Tankespinn i DN

Vellykkede topplederes hjerner skiller seg fra andres hjerner, slår Dagens Næringsliv fast på forsiden 2. november i år.

Sterk samstemthet mellom områdene i hjernen som hekter persepsjon, planlegging, strategi og handling sammen, skal gjøre ledere mer moralske og flinkere til å konsentrere seg.

– Det er fint at det kommer forskningsstoff i avisen, men her blir det trukket noen veldig bastante konklusjoner, sier Jan Ketil Arnulf, førsteamanuensis på Institutt for organisasjon og ledelse ved Handelshøyskolen BI.

Maharishi

Kilden til oppslaget er Harald Harung med doktorgrad i stålkonstruksjon. Han underviser i ledelse og etikk ved Høgskolen i Oslo og har utført undersøkelsen sammen med sin kollega Fred Travis ved Maharishi University of Management.

I DNs oppslag kommer det fram at de har brukt en hette med elektroder for å teste hjerneaktiviteten til 20 norske toppledere. Harung står uimotsagt om sine funn.

– Dette er jo stoff som selger, og det er kanskje derfor det ble trykket uten å bli sjekket først, spør Jan Ketil Arnulf.

Harald Harung sier til DN at han tror at Trancendental Meditasjon (TM) kan utvikle hjernen.

Meditasjon som virkemiddel

TM er en teknikk indiske Maharishi Mahesh Yogi presenterte for Vesten i 1958.

Grunnleggeren mente kriminaliteten ville synke, krigene og naturkatastrofene bli færre og livskvaliteten øke i de områdene av verden der én prosent av en stor befolkning utøver TM.

Ifølge psykolog Jan Ketil Arnulf finnes det ikke enkle svar på nevrobiologiske fenomener.

– Mye hjerneforskning er basert på lokalisering av en funksjon et sted i hjernen. Noen vil gjerne sette i gang en prosedyre for å vise at denne funksjonen er i funksjon mens forsøkspersonen foretar seg noe. Det lyder som om konklusjonen er trukket litt raskt, fordi den skal stemme med forskernes forutinntatthet, sier Arnulf, som har doktorgrad i psykologi og er spesialist i klinisk psykologi og organisasjonspsykologi.

Hvorfor oppstår problemstillingen?

Arnulf mener det er viktig å reflektere over hvordan problemstillingen bak forskning oppstår.

– Er det noen som ønsker at det skal være slik? Det er ikke tvil om at denne type hjerneforskning selger, men den er ganske kortlivet, sier han og trekker en parallell til frenologi, en lære fra 1800-tallet som blant annet bygde på at «sjelsevnene», som ga en person sin karakter, var plassert på forskjellige områder i hjernen.

– Det fantes frenologisk hjernekart som viste sentre for fedrelandskjærlighet og sentre for forbrytelser. I ettertid ser vi at dette oppsto på bakgrunn av forskernes forutinntatte holdninger, et ønske om å se ting. Og det er det største problemet jeg har med forskningen som viser at toppledernes hjerner er annerledes. Det er ikke undersøkt at det ikke er slik.

Arnulf minner om at vitenskapelighet består av to ting: Etterprøvbarhet og logiske resonnementer.

– Om man på bakgrunn av nevrobiologisk forskning kunne se hva som gjør noen til gode ledere, ville det vært en verdenssensasjon, sier han.

– Var vurdert av eksperter

I DNs artikkel refereres det til at forskerne har hatt en artikkel om temaet som beskrives i tidsskriftet Management Decision.

– Et velrenommert internasjonalt tidsskrift hadde antatt og publisert forskernes artikkel om denne studien. Det betyr blant annet at minst to uavhengige eksperter har vurdert forskningsresultatene i forkant av publiseringen, sier nyhetssjef Magne Storedal i DN.

Det er likevel bare forskernes stemmer som høres i saken.

– Leseren hadde følt seg bedre i stand til å vurdere forskningsresultatene om vi hadde snakket med andre eksperter om funnene. I så måte hadde det styrket historien å snakke med flere forskere, medgir Storedal.

– Har DN noen faste kriterier for vurdering av forskningsstoff?

– Nei, vi behandler ikke forskning på noen annen måte enn andre journalistiske sjangre. Uansett tema handler det jo om å tilføre sakene mange kilder. Siden funnene vi her snakker om hadde vært gjennom kvalitetssikringen som internasjonal publisering representerer, blir det å trekke det for langt å kalle dette enkildejournalistikk.