Tar nettavisene kritikk?

(LESERKOMMENTAR): Det er ikke konstruktivt når nettets forkjempere stadig inntar forsvarsposisjon.

Les mer om

Les også

AV Helge Øgrim | Toralf Sandåker [21.04.2010 08:15]

Siden de første norske nettavisene ble introdusert for femten år siden, har journalistikken i papiravisene utviklet seg raskere enn i nettavisene. Mens nettavisene anno 2010 har utviklet seg lite fra 1995, tiltar dommedagsprofetiene over papiravisene. Og nettavisenes forkjempere hevder frenetisk at nettavisene er den eneste fremtiden.

Riddere

Disse skyttergravsposisjonene er ubegripelige.

For det første kan det umulig være viktig å forsvare, eller til og med påpeke, at nettavisene vil ha en stadig større plass som nyhetsmedier i fremtiden. Få, om noen, er uenig i det.

For det andre er det ikke særlig konstruktivt når nettavisenes riddere inntar forsvarsposisjoner hver gang det blir påstått at papiravisene har kvaliteter og meritter som nettavisene ikke ennå har rukket å oppnå i samme grad.

Som da Per-Kristian Foss før vulkanasken tok oss, roste pressen i forbindelse med lanseringen av firebindsverket «Norsk presses historie». Debatten som dermed rullet, blant annet på Normedia-listen, handlet ikke om gravejournalistikken eller pressens kvaliteter generelt, men om nettavisenes fortreffelighet. Foss klarte nemlig å uttale til Journalisten:

– Så langt har jeg ikke sett noen nettaviser som har klart å avdekke noe av samfunnsmessig betydning.

Jeg betrakter meg selv som en nettentusiast og teknologientusiast. Publiseringsteknologi har vært mitt fagfelt i mer enn 20 år, og jeg har publisert på nett like lenge som nettavisene. Jeg er også en sterk tilhenger av en medieuavhengig støtte til kvalitetsjournalistikk som kan erstatte dagens subsidiering av transport utenlandsk avispapir. Men jeg mener vi gjør nettmediene en bjørnetjeneste ved å hausse opp teknologien og mulighetene i seg selv, og tone ned kritikken når vi ser avstand mellom hva de nettbaserte mediene bør være til hva de faktisk er.

Utnytter ikke potensialet

Mens papiravisene har flere hundre års modenhet bak seg, er nettavisene i sin spede barndom. Det er en god ting. De stiller med (nesten) blanke ark i å utforme en ny journalistikk, nye distribusjonsformer og nye presentasjonsformer. Som nyhetsmedier har de allerede passert papiravisene med god margin – på de fleste felter. Dybdejournalistikken er fremdeles et unntak, selv om det finnes noen gode eksempler på nettavisenes bidrag også her.

Nettavisene synes å henge igjen i tradisjonelle forestillinger om hva en nettavis er, utviklet i nettavisenes barndom. Den var – ikke uventet – inspirert av papiravisenes todimensjonale grensesnitt, men ennå har ikke nettavisene klart å tilby et fullgodt alternativ til papiravisenes mange presentasjonsflater.

En nettavis er – i dag som i 1995 – først og fremst en forside med mengder av saker, der leseren må skrolle og skrolle i evigheter for å se alle, og der en toppsak bare får lov å være toppsak en stakket stund før en nyere sak automatiske ruller til toppen. Bak denne forsiden tilbyr nettavisene en del seksjonssider, som få besøker, og enkeltsakene, som forsiden lenker til.

Nettavisens sjefredaktør Gunnar Stavrum ga en presis situasjonsbeskrivelse i Normedia-debatten som kom i kjølvannet av Per-Kristian Foss' påstand: «Nettet egner seg for dybde, men dramaturgien på nett tilsier at materialet presenteres i mange enkeltsaker». Slik er det nå, men hvorfor har nettavisene kommet så kort i å utfordre sine unge konvensjoner?

