En undertrykt argumentasjon

Oljeindustrien er gullkalven i norsk næringsliv. Inntektene fra oljerettet virksomhet overskygger alle andre ressurser som landet besitter, og kritikk som utfordrer bransjen sitt driftsgrunnlag er uhørt. Den vil ikke høres av næringsliv, politikere eller medier.

Debatten om såkalt C O2-håndtering går rett inn i det klassiske bildet av undertrykking av argumentasjon, til fordel for oljebransjen på bekostning av andre hensyn. Mediene har i denne saken stilt opp to motpoler; rensing eller forurensing. Man har fremstilt rensing av gasskraftverk som det eneste saliggjørende, en teknologisk bragd som skal sette oss fri fra alle bekymringer rundt bruken av fossilt brensel. Å pumpe CO2 tilbake i havbunnen skal fri oss fra klimautslipp, gi oss mer energi og attpåtil være lønnsomt. For mye av det gode til å være sant?

Ja, mener Norges Miljøvernforbund, og en rekke andre aktører. Det er grunn til å stille en rekke spørsmål til metoden. «Rensingen» vil medføre en rekke giftutslipp til luft, selv om en tar bort CO2. Og ikke minst vil bruken av CO2 til trykkstøtte i oljebrønner medføre en merproduksjon av olje som i sin tur vil bli forbrent. I beste fall snakker man om en utsetting av utslipp, med skjerpende grad av usikkerhet til bivirkninger. Dette skulle man tro var interessant for allmennheten. Men mediene ofrer det ingen oppmerksomhet i sin dekning. CO2-håndtering er en altfor elskelig tanke til å klusse med. Å rense eller forurense er det spørsmålet man ønsker å stille. De handlekraftige mot de ettergivende. Et altfor godt melodrama til å tynne ut med å utvide argumentasjonen.

Miljøbevegelse og oljenæring har i denne forlokkende saken kastet seg rundt halsen på hverandre i en brusende forlovelse mellom Bellona og Statoil, befestet gjennom samrøre i EU sine utvalg. Så lett og så vakkert kan man flytte miljøsaken inn fra den gufsne skogen til de polerte parkettgulv. En løsning som er lykkelig for alle. Men langt bak dekningen av oljeindustriens frifinnelse, jobber seriøse miljøvernere med den alltid like slitsomme sannheten. Med støtte i fagarbeid uten olje i blodet prøver man etter fattig evne å få fram en dyptgående argumentasjon. En argumentasjon så sørgelig og forstemmende at den «frie presse» ikke kan hefte seg ved den.