Veien til journalistikkens irrelevans er brolagt med snarveier

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

KI utfordrer oss til å se langt fram og langt tilbake, og til å kjenne etter hva journalistikk egentlig er. Når alt endrer seg, og ikke engang de som har laget språkmodellene vet hva de er i stand til, blir det viktigere å holde fast i det vi faktisk vet.

Så hva er journalistikk i møte med kunstig intelligens? Da Fritt Ord lanserte antologien om KI og journalistikk, ble jeg utfordret til å svare.

Mitt svar er tre ord: kvalitet, menneskelighet og tillit.

Kvalitet

Fordi kvantitet kan robotene ta. 

Kjernen i journalistikken er å fortelle historier, formidle fakta, velge vinkler og jakte den beste versjonen av sannheten. Å sette ting på spissen, skrive finurlig, utfordre fortiden og lage det motsatte av det generiske. Noe annet enn det ChatGPT svarte på spørsmålet du stilte. Det er å sette dagsorden og mene noe om hva som er viktig.

Samtidig utfordrer KI nettopp kvaliteten. Det er fort gjort å få litt mer hjelp enn du egentlig var komfortabel med. Det er mer jobb å avvise et tilsynelatende godt forslag enn å godta det. Og veien til journalistikkens irrelevans er brolagt med snarveier.

Roy Krøvel skriver i antologien at vi ikke drukner i informasjon, men sulter etter kunnskap. Språkmodellene kan oppsummere det som allerede finnes: pressemeldingen, Wikipedia-siden og artikkelen alle andre viser til. Men de sender ikke innsynskravet. De møter ikke varsleren. De avdekker ikke dokumentet noen ønsker å skjule.

KI kan gjøre eksisterende informasjon nesten gratis. Men ny kunnskap om verden er fortsatt dyr, langsom og risikabel å produsere. Det er journalistikkens jobb.

Som Hanne Østli Jacobsen skriver: «Hvis KI ligner et trylletriks, må vi øve oss på å holde blikket på mannen bak forhenget, og valgene han tar.»

Verden kaver rundt i en KI-boble ingen helt forstår. Vær så snill: Hjelp oss å punktere luftslottene, avsløre svindlerne og sile bort bullshit. Svaret er ikke mer innhold. Konkurrerer vi om volum, har vi allerede tapt.

Menneskelighet

Sina Storelv og Snorre Kristiansen i KI Ungdom skriver om fremtiden: «Alt vi egentlig ønsker, er et sted vi kan logge oss inn og finne mennesker som forteller sin historie, deler tanker om aktuelle saker og gir oss noe nytt å tenke på, le av eller oppdage. Og vi vil se de samme virale postene som vennene våre ser, hvis vi fortsatt ønsker å være en del av et fellesskap.»

Og det vil vi. Mennesker har vært sosiale i hundretusener av år. Det endrer seg ikke.

Vi skal ikke forby KI i redaksjonene. Men vi må være varsomme med å la teknologien overta der det menneskelige er selve verdien. En språkmodell kan ikke gå ut i verden, tolke den gjennom et levd liv og formidle den til et samfunn den selv er en del av. Journalistikkens fortrinn er at noen faktisk har vært der, tenkt, tvilt og stilt spørsmålene. 

I KI-flommen blir det menneskeskapte knappere, og derfor mer verdifullt. Men bare hvis vi fortjener det, og beholder friksjonen språkmodellene vil skåne oss fra. Den som gjør oss til mennesker.

Kanskje blir menneskelighet den nye skreddersømmen. Et tydeligere kvalitetsstempel og et nytt verdiforslag.

Tillit

Vi stoler mer på mennesker enn på datasystemer, fordi mennesker kan holdes ansvarlige. Det får konsekvenser når vi bryter lovene og normene vi har laget sammen.

Journalistikken har institusjonalisert denne tilliten. Den har medieansvarsloven, Redaktørplakaten, presseetikken og PFU, og den har roller, metoder og ansvarskjeder.

Teknologi som C2PA kan vise hvor et bilde kommer fra, men tilliten ligger ikke i metadataene. Den ligger i menneskene og institusjonene metadataene peker tilbake på. 

Problemet er at mange utenfor bransjen ikke ser dette.

Det er fire år siden ChatGPT kom, og halvannet år siden jeg forlot mediebransjen. Jeg har snakket med opptil flere mennesker som aldri har sett Dagsnytt 18.

Jeg har det i ryggmargen at journalistikk er en forutsetning for demokratiet, og aldri har det blitt snakket mer om hvor viktig journalistikken er for beredskap og motstandskraft. Derfor gjør det vondt å møte fantastiske, høyt utdannede mennesker som ikke mener journalistikk har en umiddelbar iboende verdi. De klager på clickbait, hastverk og slurv. De spør om kjendisfjas virkelig er journalistikk. Om alt en redaksjon publiserer, er like viktig.

Det er ubehagelige spørsmål, men de er ikke urimelige. Journalistikk er ikke et universelt kvalitetsstempel. Det er en metode, et ansvar og et sett med prinsipper. Jo mer vi trenger journalistikken, desto viktigere er det at publikum ser forskjellen. 

Det gjelder særlig på nye plattformer. Hvordan nyheter presenteres på TikTok, er viktigere enn i Dagsrevyen. Dagsrevyens publikum kjenner allerede samfunnsoppdraget og verdien. På TikTok finnes nye generasjoner som må overbevises. 

Som AUF-leder Gaute Skjervø sa på Nordiske Mediedager i fjor: «Dere må jo endre formatene, men prinsippene må jo bestå.» Har du egentlig nådd noen hvis du mistet det som gjorde innholdet til journalistikk? 

Norske redaksjoner er verdensmestere i tillit, men det er ikke nok. For tillit bygges sakte og rives fort ned. Den må fortjenes, beskyttes og forklares.

Generativ KI kan vise seg å være Guds gave til journalistikken og kildekritikken, for vi har aldri trengt dem mer. Tillit er det største konkurransefortrinnet i en verden full av KI-skvip. Men bare hvis forskjellen er synlig, også for dem som aldri har sett Dagsnytt 18.