Når dybdejournalistikk presenteres i mange enkeltsaker, er den så fragmentarisk at nettavisene har problemer med å gjøre den synlig. Når dybdejournalistikk nesten uten unntak blir presentert som kjappe nyhetssaker, klarer ikke nettavisene å fylle andre oppgaver enn å være et kjapt nyhetsmedium. Og det vil som kjent ingen betale for.

Fange av tilvant dramaturgi

Vi er mange som gjerne ser nettavisene gå lenger i å utnytte den teknologien som finnes til å videreutvikle et grunnleggende nytt medium som står på egne ben og ikke har den ene foten i papiravisenes dramaturgi. Nye dramaturgier kreves for at nettavisene skal bli de dynamiske mediene de har potensial til.

I stedet for å sitte fast i gamle tradisjoner før nettavisene har så mye som en generasjon på baken, bør de se at i nettavisenes potensial ligger både helt nye former for journalistikk og presentasjon, og mulighet til å hente det beste fra kjente medier.

Det kan være interessant å sammenligne med etermedier, som har fordelen av at de kommer med hovedbulletiner på bestemte tidspunkter. Nettavisene opererer også i en tidslinje, men saker prioriteres i veldig korte tidsrom, med mindre de følges opp av mengder av småsaker som iallfall ikke hittil har synliggjort en planmessig gravejournalistikk. Kanskje nettavisene kan utnytte tidslinjene bedre, som de dels prøver i interaktive nettmøter (som stort sett er ganske traurige greier slik de presenteres nå)?

Nettavisene kunne spille på flere strenger, og bruke virkemidler som mange av journalistene tross alt kjenner godt fra papir- og etermedier:

Fra papiravisene kan de hente inspirasjon til å sette dagsorden over store flater i kjente tidsintervaller (det må jo ikke være ett døgn om gangen, nettavisene står friere enn dagsavisene). Dagens nettaviser, som i stor grad er uredigerte (pull fremfor push) og uprioriterte (alle saker presenteres som nyheter, i en rullerende, tidsbestemt stack) har ennå ikke funnet den endelige oppskriften på alle typer saker.

Hvorfor prøver ikke nettavisene i større grad å skape møteplasser som utnytter noen av papirmedienes og etermedienes beste egenskaper, og utvikle dem videre med sine egne, unike muligheter for interaktivitet og oppdatering?

Brukerredigering

Ett av løftene til nettbasert publisering har vært at leserne selv skal få velge ut, redigere stoffet. Men i dag er dette en illusjon. God journalistikk handler i høy grad om prioritering og redigering – det er noe av det betalende lesere drar kredittkortet for. Hos dagens nettaviser blir de skuffet, for de blir bare presentert for en ugjennomtrengelig mengde tidsrullerende saker. Det er klokken som prioriterer stoffet, hverken leserne eller journalistene.

Som lesere får vi ikke mulighet til å lage våre egne forsider, og prioritere stofftyper og saker vi er interessert i. Nettavisene bør utvikle en ny presentasjonsjournalistikk, og la leserne velge i stoff som er prioritert, kvalitetssikret og redigert. Den danske designkonsulenten Ole Munk gir oss en tankevekkende kommentar i Journalisten.dk etter å ha studert hvordan New York Times prøver ut slike grensesnitt med Timesskimmer.

Men tydeligst ble vi kanskje minnet om den store avstanden mellom hvor vi er og hvor vi bør være da Apples Steve Jobs presenterte selskapets nye løsning for nettbasert reklame, iAd.

I dag fungerer svært mange nettavissider slik at annonsene oppleves som innholdsmessig og estetisk forurensning – nesten like ille som rubrikkannonser i papiravisene, men de har jo en helt annen oppgave. De er altfor dårlige og utnytter hverken medienes egenart eller gir publikum positive følelser overfor produkter, annonsører eller miljøet de opptrer i. Dette gjelder slett ikke bare håndholdte enheter, det gjelder nettbaserte, interaktive medier i det hele tatt.

