Da livet raste sammen, bestemte han seg for å dokumentere det

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Hva er drivkraften din, spør terapeuten. Hva holder deg gående?

– Hat, svarer Chris Jones.

2016 var ikke et godt år for den prisvinnende journalisten.

– For ti år siden falt livet mitt ganske dramatisk fra hverandre. Jeg hadde vært journalist i magasinet Esquire i rundt 14 år. I mai 2016 fikk redaktøren min sparken, så vi sluttet alle sammen før vi selv fikk sparken. Tre måneder senere mistet jeg ekteskapet mitt. Det skjedde under ganske katastrofale omstendigheter.

På scenen i Bergen, på den første dagen av Fortellingens kraft, forteller Jones om det som ble starten på et slående journalistisk prosjekt. Et prosjekt om noen år der nedturene sto i kø. Resultatet ble boka «Legs Hearts Minds: Loss and Its Remedies». Og jeg kan ikke få anbefalt den nok.

Stol på algoritmene

Jeg er ikke sikker på når jeg først la merke til boka, men i starten var jeg skeptisk. Ei bok om skilsmisse, sorg, selvmordsforsøk og et engelsk fotballag jeg ikke har noe forhold til, skrevet av en brite bosatt i Canada, fremsto ikke som førstevalget når jeg skulle finne nytt lesestoff.

Algoritmene til Amazon var av en annen oppfatning, og fortsatte å pushe boka på meg.

Da programmet til Fortellingens kraft begynte å ta form, dukket navnet til Jones opp der også. Han skulle på scenen hele tre ganger i løpet av de tre dagene konferansen pågikk – og han skulle holde både innlednings- og avslutnings­foredraget. 

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

På konferansens siste dag, da han ser ordet «avslutningsforedrag» lyse opp på veggen bak scenen, er han overbevist om at det uttales omtrent som om noen nyser.

– Jeg er sikker på at det er et vakkert språk. Men herregud, helt ærlig!

Nå foregriper jeg imidlertid begivenhetene litt.

Fikk en klem

Jeg bestemte meg for å gi boka en sjanse. Som research. Kanskje var det noe jeg ikke hadde skjønt, og kanskje kunne den bli utgangspunkt for en sak.

Normalt leser jeg syv-åtte bøker parallelt, og hopper fra den ene til den andre. Etter å ha begynt på «Legs Hearts Minds» måtte jeg legge alle de andre til side. Jeg ble helt blåst av banen.

Noen uker før konferansen diskuterer jeg noe helt annet på Messenger med Bjørn Asle Nord, ildsjelen bak Fortellingens kraft. I forbifarten nevner jeg at jeg har kjøpt boka og liker den veldig godt.

Nord forteller da at han møtte Jones på en journalistkonferanse i Bucuresti. Etter at Jones hadde holdt sitt innlegg, reiste hele salen seg.

«Jeg gikk direkte gjennom salen, kakket han på skulderen og gav ham en klem da han snudde seg, før jeg spurte: vil du komme til Bergen?»

Ikke gråt, ikke le

– Jeg har fortalt mange at jeg skulle komme hit for å holde foredrag, og jeg fikk to råd, forteller Jones fra scenen.

– Jeg fikk beskjed om ikke å gråte foran nordmenn. Det kommer de ikke til å like.

– Jeg fikk også beskjed om ikke å komme med noen vitser. For nordmenn, selv om de synes du er hysterisk morsom, kommer ikke til å le, de bare peker på deg og sier: «Det var morsomt.» 

Historien han nå skal fortelle er ikke veldig morsom. Den innleder også boka:

Jones er nettopp kommet hjem etter å ha dekket fotball-EM i Frankrike i 2016 for ESPN. Med hodet fullt av jetlag sitter han i stua. Siden han likevel ikke får sove, kan han kanskje jobbe litt? For å slippe å flytte seg, låner han konas Mac.

Livet ble ikke helt smurf

Da oppdager han at kona ikke sover, hun sitter og sender tekstmeldinger til en felles venn av dem, en mann, og siden telefonen er synkronisert med Mac-en, dukker nå disse meldingene opp foran ham.

Da leserne ikke skjønte hvor flink han var, måtte Kjetil Østli tenke nytt

I boka skriver Jones:

«Jeg satt i skinnstolen i lyset fra lampen og så samtalen deres utfolde seg i sanntid, melding etter melding.»

