– Tøys å ville endre sakene

Tirsdag skapte statssekretær Kyrre Lekve i kunnskapsdepartementet debatt på Journalistens nettsider da han viste til det han omtaler som politisk kampanjejournalistikk. Han skriver i et blogginnlegg at det er en uting at man som kilde ikke får lese hele saken man siteres i. For å få løsrevne sitater gir ikke samme mening.

– Å sende hele saken til en kilde, betyr ikke at kilden skal få anledning til å endre på noe mer enn faktafeil og avgitte uttalelser. DA kan man heller være litt arrogant, i stedet for å være det i forkant ved å bare sende noen korte sitater, skriver Gard L. Michalsen i et innlegg.

Erfaringer

Det er Nationen-kommentator Kato Nykvist enig i.

– Jeg har hatt gode erfaringer med det, og anser det som kvalitetssikring.Men det har også hendt at jeg har sendt løsrevne sitater rett og slett fordi det er praktisk. Det er ikke sjelden vi sitter med svært korte tidsfrister, og dersom en har gjort avtale om sitatsjekk, er det av og til hensiktsmessig å skrive ut sitatene først slik at de kan sjekkes ut før deadline.

Småplukk

Statssekretær Lekve forklarer at de sjelden endrer manus i stort omfang. Men han tror han det vil være positivt for alle parter dersom kildene får lese mest mulig av manuset.

– Når vi får konteksten er det som oftest bare småplukk vi påpeker. Og det skaper sjelden trøbbel. I enkelte andre tilfeller sier vi sitatene er ok, men påpeker samtidig at det tillegges statsråden mer enn hva personen har sagt. Noen ganger er journalistene enige og endrer manuset, og andre ganger vil de ikke endre og mener de har dekning for det de skriver. Det er selvfølgelig journalistens privilegium og vi gir oss. Vi skal ikke skrive om journalistens sak. Det er bare tull og tøys, sier han.

Klagemulighet

I sin blogg skriver Lekve at han opplever VG som den mest profesjonelle redaksjonen i forhold til sitatsjekk. At kildene får muligheten til å lese gjennom manuset, mener han også burde være i journalistenes interesse. Først og fremst fordi kildene vil føle seg tryggere og vil dermed trolig uttale seg åpnere. Han mener også saken kan bli kvalitativt bedre. Noe statssekretæren opplever innenfor sitt eget fagfelt, som han beskriver som komplisert. Og så er det muligheten til å «kjøpe seg» fri for eventuelle klager i etterhånd.

– Man kan jo ikke klage på noe en har vært med på å godkjenne.