Mye kunne vært sagt også om papiravisenes utfordringer, de er mange. Men papiravisene møter fremtiden i større grad med ydmykhet og offensiv produktutvikling, både når det gjelder journalistikk, presentasjon og forretningsmodeller. De er tungt subsidierte, men genererer også vesentlig mer brukerbetaling, både fra annonsører og lesere.

Nettavisene har ennå ikke klart, med noen ganske få unntak, å lage produkter som leserne er villige til å betale for. For et så ungt medium er det derfor lite kledelig å svare på innspill og kritikk med å gå i skyttergravene og påpeke hvor bra de selv mener de allerede er. Vi er tjent med noe bedre enn dette.

Toralf Sandåker

(Sist oppdatert: 21.04.2010 12:51)

Du kan bruke Facebook, Twitter eller Yahoo for å skrive kommentar - eller du kan opprette en Disqus-konto.
Viktig: Dersom du oppretter en konto på Disqus, tar det noen minutter før det første innlegget ditt blir publisert. Årsaken er at e-postadressen din må bekreftes før publisering.

Brukerstyrt innhold

Submitted by 99000399 (not verified) on 21 April, 2010 - 09:50.

Flere kommentarer fra samme leser

Jeg har nevnt dette med brukerstyrt innhold til minst et par journalister/redaktører, som har vært negative til det fordi de føler det tar fra dem den redaksjonelle kontrollen.

Det finnes en måte å bevare både den redaksjonelle kontrollen, samtidig som man lar brukeren filtrere vekk ting de absolutt ikke har interesse av.

Et kjapt eksempel:

1. Ha en kategori av nyheter som absolutt alle ser, uansett. Dette er typen nyheter som redaksjonen ser på som så viktig at alle bør få det med seg. Her bevares den redaksjonelle kontrollen.

2. La brukerene velge mellom alle andre kategorier av nyheter de vil eller ikke vil se. Jeg gir blanke f... i nyheter om fotball: hvorfor skal jeg møte 5 saker om fotball på en nettavis hver kveld det er kamper? Det er mange nordmenn som er opptatt av fotball, men det er absolutt ikke en type nyhet man burde få med seg uansett hva.

En billig betalingsmodell som gjør at man slipper all støyen fra reklame hadde også vært en enkel idé som ikke er vanskelig eller dyr å gjennomføre. Det finnes mange muligheter, men det virker som journalistene ikke er villige til å se dem.

Liker BBC

Submitted by Vidar Daatland on 21 April, 2010 - 10:48.

Flere kommentarer fra samme leser

BBC med Ajax-løsning som gjør at jeg blir presentert for nyheter innenfor mitt interessefelt liker jeg.

http://www.bbc.co.uk/

Journalisters utfordring er at de spiller annenfiolin på nett. Jeg finner mer gravende og avslørende nyheter på blogger og forum, mens nettaviser ofte er bitt av "flest-klikk" viruset. På nett konkurrerer de etablerte mediehus med resten av verden, men det ser ikke alltid ut som man tar dette særlig på alvor. Litt mye nedlatende holdninger å spore. Savner litt "eye of the tiger" holdning hvor man virkelig tar tak.

Samtidig savner jeg innovasjon fra etablerte mediehus. Youtube, google, facebook, Wikipedia osv, merkbart at det er skapt av helt andre enn de som anser seg som formidlingsekpertisen. Når Paypal-ansatte og studenter skaper slikt, hva har mediehusene å vise til?

De tråkker i gamle stier og prøver å dilte etter. Når ufaglærte bloggere kan gi mer kvalitet enn en journalist som er utdannet i sitt fagfelt vitner det om en ukultur. Jeg savner kvalitetsfokuset, det blir mer kvantitet og nettavisene ser mer ut som personlige blogger for de ansatte, krydret med Se&Hør kvalitet. Det finnes knakende gode artikler der, men man må jo lete seg til dem...

I en større sammenheng er det spennende å se om mediehusene etterhvert vil miste fotfeste. De minner mer om tankskip som prøver å seile i en slalåmløype.

The show that went off...

Submitted by Henrik Steen on 21 April, 2010 - 10:49.

