Kampen mot grandiosabildene

Alle kjenner den. Den er billig. Den har vært uforandret i en generasjon. Den har alltid like dimensjoner, lik smak og likt utseende. Oppskriften består av tre enkle steg. Den kan tilberedes av hvem som helst på ti minutter, og alle liker den sånn noenlunde.

Slik er det ofte med fotografiene i norske aviser også. Man tager den man har snakket med og stiller dem opp foran det man har snakket om, som regel på en komfortabel halvannen meters avstand. Se i kamera takk – ferdig!

Andre ganger har man trommet sammen en intervjugjeng og bedt dem mene noe om ditt eller datt. Disse fotograferes så på et egnet sted.

NJ står på for å høyne den journalistiske kvaliteten på tross av aviskrisen. Bra er det, men kampanjen nevner ingenting om det journalistiske bildet.

De oppstilte, identifiserende og registrerende kildebildene er etter undertegnedes syn et like stort samfunnsproblem for journalistikken som grandiosaen og Toro-posens dominans er for middagsmarkedet. Det lages bilder på en like lemfeldig måte som man varmer opp en frossenpizza.

Enkle løsningers tyranni

Så hvorfor bruke en halvtime eller mer for å ta et godt bilde, når man kan bruke fem minutter på å ta et oppstilt bilde som er hundre prosent slik desken har forventet seg? Med dagens overautomatiserte kameraer kan hvem som helst ta sylskarpe og perfekt eksponerte bilder. Likevel ser bildene ut akkurat som de gjorde for en mannsalder siden.

Dermed er det konseptualiseringen som er utfordringen, ikke den tekniske utførelsen.

Det søkes bilder som kan bevise det man allerede har fortalt i teksten, ikke nødvendigvis bilder som kan fortelle noe mer enn teksten kan. Hvorfor er vi så opptatt av å vise hvem vi har snakket med? Hva handler saken egentlig om?

Videre blir menneskene på disse bildene ofte fotografert i miljø som ikke er naturlig for dem, på et sted de ikke vanligvis oppholder seg. Etter min mening er dette mye verre enn å stille ledende spørsmål. Det er respektløst overfor kildene våre å bruke bare fem-ti minutter på å fotografere dem hvis vi først skal eksponere dem i media. Det er bildene folk husker.

Redaksjonene velger som regel å sette saken på trykk så fort som mulig, selv om man kunne fått mye bedre bilder ved å vente en dag eller to. Et godt bilde er en «knagg» i minnet slik at vi husker saken bedre. Saker illustrert med klisjébilder går ofte forbi i det stille. Selv om de sto på trykk dagen før konkurrenten.

Lettvinte og oppkonstruerte bilder har i tillegg liten eller ingen arkivverdi for fremtiden fordi de er så avhengig av konteksten i den skrevne artikkelen. De er hverken ekte reportasjebilder eller kunstferdig oppstilte bilder.

Siden intervjuobjektene er så vant til å se disse bildene, forventer de også at vi forventer oss disse bildene. Kombiner dette med arbeidspress og trange ressurser, så har vi en ond sirkel som det kan synes umulig å bryte ut av. Mange aviser fortoner seg derfor som en endeløs parade med kildebilder. Det er ingen unnskyldning at man ikke har egne fotojournalister i redaksjonen. Alle som leverer bilder til mediene må tenke over hva bildene deres forteller.

Hvis vinklingen er bestemt før man reiser ut, bør alarmklokkene ringe. De beste bildene dukker som regel opp ved tilfeldigheter. Da må man være klar.

Visuell feilernæring

Norge er beryktet internasjonalt for å ha dårlig bildejournalistikk.

Derimot skal vi ikke lenger enn til Danmark før man finner bilder i verdensklasse. Der tar man journalistiske bilder på alvor. Hvorfor er det slik at norske skrivende og fotograferende journalister føler at de må frem med passet for å ta gode bilder?

Det er vel og bra at vi krangler om hvorvidt Årets Bilde fortjente det eller ikke, men det viktigste er at man diskuterer hva som kan gjøres for å bedre den dagligdagse praksisen.

Skal man oppnå forbedring må man begynne på bunnen. Man må forbedre de dagligdagse bildene før man kan forbedre prestisjereportasjene.

Med mindre vi venner leserne av med de tankeløse og klisjéfylte bildene de utsettes for dag ut og dag inn, så har de ikke visuelle smaksløker nok til å nyte de gode bildene. Altfor mange fotografer og fotojournalister har kapitulert i kampen mot grandiosabildene.

En gyllen sjanse

På lang sikt er nok ikke løsningen at de fotograferende opptrer som kranglete stabeiser. De må i stedet prøve så godt de kan å øke forståelsen for hvor viktig det journalistiske bildet er, i særklasse overfor dem som tror at skarp fokus, sterke farger og dramatisk blitsbelysning er de eneste kriteriene for et godt bilde. Som regel er de teknisk «perfekte» bildene også de kjedeligste.

De må i tillegg også kunne diske opp med alternative og forhåpentligvis bedre løsninger. Skrivende og fotograferende journalister må prate sammen før saken lages. Som regel fører det til bedre journalistikk i sin helhet, fordi man blir nødt til å reise ut av redaksjonslokalene og utsette seg for virkeligheten. Man må ha is i magen til å ta saken et steg videre og vente til man har en sjanse til å komme tett på det som skjer.

I praksis har vi kommet dit hen at nesten hva som helst annet enn grandiosabilder vil være en forfriskende forandring.