Politi med tv på slep

Direktoratet uberørt

Problemet for Sotra-mannen var at han angivelig ikke hadde vært klar over at det var kommersielt tv, ikke politiet selv, som var ute og dokumenterte. Riktignok var husets innvånere sladdet i programmet, men de hadde aldri gitt noen tillatelse til å bli filmet eller til å figurere i et fjernsynsprogram.

Hvis noen så skal klandres, er det TVNorge eller politiet? BT har gransket begge spor. I Politidirektoratet har de funnet en kommunikasjonsdirektør som sier seg trygg på at politiet har sitt på det tørre – alle programmer er forhåndsgodkjent av folk både i direktoratet og på de lokale politikamrene. Og ikke bare det, ”alle våre jurister” har gjennomgått alle opptakene, som angivelig er direktoratets eiendom (!)

Men kommunikatoren får ikke dø i synden. BT har gravd fram en stipendiat i juss, som på sin side graver fram Personopplysningsloven, som hun mener kan ha vært brutt av politiet i denne saken.

Ride-along

Det kan nok være, men det kan hende stipendiaten går over bekken etter vann. Prøv den gamle straffelovparagrafen om privatlivets fred, eller den europeiske konvensjon om menneskerettigheter, for godt mål. Et interessant apropos kan det være at såkalt ”ride-along” (utrykkende politi med tv-team embedded) ble kjent grunnlovsstridig av amerikansk høyesterett i 1999 (Wilson vs. Layne). Riktignok gjaldt det da politi på ransakingsferd, men spørsmålet om personvern og rettssikkerhet har samme kaliber.

Det andre sporet går i retning pressen. TVNorge mønstrer, ikke uventet, både virkeligheten og samfunnet på sitt parti. Tom Strømnes, prosjektleder for tv-serien, siteres slik av bt.no: ”- Vi har hatt lyst til å vise hverdagen til politiet, virkeligheten. Vi mener dette er en viktig dokumentarserie og ikke underholdning, det er en serie som viser historier som ellers ikke blir belyst i samfunnet.»

Talemåter

Men Per Edgar Kokkvold lar seg ikke imponere av talemåter om samfunnsoppdraget. På generelt grunnlag viser han til Vær Varsom-plakatens 3.3, der det heter: ”Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers i forhold til kilder og kontakter”. Og, som han sier, det koster jo så lite.

Spesielt interesserte kan vises til en sak fra 1994, da Aftenposten ble felt av PFU for et stykke ride-along som ligner Sotra-saken (PFU 068/94). Saken fikk et rettslig etterspill ved at kvinnen som eide den invaderte leiligheten, klaget den norske stat (politiet) inn for menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Underveis ble saken bilagt ved at staten beklaget at politiet hadde tatt med pressefolk til ransakingen og betalte henne 15.000 kroner for ikke-økonomisk skade. Men 1994 er jo lenge siden.