Flere kommentarer fra samme leser

Langt på vei enig med Toralf Sandåker. Bare et apropos, nærmest som et stemningsbilde fra den gang, jeg skrev denne epistelen i Journalisten i 1999 (sic!):

«Riktignok minnet enkelte om fluer på vei opp elefantryggen med voldtekt i blikket, men intensjonene var gode. Her skulle det bli rock´n´roll! Internett skulle være vår tids Big Bang, der en ny verden skulle skapes fra intet, WWWorspielet tok av, men ingen ny fet rakett har ennå lyst opp himmelen. Hvor ble det av festen?

Bønnetellerne kom tuslende... »

Hele her:
http://www.henriksteen.net/1999/03/the-show-must-go-off/
(nettsidene er under konstruksjon, men artikkelen er lesbar).

h;)

Nettavisene i forsvarsposisjon?

Submitted by Anders brenna on 21 April, 2010 - 11:27.

Flere kommentarer fra samme leser

Det mest interessante med dette innlegget (fra en veldig interessant meningsytrer) er at debatten tydeligvis har skiftet. Plutselig er det nettavisene som går i forsvarsposisjon, etter å ha vært i angrep hele tiden. Jeg tolker det som et godt tegn.

Per Kristian Foss avslører nok en gang stortingspolitikernes store svakhet, det som er papiravisenes største styrke. På Mediedagene i Bergen i fjor ble det presentert en undersøkelse at stortingspolitikerne nesten bare fikk med seg nyheter fra papiravisene.

Det er derfor ikke overaskende at Per Kristian Foss, Høyres mest ihuga tilhenger av Datalagringsdirektivet, ikke har fått med seg noe kvalitetsjournalistikk om de viktigste endringene samfunnet står overfor. Det skjer ikke i skogen, det skjer på internett, og Datalagringsdirektivet er bare en av mange.

Hvis Foss hadde lest litt mer på nett, hadde han kanskje fått med seg en artikkel jeg skrev i forrige uke, der jeg avslørte at PST's e-post ikke er forsvarlig sikret.
http://www.kampanje.com/medier/article566099.ece

Det var forøvrig samme uke som PST presenterte sin skremselspropaganda om direktivet, et direktiv som heldigvis norsk presse våknet i tide til høringsuttalelsen om, men som de færreste journalister skjønner den dag i dag. De som gjør det, er utelukkende nettjournalister i nettaviser.

Det er forøvrig ikke et enkelteksempel. DagensIT-no skrev i går om hvordan den tilsvarende sikkerheten var for partiene på stortinget m.fl:
http://www.dagensit.no/article1881581.ece

Eksemplene er mange flere, men de har alle et fellestrekk: Når papiraviser gjør kritisk undersøkende journalistikk, blir det sitert av etermediene og nettavisene. Når nettaviser gjør kritisk undersøkende journalistikk, blir det ikke mange siteringer - verken på papir eller i eteren.

Vi står ved et veiskille nå, der stadig flere mister troen på hele pressen, fordi fokus ikke er der det bør være - på internett.

Det vil ta litt tid, men pressen bør snarest sette ordentlig fokus på internett, og det må nødvendigvis skje gjennom økt satsing på nettavisene.

Et godt første skritt er å sparke alle nettredaktører som styrer etter klikkstatistikken til TNS-Gallup. Jeg gidder ihvertfall ikke å gå i forsvar for de som prøver å konkurrere med algoritmene til Google om å finne de mest klikkbare sakene.

Vi trenger journalistene fra papiravisene, men vi trenger ikke papiravisene. Flytt de over på nett ASAP!

Mvh
Anders Brenna
Medieutvikler
http://blogg.abrenna.com

Fremtiden for nettavisene

Submitted by Gunnar Stavrum on 21 April, 2010 - 21:40.

Flere kommentarer fra samme leser

Honnør til Sandåker for et innlegg som setter debatten om nettavisene tilbake på sporet. Jeg er litt uenig i situasjonsbeskrivelsen, men langt på vei enig i utfordringene for fremtiden.

