Rikets sinnstilstand
Den 25.2 hadde journalist Tonje Steinsland et emosjonelt utbrudd i nettutgaven av Journalisten som fortjener noen oppklaringer. Dette brevet ble først sendt til Morgenbladet og refusert av redaktør fordi hun refererte til en samtale med undertegnede hvor det var åpenbare usannheter. Hun ble bedt om å skrive et nytt innlegg, men var ikke villig til det. Telefonsamtaler
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Noen uker etter at jeg hadde vært på Gilde Fellesslakteri i Sarpsborg fikk jeg en oppbrakt og nærmest gråtkvalt journalist på tråden, som mente jeg hadde ødelagt hennes rykte som objektiv journalist. Vi pratet sammen en stund, før hun avsluttet med å spørre om hun kunne sitere meg på det jeg hadde sagt. Jeg sa nei da jeg ikke oppfattet det som intervju, men mer som en oppklarende samtale. Stor blir derfor forbauselsen når en veldig kunstnerisk fritt gjengitt utgave av vår samtale står på trykk i Journalisten. Forbauselsen over at Journalisten trykker et leserinnlegg der den ene parten får trykke usannheter, er ikke mindre. Redaktør Jan Otto Hauge svarte på min henvendelse at de ikke kan sjekke alt som står på trykk. På debattsidene i Journalisten kan man altså forvente hva som helst.
Det styrker ikke Steinslands renommé som journalist at hun i raseri trykker utdrag av private samtaler og vrenger på mine uttalelser slik at bare gudene kan gjenkjenne samtalen.
Mitt utgangspunkt for å dra til slakteriet var veldig enkel. Hvor mye gørr kan jeg utsette meg for før jeg spyr? At Rikets Tilstand hadde vært der før meg fikk jeg vite der nede. Det ble derfor en fin vinkling på reportasjen min, å se hvorvidt det eksisterte dyremishandling der eller ikke. Jeg fant ingen tegn til det, snarere tvert imot. Oksene og grisene jeg så der så akkurat like slappe og dumme ut som de gjør ute i friluft.
Her kommer vi til det som evt. ble sagt eller ikke. Morgenbladet har i en senere utgave presisert at ingen journalister fra Rikets Tilstand hadde hoppet i bingen for å skape action. Journalister fra andre publikasjoner har derimot gjort det. Uttalelsen fra den nyutnevnte informasjonssjefen i Gilde om at det var klippet inn scener fra utenlandske slakterier hørte både jeg og fotografen. Det sa jeg til Steinsland i vår samtale. I sitt tilsvar blir det til at «jeg mener det ble nevnt noe om noen utenlandske klipp, svarer Fossen. Men er ikke i stand til å huske mer». Det er altså stor forskjell på hva jeg sa og det Steinsland har utlagt at jeg sa.
Kanskje jeg og Steinsland skal gjøre en avtale om å bytte jobb. Hun besitter tydeligvis såpass mye kunstnerisk fantasi at hun kan skrive gode reportasjer. Jeg skulle også gjerne ha jobbet med Rikets Tilstand og sørget for at de driver med noe litt viktigere enn å avsløre at griser dør på slakterier.
Erling Fossen
Jeg skal ikke legge meg i debatten mellom Fossen og Steinsland, men må konstatere at Erling Fossen bruker en litt eplekjekk gjengivelse av vår telefonsamtale. Mitt poeng er at journalister — særlig når debatten foregår i et fagblad for journalister — må kunne klare å diskutere med hverandre uten kontrollerende innblanding fra en redaktør som ikke er part i saken. Eller mener kanskje Fossen at jeg skulle tatt en tur til slakteriet for å se om det er riktig som han sier at oksene og grisene han så der «så akkurat like slappe og dumme ut som de gjør ute i friluft»? Før jeg kunne tillatt meg å viderebringe hans synspunkter? Nå vet jo jeg bedre enn de fleste at journalister er både hårsåre og selvopptatte, men det må da være grenser for hvor lite man tåler å bli pirket borti, når det yrket man har gjør at man bedre enn de fleste andre i vårt land kan ta til motmæle.
Jan Otto Hauge
