Westergaard

Sjefredaktør Hilde Haugsgjerd mener det er riktig nå, siden attentatmannen skal for retten.

Avisa gjenga også faksimilen høsten 2005, før det framsto som risikabelt. Det var tilsynelatende mindre riktig da striden om tegningene raste over en halv verden første halvår 2006. Også i oktober i fjor, da terrorister ble tatt på vei fra USA via Pakistan for å drepe tegneren i Århus, og altså da Westergaard måtte låse seg inne på badet og ringe politiet mens en islamist med øks var alene i stua med tegnerens fem år gamle barnebarn.

Forstå det den som kan. Argumentene om relevans har aldri overbevist noen utenfor redaksjonsledelsene. Det er umulig å fri seg for mistanken om at frykt, både for medieansattes sikkerhet og for landets interesser, er hovedgrunnen til at selvsensuren ble så utbredt som den har vært disse fire årene. Denne bekymringen er verken irrasjonell eller umoralsk, men den er farlig. Hos andre har sympati for islamistene, uvilje mot deres kritikere, bekymring for islamofobi eller økumeniske anfektelser, spilt størst rolle.

Noen medier har nok også veid spørsmålet på vektstangen for kostnad og nytte, slik det virker som VG gjør. Det kan være greit når man vurderer kilderelasjoner eller støtende bilder. Det er ikke like vakkert når ytringsfriheten er truet og målskiven blir tydeligere fordi andre vender ryggen til.