Formspråket i dagens nettaviser minner om papiraviser på nett, det er jeg enig i. Det trenger ikke være noe feil i klassisk typografi, men jeg er enig i at nettet har store muligheter til å lage mer spennende presentasjoner med bilder, video, lyd og grafikk.

Min nåtidsbeskrivelse er at en vanlig nettjournalist arbeider omtrent som journalister i andre nyhetsmedier, bare raskere. Det er ikke stor forskjell på kildebruk, vinklinger og presentasjon fra en nettavis til en nyhetssending eller et papirprodukt. I det pågående flykaoet har eksempelvis nettavisene vært nyhetsledende og brakt de fleste viktige fremrykk først. Det er en prioritert oppgave.

En av årsakene til at nettavisene vinner terreng kan være at de tar leserne på alvor, og vinkler sakene slik at de angår lesernes hverdag. Det er ikke noe galt i det, tvert imot ser jeg daglige eksempler på at andre medier tar etter.

Den sjangeren jeg først og fremst etterlyser er feature. Nyhetshegemoniet er allerede inntatt slik jeg ser det, men det er ikke noe ved nettet som hindrer gode reportasjer og bra bilder og lengre artikler - tvert imot.

Som nevnt i debatten over vil nettavisene neppe etterape papiravisene, og samle store graveprosjekter i en stor sak. Vi vet nøyaktig hva leserne leser, og vet at vi får større effekt av å dele opp større prosjekter i mindre enkeltsaker. Det kan ikke være et krav for å få SKUP-priser at man bruker papiravisenes dramaturgi!

Nettets viktigste utfordring er en forretningsmodell som er basert på annonser. Uten offentlige støtteordninger (som alle andre medier drar nytte av), må vi ta hensyn til økonomi. Det er helt utenkelig for Nettavisen å bruke 3,5 millioner kroner på å dekke to nordmenn i en rettsak i Kongo. Slike satsinger er lettere i en papirbransje som mottar fordelen av momsfritak og direkte pressestøtte i et omfang på rundt to milliarder kroner i året.

Tilbake til papiret?

Submitted by Toralf Sandåker on 22 April, 2010 - 10:20.

Flere kommentarer fra samme leser

> Min nåtidsbeskrivelse er at en vanlig nettjournalist
> arbeider omtrent som journalister i andre nyhetsmedier, bare
> raskere. Det er ikke stor forskjell på kildebruk, vinklinger
> og presentasjon fra en nettavis til en nyhetssending eller
> et papirprodukt. I det pågående flykaoet har eksempelvis
> nettavisene vært nyhetsledende og brakt de fleste viktige
> fremrykk først. Det er en prioritert oppgave.

Det er nettopp min bekymring - at nettjournalistikken står på stedet hvil og fortsetter å reprodusere den journalistikken vi kjenner fra papirmediene og etermediene, i stedet for å utvikle en ny journalistikk med det potensialet nettmediene har.

Det er ikke noe galt med journalistikken vi kjenner - men den må selvsagt også utvikle seg konstant på sine premisser. Og der mener jeg altså at papiravisene (særlig de som har planer om å overleve) og etermediene viser større evner til utvikling enn nettavisene har gjort - så langt. Hvis vi skal generalisere en smule - det er en del individuelle forskjeller.

Nettavisene kan ikke nøye seg med å bruke sanntids databehandling og online-publisering til å la dataprogrammer styre publiseringen, eller basere seg på en presentasjon og grensesnitt som aller mest bygger på arven fra papirmediene. De må gi noe mer - noe publikum er villige til å betale for. Medieuavhengig nettstøtte alene vil aldri kunne finansiere god nettjournalistikk.

Bonnier er kanskje et stykke på vei - i alle fall til å innse de store utfordringene: http://journalisten.dk/bonnier-vil-tjene-stort-pa-ipad-se-her-hvordan

Politikere skal rose pressen i begravelser - ellers ikke

Submitted by Espen Egil Hansen on 23 April, 2010 - 09:06.

