Kamplysten overklassedame

Journalisten møtte Khan-Østrem til intervju på Grünerløkka i Oslo. Til daglig er hun høyskolelektor ved journalistudanningen i Oslo.

– Hvordan vil du beskrive reaksjonene på din kritikk av Kokkvold i Samtiden?

– De første reaksjonene var preget av ryggmargsreflekser. Det gikk på autopilot, mer enn at noen hadde tatt seg bryet med å tenke over hva min kritikk egentlig handler om. Alf van der Hagen i Morgenbladet er den eneste som har brukt det riktige ordet på det jeg holder på med, nemlig politisk kontekstanalyse. Han og Dag Herbjørnsrud i Ny Tid er de eneste som har våget å si noe annet enn de andre redaktørene.

– Hvorfor valgte du egentlig å ta et oppgjør med Kokkvold?

– Jeg ble kontaktet av Kathrine Sandnes i Samtiden rett før jul i fjor. Vi snakket om presseetikk, ytringsfrihet og hva som har skjedd i mediene i tiden etter striden om karikaturtegningene. Dette nummeret av Samtiden skulle være et slags antidot mot de nasjonale og innadvendte analysene og sette norske debatter i en internasjonal, politisk kontekst. Det pågår en blant den intellektuelle klassen om kulturkampen mot islam. Her er Kokkvold sentral, som bransjens talsmann. Han er en mektig person, og det han sier betyr mye. Jeg kritiserte ham for generaliserende og stigmatiserende uttalelser om islam og muslimer allerede i 2003.

Smittet?

– Mener du at Kokkvold har smittet norske medier med det du oppfatter som fordomsfulle og stigmatiserende budskap?

– Nei, det vil jeg ikke si. Men jeg har selv vært journalist i mange år og bet meg merke i hvordan dekningen av innvandrerstoffet fungerte. I 1996 holdt jeg et foredrag på Skup-konferansen om hvordan innvandrere ble framstilt i mediene og tok blant annet et oppgjør med forsider i Dagbladet som jeg mente stigmatiserte unge, muslimske menn. Jeg glemmer aldri den negativiteten jeg opplevde fra salen, der folk satt med armene i kors og morske blikk. Men overskriftene rammer ikke dem. Skepsisen og fordommene rammer innvandrerne som går på gata. De som produserer journalistikken bør ha et blikk på verden som gjør at de er oppmerksom på slike fordommer, og på konsekvensene av artiklene og forsidene man lager.

– Tror du folk har oppfattet essensen i det du ønsker å få fram?

– De som tar seg bryet med å lese essayet mitt i Samtiden, vil forhåpentligvis skjønne hva jeg prøver på. Se på de uttalelsene jeg har prøvd å analysere og forsøk å forstå hvilke konsekvenser de kan ha. Vi opererer ikke i en tilstand av likeverd. Noen påstår at vi muslimer lever under en offermentalitet, men det er ikke det det handler om. Det handler om hundrevis av år med et blikk på de andre, redusert til barbarer og usiviliserte mennesker med andre verdier. Men de aller fleste muslimer er ikke imot ytringsfrihet, og de er for religionsfrihet.

Åpen arena

– Du satt i Ytringsfrihetskommisjonen på slutten av 90-tallet. Hva er ditt generelle syn på ytringsfrihet?

– Jeg var en av dem i kommisjonen som ønsket å gå langt i å åpne opp ytringsfriheten, at den offentlige debatt skal være arena for ordskifte. Men vi kan ikke ha et samfunn der ytringsfriheten er absolutt, at vi kan skrike hva som helst til hverandre. Alle siviliserte land har ytringsfriheten som en grunnstein, men den reguleres av injurielovgivning og rasismeparafer. Jeg støttet fjerningen av blasfemiparagrafen, for jeg mener at en innsnevring av ytringsfriheten kan skade de som driver med fornuftig og viktig religionskritikk. Jeg stiller meg hundre prosent bak religionskritikk. Det er et våpen mot konservative og fundamentalistiske krefter, som jeg har jobbet mot hele livet mitt.

