– Det ble et mye om omtalt punktum for din yrkeskarriere. Ble du overrasket over medieinteressen?

– Ja, gudhjelpemeg, den kom helt bakpå. Jeg trodde nesten jeg var død. Når det er sagt, så var det også veldig hyggelig.

– Vet du hvor mange intervjuer du ga?

– Nei, men jeg var borti de fleste kanaler og medier. NRK, P4, mange aviser. Kanal 24 måtte jeg si nei til. Dagen strakk ikke til.

– Du ble portrettintervjuet i Magasinet og Dagsavisen. Hvordan synes du det var å lese om deg sjøl?

– Nå har jeg blitt portrettintervjuet før, så jeg vet åssen det er. Men jeg synes jo det var veldig hyggelig å bli portrettert av så gode kolleger som Erling Ramnefjell og Sissel Hoffengh. Poenget er at man er til å kjenne igjen, og det var jeg. Det er en stor fordel å snakke med erfarne journalister som kjenner tida jeg har jobbet i. Man behøver ikke forklare at før brukte man bly.

– Du begynte relativt seint som kommentator. Var det riktig for deg eller kunne du startet tidligere?

– Jeg var over 40 år da jeg startet å kommentere i 1989, og opplevde det som et ypperlig tidspunkt. Jeg synes om at kommentatoren har noen år på baken, iallfall hvis man skal skrive om litt vanskelige ting.

– Kommentarjournalistikken har bredt om seg. Men trenger vi ikke flere som skriver om disse litt vanskelige tingene?

– Jeg synes vi har mange dyktige voksne kommentatorer, men mange konsentrerer seg om politikk, og det er litt kjedelig. Politiske kommentatorer likner hverandre til forveksling. De har sin egen retorikk. Man savner andre bilder og konnotasjoner, men for troverdigheten innen flokken, og overfor lekekameratene politikerne, er det viktig å vise at man behersker samme språk.

– Blir det deilig å ikke skulle mene sterkt offentlig lenger?

– Ja.