Er det greit å sitere fra Facebook?

Kan vi tenke oss at Facebook etter en real omgang juridisk bank sender norske medier rett ut på konkursens rand?

Spørsmålet er legitimt, ikke bare fordi Facebook forsyner seg av folks tid og annonsørenes kroner, men fordi forståelsen av hva norske medier oppfatter som offentlig er et lite kontinent unna Facebooks egen tilnærming.

I dag (tirsdag 31. august) behandler Pressens Faglige Utvalg klagen mot bladet iTromsøs publisering av Eirik Junge Eliassens meninger fra hans lukkede profil på Facebook. Junge Eliassen gjorde forhåndsreservasjoner for israelske ledere i helvete etter at hjelpekonvoier på vei til Gaza ble bordet. Bladet iTromsø fikk Junge Eliassens sitat før han kort tid etterpå fjernet det fra siden sin, og slo opp saken på forsida.

”– Jeg tåler dette og står for utsagnet, men jeg ville nok ha uttalt meg offentlig på en annen måte, sier han til Journalisten og legger til: – Jeg var klemt opp i et hjørne av journalisten, der jeg understreket at dette ikke var ment for offentligheten. Allikevel skriver han saken.” (journalisten.no)

Junge Eliassen mener at den lukkede profilen hans ikke er en offentlig arena. Mediene skal ikke kunne forsyne seg fritt – selv om flere av de over 2000 vennene hans var journalister. iTromsø på sin side trekker fram at utspillet har offentlighetens interesse, spesielt med tanke på Junge Eliassens rolle som redaktør og prestestudent, for å forsvare publiseringen.

Tidligere har Pressens Faglige Utvalg godtatt at Grimstad Adressetidende brukte et bilde fra en åpen klagegruppe mot det lokale kabeltv-selskapet. Ekteparet som var initiativtakere til gruppa, mener at feriebildet av de to som ble brukt, ikke har relevans for saken. De mener også at avisen burde tatt kontakt på forhånd. Grimstad Adressetidende på sin side peker på at paret selv har søkt offentlighet ved å etablere gruppa.

Utvalget konkluderer med at Facebook er et massemedium som det må kunne siteres fra. Klagerne har ikke protestert mot bruken av informasjonen fra sida, bare bildebruken. Utvalget anbefaler som hovedregel ”at det hentes inn samtykke dersom man ønsker å publisere private bilder fra Facebook, enten det er fra lukkede eller åpne profiler.” (PFU-sak 030-10)

Et kjapt søk på Facebook på utvalgsmedlemmene som behandlet saken, gir konkrete treff på leder Odd Isungset og Ingeborg Moræus Hanssen. Ingen av dem har åpne profiler. Det finnes en Kirsti Nielsen med profil som muligens kan passe, men de tre resterende medlemmene har ikke profil. Og man skal kanskje ikke forvente mer av dem enn oss andre – at de krysser av for at de godtar betingelsene når de registrerer seg som bruker av en ny tjeneste, og skipper alt det med liten skrift.

Spørsmålet er hvor kostbart det kan bli. For i Facebooks gjeldende regler heter det som følger:

Kapittel 5: ”Hvis du innhenter informasjon fra brukere, skal du innhente deres samtykke, gjøre det klart at det er du, og ikke Facebook, som henter inn informasjonen samtidig som du forklarer hvilken informasjon du tar og hvordan du har tenkt å bruke den” (min oversettelse).

Tar vi utgangspunkt i Facebooks egne regler, blir det raskt klart at ovennevnte ikke er tilfellet i noen av sakene til PFU. Samtidig skiller Facebook mellom åpne og lukkede profiler – og sørger for å ha ryggen klar selv.

Kapittel 4: ”Når du publiserer innhold eller informasjon som er tilgjengelig for alle, gir du alle, inkludert mennesker som ikke er på Facebook, tilgang til den informasjonen, og vi kan ikke garantere hva de gjør med den” (min oversettelse).

For å sette kronen på verket, står det innledningsvis: ”By using og accessing Facebook, you agree to this Statement.”
Ifølge Facebooks eget reglement skulle Eirik Junge Eliassens meninger være trygge i hans lukkede profil. Og dersom noen ønsket å bruke den, skulle de kontaktet ham på forhånd. Det samme gjelder for feriebildet, selv om det var publisert på en åpen gruppe.

Det er ikke gitt at norske medier eller PFU deler Facebooks syn på private og offentlige rom. Det er heller ikke gitt at Facebook rister opp et advokatkobbel for å statuere et eksempel på vegne av Junge Eliassen eller Knut Arne og Anna Elisabeth Nøkland. Men med regelverket sitt har de sikret seg en mulighet – om de ønsker. Det kan også gi brukere som føler seg krenket, et ekstra argument i sekken.

Det er kunnskap som kan være grei å kjenne til for norske journalister og redaktører på en noe uavklart sosial arena. Så har man iallfall argumentene sine klare om advokatene skulle komme halsende. I mellomtiden kan man følge med på PFU og dagens avgjørelse. Bare ikke gjør det på Facebook. Verken PFU eller Norsk Presseforbund er der.