1,5 milliarder til åpenhet. Men ikke for pressen?

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter. Innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv.

Fortsatt mangler pressen helt grunnleggende verktøy for å finne ut hvem som eier hva. Og det til tross for at Stortinget i over tolv år har gitt klare føringer om at journalister skal få tilgang til slike opplysninger.

Nå risikerer vi at historien gjentar seg.

Må kjenne svaret

La oss begynne med Register over reelle rettighetshavere. Navnet er kanskje ikke spesielt fengende, men formålet er viktig: Registeret skal vise hvilke personer som i siste instans eier eller kontrollerer norske virksomheter.

Registeret er etablert. Men journalister kan verken søke på personnavn eller foreta kryssøk.

Tenk deg at en journalist får tips om at en person står bak et nettverk av selskaper som mottar store offentlige kontrakter. Journalisten vil finne ut hvilke selskaper vedkommende kontrollerer, hvilke forbindelser som finnes mellom dem, og hvordan eierskapet har endret seg over tid.

Men registeret gir ikke journalisten de nødvendige søkeverktøyene. For å finne selskapene må journalisten i praksis allerede vite hvilke selskaper det er verdt å undersøke.

Det er litt av et paradoks for et register som nettopp skal bidra til å avdekke skjulte eierforhold.

I mai 2025 ga EFTA-domstolen viktige føringer for journalisters legitime interesse i å undersøke eierskap, også uten på forhånd å kjenne til konkrete selskaper. Stortinget har dessuten understreket behovet for personsøk, søk på tvers av selskaper og tilgang til historiske opplysninger.

Likevel mangler fortsatt søkeverktøyene som skal gjøre registeret nyttig for pressen.

Derfor ber Norsk Journalistlag om bare fem millioner i statsbudsjettet for 2027, slik at Brønnøysundregistrene kan utvikle en innsynsløsning som faktisk fungerer.

Pressens innsyn får vente

Så til det virkelig store paradokset.

Regjeringen vil etablere et nytt, samordnet aksjeeierregister gjennom prosjektet SAMOA. Målet er løpende oppdaterte opplysninger om hvem som eier aksjene i norske selskaper.

Prosjektet har en samlet kostnadsramme på rundt 1,5 milliarder kroner og skal etter planen gjennomføres i perioden 2027–2031. Det er en etterlengtet modernisering som Norsk Journalistlag støtter.

Men så kommer formuleringen i statsbudsjettet for 2027 som burde få flere til å sperre opp øynene. Pressens innsyn «inngår ikke i dette forslaget og vurderes i egen prosess».

Staten skal altså bruke rundt 1,5 milliarder kroner på å utvikle et nytt system for å holde oversikt over hvem som eier aksjene i norske selskaper. Men journalistenes tilgang til opplysningene skyves ubegrunnet over i en egen prosess, uten en konkret finansierings- eller fremdriftsplan.

Må bygges inn fra starten

Vi vet hvor viktig det er for pressen å kunne følge eierskap og pengestrømmer. Undersøkende journalistikk har gang på gang avdekket hvordan kompliserte selskapsstrukturer kan brukes til å skjule økonomiske interesser, flytte verdier og tilsløre hvem som egentlig sitter med makten.

Derfor må pressens innsyn bygges inn i SAMOA fra starten. Særlig når journalistenes innsyn kan bygge på den tekniske infrastrukturen som uansett skal utvikles for myndighetene.

Norsk Journalistlag ber derfor Stortinget om å sikre en forpliktende finansierings- og fremdriftsplan for pressens innsyn. Målet må være at journalistene får tilgang senest når det nye registeret tas i bruk.

Tolv år med vedtak

Regjeringen erkjenner selv at manglende oversikt over hvem som eier og kontrollerer norske virksomheter, kan utnyttes til å skjule eierskap og dekke over kriminalitet.

Da er det vanskelig å forstå hvorfor pressens mulighet til å undersøke nettopp slike forhold ikke prioriteres.

Stortinget har i over tolv år ønsket større åpenhet om selskapseierskap. Likevel står vi her, med ett register som mangler nødvendige søkeverktøy, og et nytt milliardprosjekt der pressens innsyn skyves ut i en egen prosess.

Det mangler ikke på politiske vedtak og rettslig belegg. Heller ikke på teknologiske muligheter.

Det som mangler, er viljen til å gjøre åpenhet til virkelighet.