Flere kommentarer fra samme leser

Jeg synes Per Kristian Foss har gode poenger.

Han peker på at de fleste sakene Stortingets kontrollkomité behandler er en konsekvens av avisenes gravejournalistikk. Det har han unektelig rett i.

Videre roser han avisenes gravejournalistikk og peker på at ”etermediene og framfor alt nettavisene henger langt etter”. Også her tror jeg Foss har rett. Kraftsentrene i tradisjonell gravejournalistikk ligger verken i TV, radio, nettavisene eller i aviser generelt, men i noen ytterst få avisredaksjoner.

Jeg er også enig med Per Kristian Foss når det gjelder hans opplevelse av at det står mye uvesentlig i papiravisene – jeg har akkurat samme opplevelse selv.

Likevel tror jeg Foss går glipp av noe som virkelig er vesentlig: Nettmediene har bidratt til en dramatisk kvalitetsheving av journalistikken på det som er, og må være, fundamentet i journalistikken: En løpende dekning av smått og stort som skjer rundt oss, som har innvirkning på våre liv og som driver en demokratisk samfunnsutvikling. Dekningen av vulkansaken, en sak som har konsekvenser for hundretusenvis av nordmenn, er et godt eksempel på det. Kvaliteten på den løpende journalistikken har aldri vært høyere enn i april 2010. Takk til nettmediene.

Dette er vesentlig fordi gravejournalistikken (et begrep jeg misliker – all journalistikk må være gravende) ikke kan leve i et vakuum. VGs artikkelserie ”72 kvinner drept av sine menn” ble ikke skapt av en konspiratorisk anlagt gravegruppe, dypt nedsunket i et arkiv og med millioner i budsjett. Fundamentet var VG-husets årelange satsing på løpende krim- og nyhetsjournalistikk. På toppen av dette har dyktige enkeltmedarbeidere sett et mønster og stilt det helt riktige spørsmålet – er det en sammenheng i disse sakene? Resten er enkelt: Dyktige journalister, hardt arbeid, godt redaksjonelt håndverk, uavhengighet, kondisjon, viljestyrke, kvalitetsrutiner – og en masse penger.

Enkelte nettmedier begynner å bli gode på løpende nyhetsdekning – forutsetningen for å kunne bringe fram det mange kaller gravejournalistikk. Kompetansen i nettredaksjonene øker og det gjennomføres journalistiske prosjekter, også mer tradisjonelle graveprosjekter, av høy kvalitet. Enda viktigere er det at bransjens største talenter nå går til nett og lærer seg å utnytte de mulighetene som ligger i digital publisering og kommunikasjon. Det er langt igjen, men jeg synes det vanskelig å bevare pessimismen som bransjen selv jobber så hardt for å spre.

Dessuten kjeder debatten om papir kontra nett meg. Det er ikke viktig om den undersøkende-, den gravende-, den maktkritiske journalistikken – den journalistikken som virkelig plager politikere som Per Kristian Foss, bedrives i nettredaksjoner eller papirredaksjoner. Det viktige er at den bedrives og at den har gode levevilkår.

Journalistikk er dyrt, og det koster å være uavhengig. Etter min mening bør bransjen nå konsentrere seg om dette ene spørsmålet: Hvordan sikre finansieringen av journalistikken de neste årene?

Leserne går til nett - men de forretningsmodellene årehundrelang avisdrift er bygd på fungerer ikke den digitale, monopolfrie verden. VG Nett er for lengst Norges største avis. Vi tjener penger, men dessverre er vi unntaket blant nettavisene. Og heller ikke vi har økonomiske muskler til å bære de samlede kostnadene til journalistikken i hele VG-huset.

Digitale medier vil vinne/har vunnet over de analoge av den enkle grunnen at de er en mer effektiv bærer av informasjon og kommunikasjon. Det er ikke mer mystisk enn at bilen vant over hest og kjerre. Men skal nettmediene prege sakskartet i Stortingets kontrollkomite i fremtidenmå vi knekke finansieringsnøtten. Der har både vi i mediene og politikerne et ansvar.