– Noen vil kanskje oppfatte uttalelsene dine slik at du ønsker å begrense ytringsfriheten?

– Nei, overhodet ikke. Men jeg synes uttalelsene til Kokkvold har vært generaliserende og sleivete, i konflikter der vi virkelig trenger nyanserte, kunnskapsbaserte og presise uttalelser.

Overklasse

– Hva er det da som skiller ditt syn fra Kokkvolds?

– Jeg vet at han er kjent for sin kjærlighet til Storbritannia. Jeg er et produkt av det britiske imperiet, født inn i en ressurssterk, muslimsk overklassefamilie i Kenya og oppvokst i England. Vi tilhører to vidt forskjellige verdener, men klassemessig har vi paradoksalt nok tilknytning til de samme gruppene i England. Men vi har forskjellig opplevelse av hva som er viktig ved, og hvordan vi skal tilnærme oss, den postkoloniale kompleksiteten. Det er et vesentlig punkt i denne debatten. Verden er blitt utrolig kompleks, og vi står overfor nye utfordringer i forhold til hvordan vi skal leve sammen. Vi har ytringsfrihet, men skal vi bruke den til å krenke hverandre i hjel? Det var vanskelig for meg da Kokkvold oppfordret avisene til å trykke karikaturtegningene.

– Kommentator Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv mener du kan være en belastning for journalistutdanningen?

– Det er skuffende at en journalist i DN skal gå ut mot meg på en slik måte. Skal en som våger å kritisere få yrkesforbud? Det ligger jo i journalistikkens vesen å være kritisk til autoriteter og makt. Samtidig har jeg vært utrolig opptatt av dialog i min undervisning. Jeg driver ikke noen form for ideologisk hjernevask. Det hadde vært noe annet om jeg hadde gått ut og oppfordret til vold eller leflet med terrorister.

– Det er krig

– Hege Storhaug i Human Rights Service beskylder deg nettopp for å være voldsforskjønnende og for å beundre 70-tallsterroristen Ulrike Meinhof. Mener du at vold er nødvendig i noen sammenhenger?

– Det var da et håpløst spørsmål! Hva mener du med det? Vi har krig i verden, Norge sender soldater til Afghanistan for å drepe. Unnskyld meg, jeg kan ikke svare på det spørsmålet. Vold er en del av sivilisasjonen vår, og av vår hverdag. Man kan ikke si at man er for eller imot vold.

– Jeg spurte på bakgrunn av Storhaugs kritikk mot deg, om at du støtter vold. Du har ikke kommentert denne kritikken.

– Storhaug sier og skriver mye rart. Du må jo selv lese det jeg skriver, for å se om du går god for hennes tolkninger av det.

Høyre-dame?

– Storhaug viser blant annet til at du i boka «Min hellige krig» siterer Trond Ali Lindstad på at han tror på vold i visse sammenhenger, uten at du kommenterer dette. Kjenner du deg igjen i et slikt utsagn?

– Nei, det gjør jeg overhodet ikke. Jeg har aldri forsvart vold, og det kommer jeg aldri til å gjøre. Jeg fordømmer den voldelige siden ved Ulrike Meinhof, selv om jeg mener at hennes teoretiske kapitalismekritikk var interessant på 70-tallet. Men jeg er ikke selv antikapitalist. Mannen min hevder at jeg er Høyre-kvinne, uten at jeg er helt enig der. Summen av den jeg er og min journalistikk bør tale for seg selv. Jeg er en troende, men ikke praktiserende muslim. Mitt prosjekt er blant annet å prøve å forstå hvorfor unge muslimske menn i dag blir hellige krigere. Da må man gå inn i den atmosfæren og prøve å forstå hva som skjer i hjernene deres. Og i hjernen til Lindstad og andre.