Urimelig angrep på Muratov

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Nobels fredsprisvinner og redaktør Dmitrij Muratov eksporterer russisk sensurpolitikk til Kirkenes. Han forstår ikke samfunnsoppdraget til den frie pressen i Norge. Og han er mer opptatt av å følge spillereglene til russisk etterretning enn å stille til intervju med uavhengige medier når han turnerer for å snakke om «sensur».

Dette er noen av flere oppsiktsvekkende anklager som framsettes i en meningsartikkel, publisert i nettavisen Barents Observer under signaturene til Thomas Nilsen og Atle Staalesen, avisens henholdsvis ansvarlige redaktør og daglig leder.

Frontalangrepet på Muratov kommer etter at redaktøren skal ha takket nei til å la seg intervjue av nettopp Barents Observer under et nylig besøk i Kirkenes. Muratov var i Kirkenes for å delta på arrangementet «censorship week» i regi av kunstkuratorgruppen Pikene på broen.

Teksten er så full av logiske kortslutninger og urimelige angrep på en av Russlands modigste pressepersoner at den avkrever et svar. Jeg er spesielt overrasket over mangelen på grunnleggende presseetikk og kunnskap om dagens Russland som utvises. Fra en redaksjon som i høy grad profilerer seg i offentligheten som eksperter på russiske forhold og ytringsfrihet.

Så hvem er det snakker vi om her? Dmitrij Muratov fikk i 2021 Nodels fredspris for sitt arbeid for ytringsfrihet og demokrati. Hans utrettelige kamp for den frie og uavhengige pressen i et stadig mer autoritært Russland ble trukket fram i Nobelkomiteens begrunnelse. Muratov var en av flere russiske mediefolk som på 90-tallet grunnla Novaja Gazeta, som enkelt og greit betyr «Ny Avis». Og dette var virkelig en ny avis: I hele den postsovjetiske epoken i Russland var Novaja Gazeta en av de viktigste mediene: Kritisk, uavhengig og uredd i møte med et stadig mer autoritært Russland. Avisen fikk mange lesere. Og mektige fiender. Seks av avisens medarbeidere er drept. I redaksjonslokalene sentralt i Moskva henger portretter av dem. De symboliserer hvilken ultimat pris ytringsfriheten har.

Da Muratov besøkte journalistkonferansen Svarte Natta i Tromsø i 2017, fortalte han om dagene etter drapet på avisens kjente journalist Anna Politkovskaja i 2006. Hun ble skutt i heisen i egen trappeoppgang i Moskva. For å sikre seg at hun var død, satte attentatmannen den siste kulen i pannen. Muratov hadde da bestemt seg, fortalte han: Han kunne ikke lenger være redaktør i en avis der journalistene ble likvidert på jobb, og ville stenge ned mediehuset. Men de ansatte stoppet ham. De ville fortsette å gi ut avis, vel vitende om hvilken risiko det medførte.

Da Russlands fullskalaangrep på Ukraina startet i februar 2022, gikk det ikke mange dager før Novaja Gazeta og andre uavhengige russiske medier i praksis var hindret fra å publisere. Halve Muratovs redaksjon flyktet i eksil. Senere har avisen mistet lisens til å trykke i Russland. Og Muratov er både blitt angrepet på offentlig sted med etsende væske og erklært som utenlandsk agent av justismyndighetene, en vanlig metode hos russiske myndigheter for å brennmerke og stilne kritiske røster.

Men Muratov har ikke gitt opp. Han bor fortsatt i Moskva, publiserer både tekster og videokommentarer. En liten stab av medarbeidere fortsetter det vanskelige arbeidet innenfor det strenge militærsensur-regimet, der man ikke har lov å bruke ord som «krig» eller «angrep på Ukraina«. 

Det er altså denne personen Barents Observer mener følger spillereglene til russisk etterretning (brings FSB's playbook) når han kommer til Kirkenes for å snakke om sensur.

Det har falt artikkelforfatterne hardt for brystet at Muratov angivelig har takket nei til å la seg intervjue av dem. Som avisen selv skriver, er Barents Observer erklært som en uønsket organisasjon av russiske myndigheter. Når en organisasjon er erklært som uønsket, er det straffbart for russiske borgere å ha noe som helst med dem å gjøre. Loven fra 2015 er svært inngripende, klart politisk motivert og dypt urimelig. Den er fordømt av vestlige regjeringer og internasjonale organisasjoner. Men like fullt må russiske borgere forholde seg til den. Det å gi et intervju til en uønsket organisasjon vil medføre straffeforfølgelse for en russisk statsborger.

Så da er kontrollspørsmålet: Mener artikkelforfatterne, trygt plassert i fredelige Norge, at Muratov må stille til intervju med Barents Observer, selv om han risikerer fengsel når han kommer tilbake til Russland? Hva sier presseetikken om dette? Hva sier dette om den redaksjonelle linjen til en avis som opplyser at de jobber etter Redaktørplakaten? Hva sier dette om redaktørens kunnskap om konteksten Muratov og andre mediefolk som er igjen i Russland, lever i?

Bringer man med seg sensurpolitikk fra Russland fordi man ikke vil snakke med et bestemt mediehus? Selvsagt ikke. Hver eneste dag får journalister nei på intervjuforespørsler. Ingen, ikke engang Barents Observer, kan kreve at personer snakker med dem. Uten at dette verken er sensur eller knebler ytringsfriheten.

Nilsen og Staalesen mener «Muratov enten misforstår den dypt forankrede rollen den frie pressen har i Norge, eller har mistet sin besluttsomhet etter langvarig press fra Kreml».

Men Muratov har verken har misforstått pressens rolle eller bøyd av for myndighetspress. Han må forholde seg til forholdene i det landskapet han opererer i. 

Det hviler et stort ansvar på redaktørstyrte medier å bidra til en faktabasert og opplyst offentlig samtale. Spesielt om viktige felt som Russland. Å anklage Muratov for å reise til Kirkenes med FSBs håndbok i bagasjen, er en dypt urimelig påstand og viser stor mangel på kunnskap om dagens Russland. Man kan nesten lure på om det er Barents Observer som ikke forstår den «dypt forankrede rollen til den frie pressen i Norge», for å låne artikkelforfatternes egne ord.

Ytringsfrihet er alvorlig. Få vet dette bedre enn Muratov.