Vedlog tok Årets bilde

Bare spør...

Mange røster hever seg og kritiserer juryens valg av Årets bilde. Men få, om noen, kommer med en begrunnet, konstruktiv kritikk om hva det er ved selve bildet som ikke skulle tilsi en slik utmerkelse. De aller fleste nøyer seg med å si i forskjellige ordelag at de ikke liker det.

Er det virkelig ingen som har språk som kan forklare akkurat hva ved dette bildet de mener ikke holder mål som Årets bilde? Iallfall bør vi kunne forvente en begrunnelse på nivå med juryens egen. Eller er kritikken utelukkende synsing uten bedre begrunnelse?

"begrunnelse på nivå med juryens egen" ? Er det et kriterie for å være meningsberettiget? Jeg kan vel si at jeg misliker en vin, uten å måtte gi en begrunnelse på nivå med Geir Salvesens anmeldelse i Aftenposten?

Når det er sagt, her kommer noen begrunnelser for at jeg undres over juryens valg:

- Bildet viser Obama i Oslo for å motta fredsprisen, men det er ingenting i bildet som knytter mannen til stedet eller årsaken til at han var i byen.

- Obama blir fotografert sittende i denne bilen nærmest daglig. Dette bildet skiller seg på så måte ikke særlig fra bilder som tas av mannen hver eneste dag. Michelles bare knær, eller Obamas blikk endrer ikke det.

- Uten bildetekst (som sier noe om Nobelprisutdelingen etc) er det umulig å lese noe journalistisk informasjon ut av dette bildet utover at mannen titter ut av bilvinduet. Bildet står dermed ikke på egne ben når det gjelder å fortelle en journalistisk historie.

- At Obama kikker ut bak pansret bilglass sier ingenting om fredsprisen, besøket i Oslo, eller noen andre viktige hendelser. Årets Bilde bør, etter min mening, være et vesentlig bilde og fortelle en viktig journalistisk historie. Og det bør årets beste bilde klare å formidle på en selvstendig måte, uten støttehjul.

Bildet er veldig godt håndverk fra en erfaren fotograf.
Men det beste og viktigste bildet i 2010?

I samband med kåringen av Årets bilde 2009 går diskusjonen nå livlig i flere fora: Noen angriper det på feilt grunnlag blir det hevdet. De vurderer det som kunstfoto, og det blir feil blir det hevdet. Det skal og må bli vurdert som et pressefotografi. Men kontekstløse fotografier løper alltid en risiko. De kan leses på mange måter, alt for mange vil noen påstå.

Forskjellen mellom pressefotografi og kunstfotografi ligger ikke i fravær av tolkning i det ene, og tilstedeværelse i det andre. At et perspektiv blir foretrukket framfor et annet impliserer et valg, at en vinkling foretrekkes framfor uttrykker en annen form for valg. Både presse- og kunstfotografi er produkter av vurderinger, tolkninger og valg.

Spissformulert: Pressefotografiet skal gjengi det synlige, kunstfotografiet skal gjøre noe synlig. Inntil nå har det vært slik at pressefotografene følger strenge journalistiske konvensjoner, det konvensjonelle blir etterspurt, uvaner straffes. Kunstfotografene følger også strenge konvensjoner, men det er det ukonvensjonelle som verdsettes, uvaner belønnes. Disse konvensjonen tøyes for sjelden av pressefotografer, de burde i langt større grad utforske ukonvensjonelle løsninger.

Når pressefotografier løsrives fra sin kontekst blir de mangetydige og åpne som andre fotografier. Tilskueren blir frarøvet rammene konteksten gir. Tolkningen kan da gå i langt flere retninger enn de gjør når de ses i dagspressen. Her er jo poenget entydighet. Mulighetene for mangetydige tolkninger er en risiko man må ta når man vil betone det fotografiske ved pressefotografier.

Å bevege seg fra en kontekst til en annen medfører alltid at fotografiene nødvendigvis blir sett på en ny måte. Opplevelsen blir endret. Betydningene tilskuerne tillegger fotografier i en aviskontekst vil bli vesensforskjellig fra den de opplever i en utstillingskontekst. At det er konteksten som gjør et fotografi til kunstverk er en innsikt som modernistene slåss for tidlig i forrige århundret. Når et fotografi flyttes fra en avisside til en galleri-kontekst eller til en bok, endres også normene, verdiene og forventningene som virker inn på tilskuernes refleksjon.

Å stille ut presssefotografier innebærer altså både en utfordring og en risiko. Jo mer løsrevet fra brukssammenhengen de blir, dess større risiko for at tilskuerne opplever noe helt annet i møte med dem, enn det fotografen hadde intensjoner om å få fram. Slik er det blitt for Årets bilde 2009. Det er blitt løsrevet fra konteksten det ble brukt i, og da framstår det ikke med den samme journalistiske kraft det hadde 12 desember 2009 da det ble trykket. Derfor har jeg hentet fram fotoet fra Retriever, slik det ble brukt i den opprinnelige konteksten. (Se http://www.flickr.com/photos/erlingsi/4367930400/) Mange ble overrasket over at dette ble kåret til Årets bilde 2009, inklusive fotografen Hans Arne Vedlog. I sin opprinnelige kontekst viser det ifølge Dagbladet: ”Verdens mest terrorutsatte mann forlater Oslo, uten å ha møtt en eneste sikkerhetsrisko. De ble tatt ut på forhand.”

Gjennom de over førti årene Årets Bilde-konkurransen er blitt arrangert har den bidratt til å utvikle norsk pressefotografi. Det vil ingen være uenige i, men når vekten blir flyttet fra presse til fotografi, vil det og skal det være diskutabelt om alle pressefotografene utfordringen og risikoen like godt.

Erling Sivertsen 18.2.2010