PFU frikjente Eia

Jeg fulgte debatten med interesse og merket meg at Syse fikk tilslutning fra alle allmenhetens representanter, men ønsket hans om for muleringen "etter samlet vurdering" i konklusjonen ble avvist av Egeland, Haugsgjerd og Isungset og ble ikke fremmet formelt som forslag. PFU vil jo gjerne unngå voteringer.

Øgrim anfører at mange intervjuobjekter opplever det problematisk at utsagnene deres ender i en sammenheng de ikke kjenner seg igjen i. Men hva var det, i dette aktuelle tilfellet, Lorentzen ikke kjente igjen? Jeg kjenner det kribler litt i magen. Universitet i Oslo har 3 samfunns- funksjoner: Forskning, undervisning og formidling. Er det ”tendensiøst” å eksponere at statsansatte forskere til halvmillionen ikke kan svare på selv de enkleste akademiske spørsmål? Burde Eia pakket dette faktum litt bedre inn ? Fra min synsvinkel fremstår programmet som renskåret – det er sosiologi-komikeren som vil leke seg med kjønnsproblematikken. Han vifter med armene, har skinnjakke på og vil gjerne stille noen spørsmål – det er med andre ord ikke Schrødingers katt Lorentzen deltar i – det er Harald Eias «Hjernevask». Har noen blitt lurt så langt? Og spørsmål stiller han til gangs som skoleeksempler på eksemplarisk undersøkende og gravende journalistikk – oppsøk kildene og la dem snakke og fortelle om feltet sitt. Det er ikke Eias skyld, men fortjeneste, at vi får eksponert at ledende norske kjønnsforskere pinlig nok ikke kan svare på det relativt enkle spørsmålet : hva baserer du din forskning på ? På mange måter fremstår saken nærmest som misbruk av PFU. Det er vanskelig å se på klagens motiv som noe annet enn personlig såret stolthet. Om noen paragraf skulle felle NRK vs. Lorentzen, måtte det være vær varsom-plakaten punkt 3.9. (utdrag): «Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser».

Etter å ha sett den grove underprioriteringen av feltet forskningsformidling ved universitetet i Oslo på nært hold, kribler det i diskusjonsmuskelen når man ser den tidvis absurde Lorentzen-sakens gang i media ja.
Uttalelsen knyttet til PFU-behandlingen om at programmet var tendensiøst antyder, slik Øgrim også indirekte gjør ved å antyde behovet for en slags større debatt, at en slik debatt er på sin plass. Beklager hvis jeg tar Øgrims innlegg til inntekt for noe han ikke mener, men mitt poeng var at denne saken ikke legitimerer en slik debatt, selv om debatt om medier og kilder på et generelt grunnlag alltid er interessant. Bak Lorentzen-saken gjemmer det seg en idé om at forskningsformidling bør ha en bestemt, hyperseriøs og uangripelig form. Mye av kritikken, herunder bruken av ordet ”tendensiøst”, rommer en misforstått kritikk av formatet ”Hjernevask”. Flere synes å ønske seg et annet program. Ja vel, – lag det selv. Min påstand er at det under denne kritikken ligger en idé om at forskning skal behandles på andre måter enn alle andre samfunnsfunksjoner. Det er svært uheldig om denne ideen, og ønsket om en større debatt, fører til at forskere finner et slags fotfeste for å vegre seg for kontakt med media, eller selv får sette premissene for hvordan forskningsformidling bør bedrives. Trenger vi først en debatt, bør den kanskje heller handle om forskeres moralske plikt til å formidle og redegjøre for forskningen de bedriver, i flest mulige varianter og formater.