I meldingene som går fram og tilbake snakker de om hvor høyt de elsker hverandre, hvor mye de trenger hverandre, og hvor lite kona føler at hun trenger Jones. De gjør narr av ham. Sammenligner ham med Gargamel. Trollmannen som forsøker å fange smurfene.

«I kanskje tjue minutter satt jeg og så henne erklære sin kjærlighet til den nye mannen. Tre prikker … en pil. Tre prikker … en pil.»

Journalistmodus slår inn

Han skriver at det å følge samtalen var en fysisk opplevelse. Snart var han gjennomvåt av svette. Han ville lukke laptopen, men klarte det ikke.

«I stedet slo jeg over i journalistmodus. Jeg trådte ut av meg selv, som om jeg var personen jeg sist hadde skrevet om. Jeg hadde skrevet mye om avslutninger. Jeg likte de triste best, eller i det minste de bittersøte. Noen hadde en gang kalt meg ‘en profesjonell minnetaleskriver’.

Jeg begynte å dokumentere enda en katastrofal avslutning – tok skjermbilder, satte opp tidslinjer, gjorde notater – som om jeg var i ferd med å sette sammen den tragiske historien om en eller annen stakkars fyr.

Jeg var sannsynligvis i en slags sjokktilstand. Men det var lettere for meg å dokumentere slutten på ekteskapet mitt enn å reflektere over det, lettere å rapportere om oppløsningen enn å oppleve den.»

Mistet kona og beste venn

Her har vi kommet til side 13 i boka. Det skal gå mange sider før ting blir bedre.

– Jeg mistet også min beste venn, som tok min kones side. Kort tid etter mistet jeg det store huset mitt, som jeg hadde jobbet med i mange år. Jeg mistet mye penger. Og viktigst av alt mistet jeg mye tid med de to barna mine. Dere kan forestille dere hvordan det er når alle disse tingene skjer i løpet av veldig kort tid. Jeg hadde det ikke særlig bra sommeren 2016, forteller han på scenen i Bergen.

Et selvmordsforsøk sendte ham til terapeuten Gary.

– Jeg endte tilfeldigvis opp med Gary, og da jeg kom inn på kontoret hans, var det fullt av sportsmemorabilia. Da tenkte jeg: «Ok, dette kommer til å gå bra.» Jeg trodde terapi skulle være slik som på TV, der det er sånn, dere vet: «Fortell meg om følelsene dine.»

Etter å ha fortalte Gary om det som hadde skjedd, var tilbakemeldingen:

– «Du vet den vennen din, han som hadde et forhold til kona di?» Jeg sa: «Ja.» Og han sier: «Han høres ut som en skikkelig drittsekk.» Og jeg bare: «Å, vi kan snakke sånn. Fantastisk. Ok. Jeg er med.» Jeg ble veldig knyttet til Gary. Jeg tror nok jeg skremte Gary litt.

Opprykk og nedrykk

Han ble også blodfan av Burnley, det engelske fotballaget som holder til ikke langt fra der moren hans vokste opp i Rawtenstall, nord for Manchester.

Tidligere hadde han aldri hatt et favorittlag. Som sportsjournalist følte han at det var litt rart å holde meg et bestemt lag. Nå ble han helt besatt. Han var full av kjærlighet som han trengte å gi til noen, forteller han både i boka og fra scenen. Mye av kjærligheten gikk nå til et lag som, i likhet med ham, skulle opplevde både opp- og nedturer de neste årene.

– Jeg kastet meg virkelig inn i Burnley på en måte som skremte vennene mine. De fortalte meg senere at de hadde planlagt en intervensjon. Vet dere hva en intervensjon er? Sånn når du drikker for mye: Vi er alle glade i deg, vi vet hvorfor du sliter, og vi er lei oss for at du bruker dop. For meg var det fotball. De var sånn: «Vi tror du bryr deg litt for mye om Burnley. Vi tror du går glipp av resten av livet ditt.»

Alle som har sterke følelser for et fotballag, vet også at en krise alltid venter rundt neste hjørne.

