Journalisten og mediekrisen

Vi, som skriver dette innlegget, er alle tillitsvalgte i redaksjoner som det siste året er blitt hardt rammet av krisen i mediene. I disse bedriftene har vi hatt en hverdag og en tilværelse som for mange av våre medlemmer har vært dramatisk og vanskelig. Vi opplever imidlertid ikke at Journalisten, som skal være et fagblad for oss som står midt oppe i disse utfordringene, er tilstrekkelig til stede i NJ-medlemmenes tunge hverdag.

Det tok lang tid før Journalisten i det hele tatt begynte å skrive om mediekrisen i fjor høst, og oppfølgingen deres har mildt sagt vært springende med liten evne til å gi et samlet bilde eller å sette tingene inn i et større perspektiv. Vi synes det er merkelig at vi, som er tillitsvalgte i disse redaksjonene, ikke oftere blir kontaktet av Journalistens medarbeidere.

Nå varierer riktignok antall henvendelser til hver enkelt av oss en god del, men vi mener at vi burde ha være deler av et kildenettverk som ble kontaktet ofte. Ikke fordi vi ønsker at Journalisten skal være et mikrofonstativ for oss, men fordi vi sannsynligvis kan gi ideer og innspill til en journalistisk dekning som angår Journalistens lesere.

Våre medlemmer og Journalistens lesere er i stor grad de samme menneskene, og det føles helt feil at den målgruppen Journalisten henvender seg til skal oppleve at nyheter og problemstillinger som angår dem til stadighet først er å lese på Etterbørs i Dagens Næringsliv. Vi føler altså sterkt at vårt eget fagblad har altfor lite stoff om utfordringene som de store mediehusene står overfor, og at Journalisten har marginalisert seg i forhold til at det er et fagblad for journalister, ved at man i liten grad dekker de store og viktige spørsmålene som NJ-medlemmene er opptatt av.

Vi tillitsvalgte finner lite nyheter og ideer fra andre klubber, og de av leserne som ikke er tillitsvalgte lærer lite om hva som skjer i mediebransjen. Vår kritikk rettes ikke mot den enkelte medarbeider i Journalisten, men mot den redaksjonelle linjen som redaktøren har lagt.

Den fører til at vi bare får servert perifere bruddstykker av det som skjer i bransjen, og det virker som om det nærmest er gått sport i å unnlate å skrive om enkelte av de store mediebedriftene.

Det forundrer også mange av oss at NJs tariffarbeid ikke virker å være interessant for fagbladet Journalisten, et blad for medlemmer av Norsk Journalistlag. Vi synes at fagbladets motstand mot å skrive om lønnsoppgjør og lokale forhandlinger mildt sagt er merkelig. Fraværet av dekning gjør at vi ikke får referanser til hva som skjer i andre hus, noe som er nyttig og viktig både for tillitsvalgte og medlemmer. Vi synes også at det er underlig at kvalitetsdebatten nesten er et ikke-tema.

For enkelte av oss har den eneste kontakten med Journalisten i høst vært en forespørsel om å lage kviss. Det gjør vi selvfølgelig med stor glede, men vi vil gjerne også at de problemene våre redaksjoner og mediehus står oppe i kan bli journalistisk behandlet av fagbladet Journalisten