Det er flott at Per Kristian Foss leser syv aviser hver dag. Han får dermed trolig med seg noe av det ypperste (og kanskje også dårligste) pressenorge har å tilby. Hvis han til og med betaler for disse avisene, gjør han i tillegg en enestående personlig innsats i forhold til å finansiere journalistikken i den utfordrende transformasjonsfasen vi står midt oppe i – fra analog til digital.

Det framgår ikke av Journalisten.nos artikkel om han leser like mye på nettet. Hvis ikke vil jeg anbefale Foss å be Høyres sekretær om å skrive ut artikler daglig. Det er mye bra å hente.

Jeg er forresten bekymret for én ting til. Mediene skal være samfunnets vaktbikkje - ettergå politikere og makthavere i en hver sammenheng. Det er bekymringsfullt når en så framtredende politiker som Per Kristian Foss skamroser avisene. Politikere skal rose pressen i begravelser – ellers ikke.

Espen Egil Hansen
Sjefredaktør
VG Nett

En tur i ingenmannsland

Submitted by Vidar Falkenberg on 29 April, 2010 - 07:41.

Flere kommentarer fra samme leser

Dette betimelige innlegget om nettavisenes historie, nåtid og fremtid leser jeg som (minst) tre spørsmål:

-Hva har gjort at nettavisene er det de er i dag?
-Hvorfor er de sjeldent kommersielt vellykkede?
-Har nettavisene en fremtid?

De to første spørsmålene kan vi begynne å finne svar på. Det siste lar jeg denne gang stå til herrene over som er i en posisjon hvor de er med til å forme denne fremtiden. Jeg begrenser meg til en tur i ingenmannsland, med fare for å bli beskutt fra begge skyttegravsleire.

I min doktorgradsavhandling om de danske nettavisenes historie (Netavisernes historie – avismediets evolution i mediematricens revolution) beskriver jeg hvordan nettavisen som produkt vokste ut av avismediets møte med nettet. Jeg vil mene det er noen lignende elementer til utviklingen i Norge, men samtidig er noen av forutsetningene vidt forskjellige. Det kommer jeg tilbake til. Aller først vil jeg avklare mitt utgangspunkt for avhandlingen.

For å forstå hvorfor nettavisene ser ut som de gjør i dag må vi se utviklingen fra to sider: Nettavisene har en sterk kobling til papiravisene og dermed deres flere hundre år lange historie. Mediehistorisk ligner dette på hvordan innhold fra en medieteknologi overføres til en annen medieteknologi (tidlig radio med opplesning av aviser eller fremføring av scenekunst, tidlig tv som radio med statisk bilde av en oppleser). Nettavisen er en del av avismediets evolusjon sammen med annen teknologisk og journalistisk utvikling. Samtidig er nettavisene del av en annen utvikling som hører til under det jeg (og en lang medieteoretisk tradisjon) kaller mediematrisens revolusjon (eller andre betegnelser som indikerer paradigmeskift). Det er uenighet om hvilke og hvor mange faser utviklingen deles inn i, men talespråk, skriftspråk, boktrykk, elektroniske medier og digitale medier er de sentrale medieteknologiene som både er nye i seg selv og endrer bruken av de allerede eksisterende. Nettavisen er et produkt som må forstås fra begge sider. Den er både født sånn og blitt sånn.

Så hvorfor ser de ut som de gjør? Det er mange forhold som medvirker, og jeg nevner bare de viktigste: Av interne faktorer har det vært en langvarig mangel på ressurser fordi det verken har vært behov for eller vilje til å utvikle en sterk nettavis. Det er tett koblet til de strategiske valg avishusene har gjort for sine nettsatsninger over årene. Lenge har nettavisen kun vært en markedsføringskanal for (håpefullt) å tiltrekke nye lesere til papiravisen. Først i de senere år har det vært en egentlig investeringsvilje for å skape et kommersielt og journalistisk levedyktig produkt. I store trekk har publisering på nett blitt mulig på grunn av en utvikling utenfor avisbransjen, og nettavisen har vært et biprodukt som delvis kunne utnytte at avisproduksjonen ble effektivisert med datamaskiner. Nettet ble en alternativ distribusjonskanal for allerede produsert innhold.

