For kort tid siden var vennegjengen frilansfotografer. Nå tilhører de den nye generasjonen sjefer, sammen med folk som Anders Marius Knutsen i Ny Tid og Stig B. Hansen i A-magasinet. Linda Næsfeldt (31) overtok som fotosjef i Dagsavisen i desember. Jon Terje Hellgren Hansen (35) ble formelt fotosjef i Dagbladet fra nyttår etter en periode som konstituert. Fra samme tidspunkt begynte Espen Rasmussen (31) som bildesjef i VG Helg.
– Det morsomme er at vi for ett år siden hadde konkrete planer om å starte fotobyrå sammen. Vi var kommet så langt at vi hadde fått tak i lokaler og møbler. Så gikk det bare tre måneder før alle satt i faste stillinger. Og rett etter det igjen ender alle opp med en ganske alvorlig sjukdom. Man kan faktisk begynne å lure, sier Rasmussen.
Han startet nemlig sin nye karriere med en uke på sjukehus og tre ukers sjukmelding. For da diabetesen ble konstatert var blodet hans tjukt som sirup. Nå er insulinsprøyta aldri langt unna.
Ung og sjuk
En hjertetest hos bedriftslegen da Hellgren Hansen skulle ut på boreplattform avslørte en medfødt hjertefeil. Plattformvisitten gikk fløyten, og i desember ble han operert. Næsfeldt har utviklet melkeallergi etter en langvarig magesårinfeksjon, og må heretter være påpasselig som en diabetiker med hva hun spiser. Mye tyder på at ung og frisk ikke nødvendigvis er ord som passer sammen.
Humøret er det likevel ingenting i veien med rundt kafébordet på Youngstorget.
– Det vil vises ved at vi tenker bilder på en annen måte enn generasjonen før oss, mener Hellgren Hansen.
– Jeg vil legge mer vekt på reportasjebilder enn Dagbladet har gjort på lenge. Det har ligget litt nede, jeg brenner veldig for å få dette inn i den vanlige avisa.
– Vi er opptatt av at det også skal være bildedrevne saker i avisa. At fotografene skal bidra mer redaksjonelt. Komme med egne ideer og ikke bare få en lapp i hånda, sier Næsfeldt.
– Det som er litt kult er at vi er en vennegjeng som har kjent hverandre lenge og som nå er kommet i posisjoner der vi har mer å si, sier Rasmussen, som har som mål å dyrke reportasjen også når det gjelder dagligdagse situasjoner.
Nedgangstider
Han påpeker at tidligere årganger sjefer har jobbet under helt andre økonomiske forutsetninger.
– Vi har aldri opplevd gullalderen da det var ja til alt. Samtidig har det aldri vært så gode muligheter for å publisere fotojournalistikk som i dag. Bare i VG Helg har vi minst seks sider fotodokumentar hver lørdag.
Men både i Dagbladet og VG har flere fotografer tatt sluttpakker. Og vikarbruken har gått dramatisk ned. Med merkbart færre folk blir det en sentral oppgave å prioritere jobber som kan bli gode bildereportasjer.
– Før kunne vi gjøre ti jobber og så trykke den ene beste reportasjen etterpå. Nå må vi vite på forhånd hva som blir bra, sier Hellgren Hansen.
Prisbelønt
Norske fotografer har tatt priser i internasjonale konkurranser. Nå sist ved Espen Rasmussens formidable første- og tredjepris i World Press Photo. Men hvordan er ståa generelt?
– Det lages veldig mye mer fotojournalistikk utenfor Akersgata enn før i tida. Ikke bare i Bergen, men også i Trondheim og andre steder. Det er utrolig sunt. Det samme skjedde i Danmark for 15 år siden, nå kommer vi etter, tror Hellgren Hansen.
Næsfeldt mener likevel A-laget består av noen få veldig gode fotografer.
– Det kommer ikke akkurat horder bakfra, det ser jeg nå som jeg går gjennom sommerjobbsøknadene.
