Sitatsjekk, sitatskikk

De siste dagene har gitt oss to interessante og viktige diskusjoner om medienes sitatskikk og kildenes rettigheter.

Statssekretær Kyrre Lekve (SV) i Kunnskapsdepartementet fortalte på egen blogg og på Journalistens nettavis om journalister som ikke lar fakta, eller mangel på slike, stå i veien for den historien de ønsker å fortelle. Lekve anslår at 75 prosent av de journalistene han har kontakt med, driver kampanjejournalistikk.

Det må skyldes en svært vid definisjon, men kritikken av medier som tviholder på egne hypoteser,bør ikke forstumme. Han reiser samtidig andre viktige spørsmål. Lekve opplyser at mange journalister fortsatt sender ham løsrevne sitater til sjekk. Når konteksten, journalistens spørsmål og direkte utlegning av intervjuobjektets uttalelser klippes bort, forsvinner også muligheten til å korrigere misforståelser.

Leserne har alt å vinne på at kildene får mulighet til å reise innvendinger mot journalistens framstilling før den er publisert. Dermed er det også i mediets egen interesse. Det er vanskelig å få øye på gode argumenter mot å oversende hele manus under normale omstendigheter.

Likevel er gjerrigheten merkelig seiglivet. En av grunnene kan være at lærere ved journalistutdanningene henger fast i oppfatninger som rådde grunnen da de selv utøvet yrket. Men slagord om vaktbikkjer bør ikke stenge for gode kildeforhold.

Nettstedet Minerva har også diskutert mediers sitatpraksis i sommer. Utgangspunktet var et intervju Morgenbladet gjorde med Janne Haaland-Matlary til en større artikkel om Wikileaks og lekkasjene fra Afghanistan.

En lengre samtale, mens intervjuobjektet befant seg på en badestrand med hund og støy, endte med sitater hun ikke ønsket gjengitt. Journalisten og professoren ble ikke enige om hennes forslag til rettelser. Dermed droppet Morgenbladet hele intervjuet.

Selv om de fleste holder med Haaland-Matlary i Minervas nettdebatt, er denne saken langt fra opplagt. Det er liten tvil om at journalisten gjenga bemerkninger statsviteren kom med i samtalens løp, også omtalen av Angela Merkel som «hysterisk». Ukeavisa har etterpå beklaget sin steilhet overfor professoren og avverget et kritisk leserinnlegg ved å vise til sommervikarens unge alder. Morgenbladet hadde vært bedre tjent med åpent ordskifte om egen praksis.

Haaland-Matlary antar at hun «eier» sine egne uttalelser helt til de er publisert, og dermed kan endre eller trekke dem tilbake. Det var gjengs oppfatning og etablert presseskikk i mange tiår fram til 1994, da Vær varsom-plakaten ble justert for å motvirke at intervjuobjektene løper fra det de har sagt.

Morgenbladet og andre medier velger selv om de vil la kilden finpusse sine uttalelser. Det kan være gode grunner til det, særlig når intervjuobjektet ikke har egne aksjer i saken og målet er å opplyse, ikke å sette noen fast eller tydeliggjøre uenighet. Men praksisen etterlater åpenbart også inntrykk av at en bestemmelse som falt for 16 år siden, fortsatt gjelder.