– Så kom den katastrofale våren 2022. Den samme søndagen i mai tapte Burnley på sesongens siste dag og rykket ned til Championship. De hadde vært seks år i Premier League. Så bar det ned igjen. Samme kveld bestemte kjæresten min seg for å gjøre det slutt med meg. Så på én og samme dag ble både laget mitt og jeg, på mange måter, degradert.

Where is Mr. Jones?

Da foredraget er over, forsøker jeg å finne Jones. Ikke egentlig for å intervjue ham, jeg vil bare å fortelle ham at boka har gjort sterkt inntrykk på meg. Men han er ingen steder å se.

Det stresser meg ikke. I løpet av konferansen vil det komme nye sjanser. Dagen etter skal han dele konkrete tips og erfaringer fra en lang kariere som magasin­journalist.

– Da jeg var 25-26 år begynte jeg i Esquire. Jeg hadde alltid vært ukomfortabel i avis fordi jeg alltid følte at jeg ikke hadde full kontroll på historiene jeg skrev om. Jeg jobbet alltid mot en deadline og gjorde så godt jeg kunne, men jeg opplevde aldri at jeg hadde hele historien, sier han innledningsvis neste dag.

Han forteller at han stadig lå våken om nattene og tenkte på alle tingene som han trodde var feil, ting han hadde oversett.

– Det var i magasiner jeg ville jobbe. Problemet mitt var at jeg, i hvert fall den gangen – og jeg vil si fortsatt – er en veldig, hva skal jeg si, ganske enkel og rett-fram skribent. Alle de andre i Esquire var mye bedre til å skrive. Det lå en merkelig form for intimidering i det når tekstene mine sto ved siden av deres i magasinet. Jeg var redd for at alle kom til å lese dem og tenke: Hvem er denne fyren som bare er klønete og dårlig? Og jeg tenkte: Hvordan kan jeg veie opp for svakhetene mine? For meg ble reportasjen selve kjernen i jobben.

Best i felt

Om han ikke var den beste til å skrive, skulle han være den beste til å hente inn informasjon.

– Mye av reportasjearbeidet handler ganske enkelt om å gå i gang, ringe telefonene, banke på dørene, være villig til å snakke med folk lenger enn noen andre kanskje ville gjort, virkelig forsøke å utforske alle sider av en historie. Ingenting hindrer deg i å gjøre det du elsker, ikke engang manglende talent. For meg har reportasjearbeidet derfor alltid vært stedet der jeg trivdes best.

Denne tilnærmingen ble også utgangspunktet for boka. Beskjeden fra redaktøren var at alt må med. «Holder du noe tilbake, vil leserne gjennomskue det».

Etter sesjonen forsøker jeg igjen å få snakket med ham, men det er en kø av andre som ønsker det samme. Jeg velger å ikke stille meg i køen, bak blant andre Aftenpostens Kjetil Østli og Åsne Seierstad.

På kvelden er det prisutdeling. Jeg ser etter Jones, men han er ingen steder å se. Så etter et par øl rusler jeg tilbake til mitt eget hotellrom.

Siste sjanse

På konferansens siste dag skal Jones komme med ni råd til fortellende journalister. Før han skal på scenen, sitter han alene i en sofa litt bortgjemt bak en søyle og går gjennom notatene sine. Jeg skynder meg bort til ham.

I ettertid må jeg nok innse at jeg kommer litt brått på ham. Jeg fremstår nok kanskje også litt intens.

– I really loved your book, starter jeg.

– Den er noe av det beste jeg har lest på lenge.

– Tusen takk, sier Jones.

– Ikke har jeg selvmordstanker og ikke er jeg skilt, fortsetter jeg.

– Men likevel traff boka meg veldig.

– Godt å høre, svarer han, litt nølende nå.

Siden jeg har planlagt denne samtalen i tre dager, kommer ting på løpende bånd.

– … og ikke er jeg interessert i fotball heller.

– Noen sier at det er en fotballbok, men det er det ikke, sier han.

– Jeg hadde aldri hørt om Burnley før jeg leste boka, avbryter jeg ham nesten.

– Bra, veldig bra. Jeg har hørt at enkelte har blitt Burnley-fan etter å ha lest boka.

– Kommer aldri til å skje med meg!

– Igjen bra. Ikke gå i den fella, sier Jones.

Så må han opp på scenen.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.