refsdalsaken er annerledes, men prinsipielt ikke annerledes enn det jeg nå har fortalt. Norske medier spiller på lag og gjør avtaler med makthaverne hver eneste dag, og slik tror jeg det kommer til å fortsette. Alle vil si at det ikke er uproblematisk, men realiteten er at prinsippene sitter ganske løst.

Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at alle norske medier fulgte UDs oppfordring i Refsdalsaken uten relativt store kvaler. Det skyldes ikke at anmodningen kom fra UD, men fordi internasjonal praksis på området tilsier at man skal være kritisk til omtale av enkeltaksjoner av denne typen. Vi bør være klar over at flere gisselaksjoner de siste årene og månedene har vært uten omtale etter anmodning fra pressen selv - fra de kidnappede journalistenes arbeidsgivere.
Men å være uten kvaler i dette tilfelle betyr ikke at det ikke er problematisk. Selvsagt var det problematisk, ikke minst underveis i saken. Det er liten tvil om at det i tillegg til anmodningen om ikke å publisere, ble lagt føringer for hvor bredt man kunne gå ut i arbeidet med saken. Underforstått: Bred research kunne ha en smitteeffekt og bidra til at saken ble allment kjent. Dette tok jeg også opp på ORs møte om saken onsdag.
Men det gjorde vi altså, foretok våre egne undersøkelser, så langt vi kom før saken ble løst.
Etter erfaringen med Refsdalsaken og i lys av andre slike aksjoner de siste månedene, tror jeg norske medier vil være tilbakeholdne med å publisere en gisselaksjon selv om den var basert på andre kilder enn UD. Saken er at om en journalist fra VG var blitt tatt til fange i Kunar-provinsen, så ville avisens ledere med stor grad av sannsynlighet ha ringt rundt og bedt kollegene om å holde tett. Fortsatt problematisk, men jeg er ganske sikker på at vi ville ha fulgt også den oppfordringen. Så håper jeg vi også hadde gjort det om Norsk Folkehjelp hadde ringt og fortalt at en av deres sykepleiere var blitt fanget.
Spørsmålene er betimelige, Helge. Men jeg kommer tilbake til det jeg skrev i mitt forrige innlegg: Vi er naive om vi tror dyden sprakk med Refsdalsaken. Norske medier inngår ofte avtaler med makthaverne, avtaler som i en eller annen form regulerer forhold knyttet til publisering. Det gjør ingenting om det blir skrevet mer om det.