En verden hvor ingen vet hvem Hans Rustad er

• Teksten ble først publisert i Journalistens nyhetsbrev «Om medier midt i uka», som sendes ut på onsdager. Innlegget uttrykker skribentens synspunkter.

– Hva skal du snakke om? sa vakten. 

Han hadde kommet for å hente meg i TV-resepsjonen på Marienlyst. Spørsmålet kom i trappa på vei opp i andre etasje, til studioet hvor Oslo-gjestene i NRK-programmet Helgemorgen blir intervjuet på linje av programlederen som sitter i Tromsø. 

– Jeg skal snakke om Hans Rustad og Document.no, fortalte jeg.

Vakten hadde aldri hørt om Rustad eller nettstedet han er redaktør for.

Jeg forsøkte å forklare, men han var helt blank.

Da jeg litt tidligere i uka ble kontaktet av Helgemorgen, var utgangspunktet at Norsk Redaktørforening (NR) fredagen før sendingen skulle ta stilling til om Rustad fortjente en formell advarsel. Noe som kunne være første skritt mot at han blir ekskludert fra foreningen, som den første i NRs historie.

Men på tampen av uka hadde det vært en ny utvikling. Styrebehandlingen var utsatt. Rustad hadde fått innvilget noen dager ekstra til å svare på det siste brevet fra NR. Med dette i bakhodet tenkte jeg at det planlagte innslaget ville bli forkastet – eller i beste fall utsatt – men mot slutten av arbeidsdagen på fredag bekreftet NRK at jeg var ønsket i studio dagen etter.

Selve intervjuet med programleder Arne Egil Tønset gikk greit nok. Det var sendingens aller siste innslag, og jeg gjorde nok verken et spesielt positivt eller negativt inntrykk på dem som lyttet til eller så på sendingen.

I ettertid var det imidlertid én ting jeg bet meg merke i. Tønset åpnet, litt overraskende, med å be meg forklare hva Document.no er. Underforstått: Ikke alle vet det. 

Litt senere på dagen møtte jeg to personer fra Eidsvoll, stedet jeg vokste opp. De er noen tiår eldre enn meg og kan beskrives som det både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet mener når de snakker om «folk flest». De ser Dagsrevyen og TV 2-nyhetene stort sett hver dag. Abonnerer på lokalavisen. Og leser VG og de andre åpne nettavisene.

Men heller ikke de hadde hørt om Rustad. Eller Document.no. Om det er relevant eller ikke, vet jeg ikke, men Rustad bor i Eidsvoll. Det har han gjort i mange år.

I debatten rundt Rustads medlemskap i Norsk Redaktørforening peker kritikerne blant annet på Document.no og Rustads manglende vilje eller evne til å etterleve presseetikken. Noe de mener svekker tilliten til norske redaktørstyrte medier – og til selvdømmeordningen, altså PFU. Det pekes også på at han ikke etterlever NRs vedtekter når han omtaler redaktørkolleger som løgnere og en del av «den dype staten».

Jeg har forståelse for argumentene. 17 PFU-fellelser siden 2018 er mye for en forholdsvis liten nettavis. Og noe av det Rustad sier, er slik jeg tolker det, helt på kanten av NRs vedtekter tillater, selv om mye først og fremst er eksentrisk og rart. Det er naturlig at det blir en debatt om både Rustad og medlemskapet.

Likevel: Som så ofte når mediebransjen diskuterer seg selv, løfter vi debatten opp på et nivå hvor mange utenfor bransjen sliter med å henge med.

Nå bør det legges til at akkurat Rustads medlemskap har fått mye kritikk fra folk utenfor bransjen, men det betyr ikke at alle har fått med seg debatten. Eller at de bryr seg.

Disse tre personene jeg snakket med samme lørdag, er ikke nødvendigvis representative for verken «folk flest» eller andre. At enkeltpersoner ikke kjenner til en debatt, betyr ikke at den er uviktig, men det kan være en påminnelse om å holde proporsjonene i orden.

Og det kan gi en liten pekepinn på at mange av de store debattene vi er opptatt av internt i mediebransjen, betyr lite ute i den virkelige verden.

Det betyr selvsagt ikke at vi ikke skal ha dem. Vi må bare ikke gjøre dem viktigere enn de er.

Flere «Om medier midt i uka» finner du her.