Forundret over tidligere klubbleder

Hvis det er slik at kommentaren min, Hans-Christian Vadseth sin begrunnelse for å gå på dagen og diverse nasjonale presseoppslag siste uken er feil, så er det på høy tid at Marianne Gauslaa og redaksjonsklubben tar bladet fra munnen. Å kalle det skittentøysvask er bare et dårlig forsøk på hersketeknikk for å vri seg unna å svare.
En sjeldent dramatisk avgang fra en av Sørlandets mektigste lederposisjoner har offentlighetens interesse, det har pressen selv dokumentert grundig. Jeg som ansvarlig redaktør i lillebror og lokalavis Kristiansand Avis har et ansvar for belyse historien etter beste evne. Fædrelandsvennen hadde gått løs på enhver annen lokal bedrift med berettiget iver og ressurser for å bringe ”sannheten” i dagen, men seg selv vil man altså ha seg frabedt spørsmål og representerer hemmelighold.
Det er særdeles usjarmerende når klubblederen for nær 100 redaksjonsmedlemmer velger ingen kommentar og halvkvedede viser som svar på sakens kjerne og det som fikk begeret til å flyte over. Det bygger ingen troverdighet, men gir tvert i mot god grobunn for spekulasjoner. Gauslaa sine forsøk på å fremstille seg som den svake part i en kamp 100 mot 1 er heller ikke særlig overbevisende.
Selv ikke eget fagforeningsblad som finner det betimelig å stille det store spørsmålet, får svar. Det er mildt sagt merkelig.
Dette har blitt en sak mellom fire personer: tidligere sjefredaktør Hans-Christian Vadseth på den ene siden og klubbleder, styrerepresentant og journalist Marianne Gauslaa på den andre siden. Føy gjerne til privatpersonene på begge sider. Benekter Gauslaa at hun er korrekt gjengitt fra samtalen med Munch og han bekrefter dette, så ok. Men hun kan ikke tillate seg å være privatperson eller innta en annen marginal rolle overfor Munch, når hun forvalter viktige tillitsverv på vegne av både redaksjonsklubb og i styret på vegne av alle ansatte og setter frem alvorlige påstander mot sin øverste leder.
Vadseth har gitt sin klare, tydelige versjon av hva som har skjedd, sett med hans øyne. Han forvalter ikke sannheten. Men skal historien nyanseres, så må redaksjonsklubben svare for seg. Det er opprydding, ikke skittentøysvask. Historien bør belyses, parkeres og partene gå videre. Men blir det hengende i luften og korridorene, så blir det hengende lenge.
Jeg har ingenting i mot Marianne Gauslaa som person og vi samarbeidet godt i redaksjonsklubben i Fædrelandsvennen og var enige om mye. Jeg har imidlertid en helt annen rolle nå og må fylle denne. Gauslaa er hjertelig velkommen i våre lokaler til en kaffe og samtale om hva som har skjedd og spaltene står til fri disposisjon hvis hun velger å svare oss på spørsmålene som er reist.

Jeg er forundret over at så mange utenfor Fædrelandsvennens redaksjon har uttalt seg så skråsikkert i denne saken. Det gjelder ikke minst tillitsvalgte i andre deler av landet som raskt var ute med sine støtteerklæringer i en sak de neppe kan kjenne godt til og i beste fall bare fra den ene siden.

Det er flott at Kristiansands Avis skriver om saken som omhandler Sørlandets viktigste mediehus. Det har vært forbuasende lite journalistikk omkring redaktøravgangen i forhold til for eksempel avgangen til direktøren i Sparebanken Sør og Fædrelandsvennens dekning av lederskifter i Start, Agder Energi osv.

Jeg er også forundret over den manglende viljen en tillitsvalgt journalist har til å belyse en sak. Til Agderposten uttaler lederen av Fædrelandsvennens journalistklubb at hun ikke bare har åpenheten å ta hensyn til men også et omdømme. Dette er en uttalelse som jeg tror mange har merket seg og vil bruke når jornalister på Sørlandet i fremtiden ber om informasjon...

For oss utenforstående er det vanskelig å vite hva en skal tro og ikke tro. Jeg tror ikke det hadde skadet Fædrelandsvennen som avis med mer åpenhet.