Aviskrig

Tro det eller ei, men New York er på vei inn i en ekte aviskrig. Det er ikke et nytt fenomen der, storbyen har hatt slike oppgjør mange ganger og i nesten tre hundre år, skal vi tro lokale kommentatorer. Oppsiktsvekkende er det uansett.

Det er Rupert Murdochs Wall Street Journal som nå går i strupen på ærverdige The New York Times. Mandag lanserte finansavisa en egen seksjon for New York og forsteder. Den gamle australieren satser visst i første omgang 15 millioner dollar på nyskapningen.

Vi vet jo fra før at han verken er redd for å bruke eller tape penger. Tabloidavisa New York Post blør dollar, angivelig rundt en million i uka. Murdochs vågale kamp for å begrense innholdslenkingen på nett og reise betalmurer rundt egne digitale utgaver, vitner om kampvilje. Overmot, mener noen av oss.

News Corp har penger til å tåle en kostbar krig. Det verdensomspennende konsernet har tjent en milliard dollar mer på Avatar enn New York Times er verdt. WSJ er den eneste blant USAs største aviser som vokser. Den har passert USA Today og blitt landets største med over to millioner i opplag, mens millionbyens gamle stolthet mistet 8,5 prosent av opplaget bare det siste halvåret.

Det kan bli tungt å forsvare seg. Noen har alt utropt dette til USAs siste aviskrig. Murdoch ventes å angripe med vesentlig lavere annonsepriser og billigere abonnement. Da skulle man tro at hæren med den største krigskassa vinner, men det er fortsatt leserne som velger avis i kiosken hver dag, eller investerer i hjemmelevering.

Og New York er kanskje bare første krigsskueplass. Begge mediehus forbereder lokale utgaver i flere andre byer der man ser et publikum for nasjonale og internasjonale nyheter i lokal innpakning.

Wall Street Journals redaktør hånet mandag konkurrenten for elitisme og sosial aktivisme. Budskapet ble levert i en språkdrakt mer fornem enn teksten i noen av de to avisene. Populisme er kanskje ikke finansavisas kjerneverdi, men den driver hjertepumpa hos News Corporations mektige eier. The Gray Lady er sårbar for appellene til grasrot og gründerånd.

Forhåpentlig er det et sunnhetstegn at storaviser slåss hardt om leserne midt oppe i den amerikanske mediekrisen, som er langt dypere enn vår egen. Det betyr iallfall at noen fortsatt har tro på den tradisjonelle distribusjonsformen for tekst og bilder. Og at det satses på kvalitetsaviser, som begge er, med sterke meninger og høye faglige ambisjoner.

Fra sidelinjen må det være lov å håpe at ingen lider banesår i denne krigen, og at den heller ikke påfører sivilbefolkningen for store lidelser.