Statussjanger
Praten går om at det tar tid å bli en god foto-journalist, om at en god avisfotograf må beherske mange sjangre. De gode allrounderne er mangelvare får vi høre. Magasinenes inntog har bidratt til en dreining mot at flere spesialiserer seg på featurereportasjer.
– Påfallende mange vil bare jobbe med feature, sier Næsfeldt, som har en forklaring på fenomenet:
– For å bli en god allrounder bruker du mange år uten at du får særlig oppmerksomhet. Folk vil synes veldig fort. Er du ikke anerkjent før du er 30 er løpet kjørt, tror mange. Feature synes bedre, derfor er det attraktivt.
– På 80-tallet hadde sportsfotografi kjempestatus og alle ville bli som Bjørn Delebekk. Nå vil alle bli Agnete Brun, oppsummerer Hellgren Hansen.
Hard shopping
Det har lenge vært en trend å utnytte det digitale mørkerommets muligheter til å lage bilder med uvanlig sterke farger og stor kontrast. Nå kommer reaksjonene. Blant annet har danskene innført nye konkurranseregler for Årets Bilde som setter grenser for bruk av Photoshop.
– Jeg mener vi bedriver for stor grad av sjangerblanding. Jeg prøver å innføre et skille mellom strengt dokumentariske bilder og regisserte miljøportretter av mennesker i sine omgivelser, som aldri er flue-på-veggen-fotografering. Da står man litt friere. Det skal bli lettere for leserne å skjønne hva som er hva, sier Hellgren Hansen.
– Det er viktig å framstå så troverdig som mulig. Vi er alle enige om at man ikke skal fjerne eller legge til noe i bildet, sier Næsfeldt.
– Men det gjør man nesten i dag, innvender Rasmussen.
– Når man shopper et bilde og det ser ut som et pastellmaleri så har du lagt til mer farger enn det som i virkeligheten er der. Vi ser i avisene at det har gått for langt allerede. Nå ser det ut som det er noe feil med trykken hvis fargene ikke er friske.
Pendelsving
Trekløveret mener mediene må sette klare rammer for hva de tillater av bearbeiding. Samtidig tror de at motreaksjonen kommer av seg sjøl. Trender har alltid preget fotojournalistikken. Men de ser gjerne at vi får vår diskusjon om Årets Bilde-reglene.
– Det er interessant å merke seg at da Reuters fikk trøbbel med en fotograf som la på skyer i et bilde, gikk det ikke mange ukene før de la ut 15 sider på nett med retningslinjer for bruk av Photoshop, sier Hellgren Hansen.
Retningslinjer av aller strengeste merke. Kloneverktøy er bannlyst, det er knapt nok lov å dra i en kurve.
– Hensikten med dette er selvsagt ikke å fortelle egne fotografer hva som er lov. Det handler om troverdigheten til et av verdens største byråer. De legger ut sin etiske plakat for å fortelle publikum hvordan de jobber.
Manipulert
I den norske magasinverdenen trykker VG Helg iscenesatte portretter, motebilder og reportasjebilder om hverandre. Medieprofessor Hans Fredrik Dahl gikk i baret da han påsto at bildet av «Erna i tjernet» var manipulert. Det var det første bildet i spalta «Mitt Liv», der ideen er å fotografere drømmen til den portretterte.
– Får dere mange reaksjoner på disse bildene?
– Dette bildet er det leserne setter mest pris på ved siden av fotodokumentet. Det er det som har skapt identitet for VG Helg, sier Rasmussen.
– Man skulle tro at slike sirkusbilder bare ble tull, men når det er ordentlig gjennomført synes jeg det ser ganske kult ut.
Lov å leke
Hellgren Hansen lurer likevel på om premissene for Mitt Liv-bildet kommer godt nok fram for leserne. Mens Næsfeldt mener det må være lov å leke i miljøportrett-sjangeren. Det er et større problem når bildene i en reportasje er så perfekte at man ikke tror de kan være ekte, mener hun. Rasmussen presiserer at VG har like strenge regler for redigering av iscenesatte bilder som for reportasjebilder.
– Avisa er avisa fra første til siste side. Og man skal stå for alt uavhengig av hva det er for noe.
