– Mosveen gikk for langt

Ifølge ham er den formelle makten den reelle makten, alt annet er speil og selvhevdelse. Dessuten kan ingen kritisere makten, som ikke selv har utøvd den. Jeg kan ikke vite hvor avmektig det store VG er, fordi jeg bare har jobbet i mindre aviser som Adresseavisen, Vårt Land og Stavanger Aftenblad. Med dette argumentet har Mosveen sikret seg at bare nåværende og tidligere VG-medarbeidere kan kritisere avisens journalistikk.

Mosveen-regjering?

Men hvordan kan da Eirik Mosveen vite hvor mye makt Jens Stoltenberg har, og kritisere regjeringens politikk? Jeg kan ikke erindre at vi noen gang har hatt en regjering ledet av Eirik Mosveen, selv om det kunne vært artig nok.

Av naturlige årsaker ønsker Mosveen å redusere betydningen av de mediedrev hvor han selv ofte har vært en fremskutt deltaker. Hans oppgave er bare å fremskaffe fakta. Hvis folket mener at disse fakta er av betydning, vil statsministeren, som er den inkarnerte rasjonalitet, ta den korrekte beslutning. Det var utelukkende derfor Victor Norman måtte gå av. Folket kunne ikke leve med en statsråd som fikk låne et statlig piano.

Bredere press

Jeg er helt enig med Eirik Mosveen i at pressen ikke er så mektig som vi pressefolk av og til innbiller oss. Og makten består ikke i hvor mye eller lite patos vi fyller våre førstesider og kommentarspalter med. Det hjelper ikke hvor høyt VG – eller Aftenbladet – slynger ut kravet om en statsråds avgang, hvis det ikke oppstår et bredere press, et som er kraftig nok til at de politiske vurderingene påvirkes.

VG utøver sin makt først og fremst i utvelgelsen av fakta og kilder – for hver sak som prioriteres, blir andre oversett eller valgt bort. Dernest i valg av fortolkningsramme; korrupsjon eller dårlig regelverk, dumhet eller svik?

Og endelig påvirkes VGs makt av hvor mange, og hvilke andre, medier som velger å slutte seg til VGs narrativ. I saker med sterkt populistisk anstrøk, som Hagas stabbur og Normanns piano, er det dessverre slik at litt for store deler av folket gjerne lar seg opprøre av bagateller.

Ros til VG-reportere

Gavesaken er annerledes. Jeg har, i den samme kommentaren, rost VGs reporterarbeid. Det er helt greit å diskutere hvor grensene går for hvilke gaver statsråder kan ta imot, spesielt av private aktører som er avhengige av politiske beslutninger. Men når noen beskyldes for korrupsjon og skattesvik, nytter det ikke å gjemme seg bak kommentarens frihet. Det er konkrete beskyldninger som må belegges.

Mosveen gikk for langt i kommentarene sine, og forsøker å komme unna med å devaluere sin egen betydning. Det minner om daværende sjefredaktør Andreas Norlands forsvar da VG ble saksøkt etter en artikkel om påståtte svakheter med Akers H3-rigger. I retten sa Norland at det er ingen som tar aviser av VGs type alvorlig. Det var feil den gang. Og det er feil nå.

Sven Egil Omdal er for tiden USA-korrspondent og tidligere redaktør og kommentator i Stavanger Aftenblad. Han skriver fortsatt kommentarspalten Medieblikk og bokanmeldelser. Omdal jobber også videre med et prosjekt i samarbeid med Universitetet i Bergen, om finansiering av kvalitetsjournalistikk i et endret medielandskap.