LEDER: Angrepene på WikiLeaks farlige

I demokratiske land har myndigheter som føler seg truet av trykkefriheten få maktmidler til rådighet. De kan påvirke journalister og redaktører, benytte lovbestemmelser som begrenser ytringer eller forsøke å få nye lover vedtatt. Siden de juridiske og politiske vilkårene for frie medier stort sett er bedret de siste tiårene, må de oftest avfinne seg med at det publiseres informasjon de ikke liker.

Derfor har nesten ingen hevdet at det bør gripes inn mot New York Times, El Pais eller Aftenposten etter lekkasjene av amerikanske diplomaters rapporter hjem. I stedet er det WikiLeaks som skal tas.

Regjeringsmedlemmer verden over fordømmer lekkasjekanalen og lederen Julian Assange. USAs justisminister vil ha australieren utlevert og dømt, mens politiske pøbler høyt på strå, truer ham på livet.

Betalingsinstitusjoner og banker slår ring om myndighetene og forsøker å strupe lekkasjene økonomisk.

Dermed handler det ikke lenger om WikiLeaks har en agenda eller er uforsiktig. Det dreier seg om nasjonalistisk agitasjon, trusler og rettsforfølgelse skal sette rammene for hva borgerne kan få vite.

For aktivistene har i prinsippet ikke gjort annet enn frie medier alltid har som mål: De bringer fram informasjon som andre vil holde hemmelig. Riktignok i større omfang enn vi noen gang har sett og uten den samme forankringen i redaksjonelle rutiner og kultur. Men det er delvis endret gjennom samarbeid med utvalgte redaksjoner, og dels et produkt av hvordan ny teknologi tilrettelegger for mye større åpenhet.

De som misliker dette, får forklare seg bedre. Har vi for få hemmeligheter i verden? Hvis ikke, bør medier som lar oss se bak lukkede dører, straffes?

Det kan på litt sikt bli konsekvensen av hardkjøret mot WikiLeaks. Hvis de nye kanalene stenges, er det en gavepakke til autoritære og diktatoriske regimer verden over. Assanges motstandere har allerede levert argumentasjon som utmerket godt kan brukes av kinesiske myndigheter. Det skjedde dobbeltmoralsk nok midt under hyllesten av Liu Xiaobo.

Angrepene på WikiLeaks er samtidig en trussel mot tradisjonelle medier. Hvis det blir akseptabelt å fengsle utgivere og blokkere inntektene til dem som publiserer kontroversiell og hemmeligholdt informasjon, kan flere stå for tur.

Nå er det på tide å protestere sterkere mot sensurgrepene. Våkne medier bør konfrontere politikerne med disse uttalelsene og utfordre dem på konsekvensene. Norske myndigheter fortjener også flere spørsmål om sin søvngjengeraktige tilslutning til sine utenlandske kollegers «bekymring».

Norsk Journalistlag og Redaktørforeningen har hittil vært påfallende tause. De kan med fordel også komme på banen.