Flytt pressestøtte til journalistene

Yngve Sletholms vanskeligste oppgave som leder av Mediestøtteutvalget blir å lokke partsrepresentantene opp av skyttergravene. De vil innbitt forsvare de nåværende ordningene og mene at all nyskapning må skje ved at man tar fra noen andre.

Forhåpentlighar utvalgets medlemmer allerede studert den danske mediestøttekommisjonens utredning, som ble lagt fram i oktober. Det er et grundig stykke arbeid, utført av professor Anker Brink Lund ved Copenhagen Business School i samarbeid med konsulentselskapet Rambøll. Utredningen presenterer tre scenarier: Status quo, lett sanering eller kraftig omlegging basert på kvalitetsvurderinger. Det såkalte meritteringsscenariet beskriver en ordning hvor de støtteberettigede mediene får et basistilskudd som sikrer stabilitet i økonomien. Utover dette må de konkurrere seg imellom om tilskudd til konkrete prosjekter, som debattprogram, dokumentarer, artikkelserier, folkeopplysende nettsider osv. Brink Lund går tydelig inn for dette alternativet, og det er i den retning det norske utvalget også må tenke, bare lengre.

Brink Lunds utredning viser at vi er i en situasjon der vi også etter finanskrisen, vil oppleve market failure; atde kommersielle aktørene, markedskreftene, alene ikke klarer å fremstille tilstrekkelige mengder, eller tilstrekkelig mangfold, av det danskene kaller meritgodene, som i amerikansk debatt kalles accountability journalism og som vi på norsk, foreløpig i mangel av et bedre begrep, kan kalle samfunnsjournalistikk.

Hovedinnvendingen mot en ellers utmerket utredning, er at den ikke har gått grundigere inn på sammenhengen mellom volumet på tilgjengelig, kvalifisert, journalistisk arbeidskraft og de overordnede mål for mediepolitikk og mediestøtte. Sletholmutvalget bør diskutere hvordan vi kan sikre at det i fremtiden er flest mulig høyt kvalifiserte journalister spredt i de ulike regionene og hvordan disse best kan produsere vesentlig samfunnsjournalistikk på de ulike plattformene og slik motvirke de tendensene til internasjonalisering og redusert mangfold som utredningen advarer mot.

Det er derfor grunn til å se nærmere på hva The New York Times gjør i Chicago og San Francisco-området, der avisen satser på nye regionale, sonete utgaver. De lokale sidene av NYT vil bli produsert av sammenslutninger av erfarne journalister. Disse nyhetskooperativene leverer ferdige lokalsider til NYT, samtidig som de produserer kvalitetsjournalistikk for lokale public TV- og public radio-stasjoner. Tilsvarende tiltak innenfor undersøkende journalistikk, det best kjente er Center for Public Integrity, mottar støtte fra stiftelser. Dette er den amerikanske måten. Vi har jo tilsvarende i Danmark og Fritt Ord i Norge, men den tradisjonelle skandinaviske måten å håndtere slike utfordringer på, er offentlige støtteordninger.

Ved å flytte noe av støtten et hakk lenger ut i næringskjeden, fra de tradisjonelle medieorganisasjonene til nye journalistiske enheter og helt ned på individnivå, vil man øke muligheten for at midlene faktisk blir brukt til å øke produksjonen av den type journalistikk samfunnet trenger.

I to av de tre danske scenariene er det åpning for en slik nytenkning, tanken er bare ikke tenkt helt ut. I saneringsscenariet er det en oppfordring til å vurdere om den såkalte public service-puljen på 75 millioner kroner som Dansk filminstitutt årlig fordeler, kan defineres bredere, slik at formålet ikke bare blir å støtte bestemte sjangre på flow-tv, men mer allment å sikre konkurranse på merittert medieinnhold som ikke kan finansieres på alminnelige markedsvilkår. Da blir det mulig å definere de ulike kvotene så motiverte og kvalifiserte journalister kan organisere sin virksomhet mer uavhengig av eksisterende medieenheter. De public service-kontraktene som de offentlig finansierte institusjonene DR og NRK i dag arbeider under, kan lett tilpasses et slikt system. Slik kan man sikre at støttemidlene kanaliseres til journalistiske produsenter som vil bidra til å oppfylle de overordnede mål for mediepolitikken som begge land bør formulere langt tydeligere, mer fremtidsrettet og ambisiøst enn i dag.

Sven Egil Omdal er journalist i Stavanger Aftenblad og mediekommentator i regionavisene. For tiden er han i tillegg knyttet til et prosjekt ved Universitetet i Bergen som skal utforske hvordan kvalitetsjournalistikk kan finansieres i en endret mediesituasjon.