Hanne Østli Jakobsen ønsker seg en lang og uovervåket prat med kvinnen bak flaggermusvirus-forskningen i Wuhan

Slår et slag for dybdeinnsikt som verktøy for gode idéer.

Mats Vederhus Journalist

Publisert fredag 09. juli 2021 - 06:00 Sist oppdatert fredag 09. juli 2021 - 20:08

Denne artikkelen er over to år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene på e-post til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Hanne Østli Jakobsen er forskningsjournalist i Morgenbladet.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Kaffe.

– Hva har du på nattbordet?

– En evig voksende haug av bøker jeg ikke rekker å lese. Øverst akkurat nå er siste bind av Gulag-arkipelet av Solzjenitsyn, og dessuten «The journalist and the murderer». Den siste plukket jeg opp igjen etter at Janet Malcolm døde i forrige uke - den er enda bedre enn jeg husket.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Tankene begynner nok ofte å svirre om pågående saker ganske kjapt. Jeg hører mye radio, nyhetspodkasten fra BBC World Service har perfekt morgenlengde. Sveiper innom VG, Aftenposten, NRK og Twitter, og så leser jeg i ukens Morgenblad under frokosten. Den holder som regel gjennom uka.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Verdens stormakter er enige om bindende regler for å begrense antibiotika-bruk». Kanskje ikke den mest fyndige tittelen, men den hadde vært fin.

– Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?

– Dyrk dine interesser. De aller fleste må jo skrive litt om alt, men forsøk å finne noen felter du synes er så interessante at du ikke går lei – et evig problem for min del, i hvert fall. Det er bra for kildenettverket, men jeg synes dybdeinnsikt er vel så viktig for gode ideer: Da ser man selv det overraskende eller uforklarte, som er et godt sted å begynne å grave.

– Hva er den tynneste saken du noen gang har laget, og hvorfor ble den likevel publisert?

– Som forskningsjournalist har jeg vært ganske forskånet for den aller tynneste suppen. Men en gang skulle jeg skrive om at Martin Kolberg hadde stemt for et forbud mot å selge våpen til Saudi-Arabia, i strid med Arbeiderpartiets linje. Det viste seg at han hadde trykket på feil knapp i stortingssalen. Jeg visste ikke at det var mulig, og at det skjer iblant – det ble et forvirret intervju for alle involverte.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

– Jeg skulle gjerne hatt en lang og uovervåket prat med Shi Zhengli, som ledet flaggermusvirus-forskningen på Wuhans virologiske institutt i forkant av pandemien. Jeg er kanskje ikke like overbevist om at det er en konspirasjon på ferde i den laben som andre synes å være - men hun er uansett den som har studert disse virusene lengst, og som befant seg i pandemiens episenter da den startet.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg er innmari nysgjerrig på å forstå hvordan ting henger sammen – vel så mye som å vite hva folk mener, vil jeg vite hvorfor de mener som de gjør. Det synes jeg er et godt utgangspunkt for journalistikk: Uenighet blir mye mer interessant når leseren har forstått de ulike partenes argumenter skikkelig. Det blir ikke mindre temperatur av det, bare færre stråmenn.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

For mange år siden var jeg med Havforskningsinstituttet på et to uker langt tokt fra Nuuk på Grønland til Bergen. En kveld da vi var rett nord for Island var det helt speilblankt hav – kapteinen sa han aldri hadde sett noe lignende - og så dukket en hvalflokk opp og begynte å spise og boltre seg rett ved siden av skipet. Det glemmer jeg aldri.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Dette er i overkant nørd, men jeg satt ganske nylig og leste Skup-metoderapporten som DN sendte inn om «Equinor i USA»-saken. Selve sakene har jeg bare fått med meg som overskrifter, men metoderapporten var rå. Det er inspirerende å lese om dem som bare biter seg fast, stoler på sine egne vurderinger i møte med mektige mennesker, og ikke gir seg før de får svar.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Å få til en forretningsmodell som ikke fôrer våre verste konkurrenter – teknologigigantene, Google og Facebook – med dataene som de bruker for å vinne kampen om annonsekronene. Det er en pussig verden, for alle er helt avhengig av dem for å spre journalistikken – og ved å bruke dem, befester vi makten deres. Tenk at det finnes norske medier som bruker Facebook til intranett. Snakk om å fôre hunden som biter deg.

– Hva kan journalister og mediehus gjøre for å bedre tilliten til de redaksjonelle mediene?

– Bli mindre selvhøytidelige, og snakke mer om hvordan summen av mediedekningen fungerer. Jeg tenkte på det nå med pandemien: Hver avis og hvert mediehus har gjort en kjempejobb, men hva blir summen av alt som kommer i alle kanaler? Nå hører jeg om eldre som er fullvaksinert, men som fortsatt ikke tør å gå ut i verden igjen. Det er jo forferdelig trist. Hvordan har mediene bidratt til det? Den typen samtaler bør vi ha.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– I forrige utgave av Morgenbladet (intervjuet ble gjort i uke 25, red. anm.) hadde vi et helsides bilde av en fotballsupporter, en av de som støtter boikott av VM i Qatar, i sandaler og i fullt firsprang etter en ball. Jeg får helt mark av at Norge igjen rotet bort ryggraden sin i den saken, men det bildet minnet meg på det som faktisk er skikkelig fint med fotball.