Sagen skyter sakte

– Det store spørsmålet er hva avisa skal være fylt av framover. Det må bli et tydeligere skille mellom nett og papir. Og langt større bevissthet om hva vi bruker ressurser på. Skal fotografene springe etter blålys og hendelser, eller skal vi gjøre noe annet? Jeg tror vi skal gjøre noe annet.

– Hva da?

– Forsen til trykte medier er at de er leservennlige. Måten man presenterer en sak på, kan gi opplevelser utover selve informasjonen. Da må vi utnytte de visuelle mulighetene til fulle. Vi skal ha dokumentarer, ja, men ikke bare det. Vi må ha større variasjon i oppslagene.

Åremål

Richard Sagen nøler ikke. Han har allerede formulert argumentene i interne diskusjoner. Dessuten er han kommet i en posisjon hvor han må tenke mer på sånt. I mars i år begynte fotografen som fotosjef i Adresseavisen. Åremålsstillingen hadde stått tom en lengre periode. Flere oppfordret ham til å ta oppgaven. Til slutt bestemte han seg for å si ja. Han ser på det som verdifull læring om coaching, ledelse og logistikk.

– Og så er det faktisk veldig artig å delta i hele den kreative prosessen. Fra idédiskusjoner på forhånd til hvordan det hele skal se ut på trykk, sier Sagen.

Fotoavdelingen i regionavisa teller ti personer, sjefen inkludert. Utfordringene er velkjente. Hvor ligger de gode bildehistoriene, hva skal man prioritere? Som det ble sagt på høstmøtet nylig: Det blir for mye mellomdistanse og for lite sprint eller maraton.

– Vi må bli mer sjangerbevisste. Nå er presentasjonen av sakene for lik. Det må skje noe både med idéarbeidet og gjennomføringsevnen etterpå. Vi må bestemme oss for hva som er viktig å fortelle. For fotografressursene blir mindre, det tror jeg vi kan slå fast.

Nye veier

Fotosjefen er overbevist om at den visuelle journalistikken blir avgjørende for de trykte medienes framtid. I Adressa som andre steder søker man aktivt etter nye farbare veier.

– Jeg føler ikke at vi er kommet lengst i verden akkurat. Vi har begynt diskusjonen og leter etter gode forbilder.

Som det sterke fotomiljøet hos regionkollega Bergens Tidende. Eller hos den svenske avisgruppa Stampen, «som har en del spreke tanker».

Den uuttømmelige plassen på nettet gir unektelig fotografene mulighet til å boltre seg. Men nettets dybde gjør det også vanskeligere å presentere stoffet på en like leservennlig måte, mener Sagen.

– På nettet klikker vi oss raskt fra et sted til et annet. Det går saktere når vi leser aviser. Vi kan være langsommere både med innholdet og presentasjonen. Det er bra. Jeg har tro på langsomme historier.

Han trekker fram en ny serie i Ukeadressa: «Plassen min». Hver lørdag presenterer en fotograf en historie fra et sted som betyr noe for den enkelte. Resultatet er et variert bildespråk og god respons fra publikum.

Alle kan ikke holde på med langsomme prosjekter, presiserer Sagen. Det løpende nyhetsarbeidet må også gjøres.

– Men det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig.

Tidsdokument

Det er ikke noe i veien med langsomheten i Sagens eget bidrag til serien. Inspirert av bygdefotografer som Anders B. Wilse og Knud Knudsen har han siden 1997 fotografert hverdagsliv i hjembygda Meråker. Da skyr han «knipsefeeling» og bruker svart/hvitt film og mellomformatkamera. Han skildrer folk og begivenheter. Leter etter morsomme typer og situasjoner. Stilen er det klassiske reportasjebildet.

– Det er et historisk tidsdokument om Meråker ved årstusenskiftet, som vil stå seg for ettertida.

Deler av materialet har tidligere vært stilt ut i hjembygda. Og sist helg presenterte han ca. 100 av bildene for publikum under Trondheim Dokumentarfestival. Målet er å få utgitt prosjektet i bokform.

Skiskytter

Som kontrast liker Sagen veldig godt å fotografere actionfylt idrett, særlig skisport. Så er han også tidligere elev ved skigymnaset, som Meråker er kjent for. Og var i sin tid en habil skiskytter. Da bygda arrangerte NM i fjor, bestemte han og tvillingbroren Stefan seg for å gjøre comeback, 15 år etter forrige renn.

– Hvordan gikk det?

– Ja, det skal jeg si deg. Han ble nummer 83, jeg ble nummer 84. Tre bom, elleve sekunder bak.

Fotosjefen bruker ellers mest tid på en helt annen hobby. Sammen med vokalist Jens Johan M. Stuberg og gitarist Per Olav Livik spiller Sagen trommer i rockebandet The Cute Crash Combo. I vår ga de ut plate med egen musikk.

Nettopp trønderrock er også stikkordet for en annen bildesatsing.

– I forbindelse med åpningen av Rockheim har vi fulgt de fem største trønderbandene på turné. Denne typen store satsinger mener jeg er måten å jobbe på. Vi vil gjøre noe tilsvarende med trøndere som er OL-håp. Og dem er det jo mange av.

Sagen frykter ikke at fotoavdelingen i Adressa blir en salderingspost i disse sparetider. Han opplever heller at statusen til fotografene har steget.

Økt bevissthet

– Omleggingen til tabloid har betydd mye for utviklingen. Folk har fått et mer bevisst forhold til fotojournalistikk og presentasjon.

Men samtidig pågår en slankeprosess i Adressa. To fotografer er blant dem som har fått tilbud om AFP.

– Hvis begge forsvinner, vil det få store konsekvenser for fotojournalistikken vår. Det blir øyeblikkelig synlig. Såpass marginalt er det, innrømmer Richard Sagen.