På jakt etter den gode journalistikken

At den gode journalistikken er et knapphetsgode var Se og Hørs Harald Haave, Advokatbladets Marit Aschehoug og dokumentarskaper Erling Borgen skjønt enige om da de ble bedt om å debattere hvor den har tatt veien i anledning fagpressens 110-årsdag i går. Men hvilke krefter er det så som undergraver denne utrydningstruede geskjeften?

Nettets forbannelse

Internett ble kjapt utpekt til en av de store synderne. Se og Hørs redaktør Haave, mente nettet bidrar til at journalister jager mer i flokk enn før. Det skaper en evinnelig saumfaring som gjør at folk kvier seg for å ta offentlige verv, hevdet han.

– Det er blitt mye mer voldsomt fordi så mange andre kommer etter deg. Det er hundretalls folk som jakter på deg, ringer deg døgnet rundt, og du får aldri fred, sa Haave, som også kalte nettet et tyvenes marked der klipp og lim dominerer.

Marit Aschehoug, ansvarlig redaktør i Advokatbladet og styreleder i Den Norske Fagpresses Forening (DNFF) mente situasjonen er en helt annen i fagpressen fordi man der dyrker forskjellene og blir mer og mer ulike.

Bunnlinjen truer

Borgen var enig i at det er mye godt håndverk i fagpressen og at utviklingen truer kvalitetsjournalistikken. Han fortalte hvordan han ofte hører fra tidligere kollegaer i NRK som føler de ikke får ordentlig tid til noe.

– Det er ikke rom for avsløringer, innsikt og dybde. Det er fantastisk å lese avsløringene i Dagens Næringsliv hver lørdag, hvor journalister har jobbet med saker i kanskje seks uker, men det koster penger.

Dokumentarskaperen mener det er altfor mye vekt på bunnlinje og overskudd til eierne. Selv NRK føler han ofte fokuserer for mye på lønnsomhet og dermed til tider svikter samfunnsoppdraget.

Her fikk han motstand fra Haave, som ga uttrykk for at det er viktig at også journalister skuler mot bunnlinjen i disse trange tider, siden det er den som skal finansiere arbeidet deres.

For stor avsløringsiver

Aschehoug ble provosert av Borgens fokus på avsløringer som det viktigste i den «ordentlige journalistikken».

– Hvem skal definere hva som er ordentlig? Jeg tror også de gode historiene blir lest, ikke bare avsløringssaker, sa Aschehoug.

Hun så også problemer med «avsløringsiveren» innenfor det debattleder Eva Bratholm kalte indignasjonsjournalistikk.

– Ikke bare det at det er mye fokus på dem som føler seg fornærmet, men vi leter jo etter dem. Vi ringer rundt og spør «blir du ikke litt opprørt over dette»? Man søker jo etter misnøye, etter noe negativt, etter en avsløring. I gamle dager la vi på røret når disse ringte, vi identifiserte dem som kverulanter og sutrekopper, i dag lager vi sak av det.