Stoppe ved beltet

Tre vise menn uttaler seg svært kritisk til Se og Hørs omtale av den svenske playboyen Jonas Bergströms' sidesprang med norske Tora Uppstrøm Berg. To generalsekretærer og et styremedlem mener grensen for hva mediene bør skrive om, går ved beltet.

Per Edgar Kokkvold (Norsk Presseforbund) har riktignok et annet og viktig hovedanliggende: Når (hvis) medier betaler for beretninger om utroskap, introduserer de en fristelse som kan lokke fram både sanne og usanne fortellinger, og blant de første også slike vi helst burde skånes for.

Se og Hør vil ikke fortelle hva intervjuet med Uppstrøm Berg kostet. Jeg velger å anta at man betalte, og at beløpet er over 100.000 kroner. I så fall er det en bestikkelse for å sladre, og et klart brudd på Varsomplakatens paragraf 3.11:

«Det er uforenlig med god presseskikk å ha betalingsordninger som er egnet til å friste mennesker til uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon.» For min del kunne gjerne «uberettiget» strykes.

Springbrett

Kokkvold får følge av Nils E. Øy (Norsk Redaktørforening). Han mener det ikke har offentlig interesse om Bergström bedrar kjæresten, siden hans forlovelse med prinsesse Madeleine av Sverige ikke er et springbrett til virkelig makt.

Pressehistoriker Hans Fredrik Dahl sier til VG Nett at ukebladet tar et steg over i britisk tabloidjournalistikk, som vi «så langt har vært forskånet for i Norge». Det er litt påfallende at Dahl retter alt skyts mot ukebladet, men ikke nevner oppslaget i Dagbladet, der han selv er styremedlem og har en eierpost. Det skyldes kanskje at så snart Se og Hør har sluppet scoopet de kjente til i månedsvis, er saken offentlig eiendom og kan omtales av alle.

Aftenposten

Aftenpostens sjefredaktør Hilde Haugsgjerd er til gjengjeld svært skeptisk til Dagbladets artikkel:

«Dagbladets dekning av en flik av privatlivet til en svensk prinsesse, en svensk advokat og en norsk 20 åring er til å gråte av»

Haugsgjerds kommentar er innenfor Twitters grense på 140 tegn, så jeg vet ikke om hun ser noen likheter mellom konkurrentens kiss and tell-sak, og Aftenpostens ganske nærgående omtale av en episode mellom pater Kjell Arild Pollestad og prestestudent Reidar Voiht en gang på 90-tallet, som først ble omtalt i VG blant riksmediene.

Kikking

Selv synes jeg reaksjonen er i overkant jomfrunalsk. Jeg deler riktignok den oppfatning at privatliv, derunder sex og utroskap, normalt ikke hører hjemme i mediene med mindre alle involverte parter ønsker omtale. Det gjelder fotballspillere med elskerinner over aldersgrensen, industrikapitalister og skuespillere, journalister tilmed. Slike avsløringer har liten annen verdi enn som kikking inn i kjente menneskers private sfære, der de har samme rett på beskyttelse som deg og meg.

Unntaket gjelder der «skandalen» i tillegg har betydning for politikk og samfunnsliv. Noen kjente saker fra de seneste år handler riktignok ikke direkte om sex, men etterlater nok liten tvil blant leserne om et erotisk element:

– En TV 2-reporters forhold til Arfan Bhatti

– Bjarne Håkon Hansens forhold til en underdirektør i sitt eget departement

– Victor Normans forhold til sin statssekretær

Tiger

Bergströms natt med Uppstrøm Berg kan velte et bryllup i det svenske kongehuset, og dermed avgjøre hvem som rykker inn i familien som besitter symbolmakten fra føydalstaten.

Slik sett er snobben fra Stureplan kanskje fairer game enn Tiger Woods. Golfstjernens utroskap har betydning for økonomi, men knapt for samfunnsliv. Kongehuset holdes i live med en kombinasjon av offentlige midler og pr-strategi. Støtten til det svenske monarkiet falt fra 69 i 2003 til 56 prosent i fjor, og institusjonen får det enda vanskeligere etter denne saken. Derfor er utroskapen tema for republikanske medier som Dagbladet og kjendisblader som Se og Hør, mens Aftenposten kan velge å tie.