Tysk pressefrihet under press

Tyske medier har opp gjennom årene inntatt en framtredende plass i europeisk presse, men hverdagen er langt fra enkel. Med juridiske spissfindigheter arbeider tysk påtalemakt aktivt for å hindre at offentligheten får innsyn i hva tyske myndigheter driver med.

Publisert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Tyske journalister nyter, i likhet med prester, leger og advokater, et

særskilt privilegium: De kan nekte å oppgi sine kilder overfor politi og

rettsvesen.

Det er et av kjernepunktene i tysk pressefrihet, i likhet med det som gjelder

i andre land. Likevel opplever tyske journalister og redaksjoner stadig å bli

utsatt for rettsforfølgelse, husundersøkelser og ransaking av

redaksjonslokalene. Ifølge en oversikt fra det tyske journalistforbundet har

politiet gjennomført 69 ransakinger i den tyske allmennkringkasteren ZDF i

perioden 1987 til 1998. Det betyr at politiet med rettslig kjennelse har

ransaket senderens redaksjonslokaler oftere enn hver annen måned på jakt etter

informasjoner, kilder, notater og i særlig grad filmmateriale.

Verst i Bayern

Tilløp til overgrep mot pressen skjer i hele Tyskland, men det er verst i

den såkalte «fristaten» Bayern, som har en spesiell status innenfor

forbundsrepublikken. Det siste eksempelet gjelder frilansjournalisten Oliver

Schröm. I ZDF-Magasinet «Kennzeichen D» dokumenterte Schröm hvordan CIA bak

ryggen på tyske myndigheter opererte illegalt i München og til og med vervet

en tysk statsborger som informant. Programmet ble sendt i september 1999 og

vakte voldsom oppsikt. CIA-agentene måtte i hui og hast forlate Tyskland, men

påtalemakten driver fortsatt etterforskning av journalisten som avslørte det

hele.

Bakgrunnen er at tyske myndigheter med hjelp av juridiske spissfindigheter

benytter tjenestemannsloven og bestemmelsene om embetsmenns taushetsplikt. Hvis

en journalist offentliggjør opplysninger fra dokumenter som en taushetsbelagt,

kan han tiltales for medvirkning og/eller tilskyndelse til brudd på

tjenestemannslovens sekretessebestemmelser siden journalisten trolig er kommet i

besittelse av dokumentene på grunn av at en tjenestemann har brutt

taushetsplikten.

Også i München

Sett fra en byråkrats synsvinkel er praksisen i grunnen pottetett:

Myndighetene bestemmer selv hvilke opplysninger og dokumenter som skal

hemmelighetsstemples og kan dermed med tjenestemannsloven i hånd straffe enhver

som kommer over interne dokumenter fra stats- eller delstatsadministrasjonen og

offentliggjør dem. Der Spiegel skriver lakonisk at det eneste journalister kan

skrive trygt uten å risikere straff er teateranmeldelser og sportsreferater.

Det er ikke bare Oliver Schröm som er i vanskeligheter. Ved

statsadvokatembetet i München etterforskes for tiden to journalister til for

liknende forhold. Også de sørget for at offentligheten fikk innsyn i

ubehagelige forhold i den bayerske delstatsregjeringen.

«Forfatningsstridig»

Lederen for LO-forbundet IG Medien, Detlef Hensche, mener at myndighetenes

framgangsmåte er «rett og slett forfatningsstridig». Siden myndighetene selv

bestemmer hva som er hemmelig, får dette, ifølge Hensche til Spiegel, en

absurd konsekvens: «Til syvende og sist kan myndighetene selv bestemme hva man

kan skrive om dem uten å bli straffet.»

Tyske journalister er, blant annet på grunn av historiske trauma, usedvanlig

hårsåre for ethvert inngrep fra myndighetenes side, og for utlendinger

framstår tysk presse som særdeles kritisk, undersøkende og analytisk.

Likevel kan det være all grunn til å være på vakt. I tysk presse har man

ennå ikke glemt den såkalte Spiegel-affæren fra 1962. Etter at Spiegel skrev

en oppsiktsvekkende artikkel om NATO-manøvren «Fallex 62» ble

redaksjonslokalene endevendt av politiet og den legendariske sjefredaktøren

Rudolf Augstein satt i varetekt i 103 dager. Saken ble en total fiasko for den

tyske regjering og spesielt daværende forsvarsminister Franz-Joseph Strauss,

for øvrig leder for det bayerske CSU.

Powered by Labrador CMS