De eksterne faktorene inkluderer avisbransjens nye utfordringer, mediepolitikk, og et nytt medieforbruk. Avisene kjempet ikke bare mot hverandre, men også mot de gamle massemediene og mot et tids- og reklameforbruk som i stigende grad gikk i retning nettet – vel og merke til konkurrenter som ikke hadde bakgrunn i mediebransjen. Mediepolitikken er sentral for en bransje som har vært kraftig subsidiert, og interessen for å bevare støtteordninger for papirjournalistikk har ført til at regelverket på mange områder er kontraproduktivt for nettavisene. Et eksempel er at det kun har vært mulig å søke midler til produktutvikling av papiraviser – ikke til utvikling av nettaviser. Det nye medieforbruket er med til å forklare annonseutfordringen. Reklamekronene plasseres der brukerne er. Det er i stigende grad på nettet, men ikke på avisenes nettsider. Den mobile utviklingen forsterker situasjonen.

Svaret på hvorfor nettavisene er som de er består av mange elementer. Samtidig er de med til å besvare spørsmål to: hvorfor er de ikke kommersielt vellykkede? Det er de ikke fordi de ikke har fått lov til å være det; i frykt for å kannibalisere eksisterende produkter, fordi man har forsøkt å overføre eksisterende forretningsmodeller, og fordi man lenge har unnlatt å matche lesernes betalingsvilje med et relevant produkt.

Kort fortalt, hvilke forskjeller er det fra Danmark til Norge? Først og fremst mangler Danmark en tidlig frontkjemper som Nettavisen, som kunne være på nettet uten å true sin egen papiravis. Det medførte en annen publiseringsrytme både på papir og på nett. Dessuten var det ikke den samme ekstreme kamp om lesere og annonsører som tilfellet med de riksdekkende morgenavisene Jyllands-Posten og Berlingske Tidende i siste halvdel av 90-tallet. Aggressive oppkjøp, papirlanseringer i konkurrentenes kjerneområder og dumping av abonnements- og annonsepriser kostet dyrt og tok fokus vekk fra nettet. Newsbooster-saken, hvor avisene motsatte seg en tjeneste som indekserte nettavisene og linket direkte til artiklene som passet med de søkeprofiler man ønsket, skremte avisene fra produktutvikling og kommersiell utnyttelse av nettet. Fra 2001 var gratisaviskrigene med først metroXpress ogUrban, og senere med Nyhedsavisen, Dato og 24Timer en voldsom utgiftspost som kun hadde til hensikt å forsvare papiravismarkedet. Prisen var enorm: mange beregnet tapet til en million danske kroner per utgave av de gratis distribuerte morgenavisene.

Nettaviser er ikke bare papiravisenes nettutgaver (selv om de har vært dominerende); det er summen av alle nettsteder som viderefører avisenes formål: å informere allmennheten om aktuelle begivenheter og å kommentere og avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet avisen eksisterer i. (Å definere hva en avis er og hvordan dens rolle har endret seg over tid er en lengre historie.) Tett koblet til det uttalte formålet har finansieringsformen resultert i den innholdsblandingen avisene har bestått og fortsatt består av: redaksjonelt innhold og annonser. Avisen skaffer lesere gjennom relevant innhold, og lesernes oppmerksomhet er avisens salgsvare overfor annonsørene. Dette kommersielle formålet kan beskrives enten som ”å tjene penger for å kunne utgi en avis” eller ”å utgi en avis for å tjene penger”, men den underliggende mekanismen er den samme: uten penger, ingen avis. Her ligger, som Sandåker, Stavrum og Hansen påpeker over, utfordringen for nettavisenes fremtid.

Vidar Falkenberg
Medieviter og medieanalytiker