Publisér meg!

Det er selvsagt tull og tøys. Media har ikke publiseringsplikt. Når selv forfattere mener at moderering av kommentarfelt er brudd på den norske grunnloven (se for eksempel “Moderering av ytringer i offentlige medier” i Aftenposten av Else Berit Kristiansen) så er det på tide å lande en høytsvevende debatt som bør handle mer om minimumskrav til kvalitet og redaktøransvar enn ytringsfrihet og juss. Nettdebatten sliter langt mer med lavt saklighetsnivå enn at folk ikke kommer til orde.

Den juridiske vinkelen på debatten er misvisende fordi den dreier fokus bort fra at moderering handler om redaksjonelle avgjørelser. Juridisk sett er ytringsfriheten så vid at ytterst få leserkommentarer ville havnet i retten. Men å tolke dét dithen at media derfor bør publisere alt som det ikke lukter juridisk sprengstoff av blir helt feil. Det er legitimt å mene at de aller fleste ytringer bør publiseres, men det er i såfall en redaksjonell avgjørelse.

Moderering har i dag mer å gjøre med form enn innhold. Mye av vår moderatorhverdag (i VG) går ut på å luke bort stygg ordbruk, udokumenterte påstander, trakassering og hets av meddebattanter og andre – offentlige personer og minoriteter, okking over teite journalister og saker om Justin Bieber, og “trolling” generelt. Med det mener jeg forsøk på å ødelegge debatten. En god del tid går også med til å kommunisere med brukere som føler seg urettferdig behandlet av oss og misforstått av andre – en oppgave vi tar alvorlig da det er mange ensomme sjeler som sitter alene foran datamaskinen og deres møte med moderator kan oppleves brutalt.

På diskusjonsforumet (vgd.no) prøver vi også å guide til bedre debattskikk ved å oppfordre brukere til å formulere egne tanker og meninger (ikke bare klippe ut og lime inn fra andre nettsteder) og invitere til diskusjon (ikke bare slenge ut ei lenke) når de starter nye diskusjonstråder.

Det fleste innlegg vi sletter holder ikke mål med tanke på god debattskikk – og jeg kan forsikre om at det er høyt under taket. De har svært lite å gjøre med demokrati og ytringsfrihet. Men de som får sine innlegg slettet føler ofte at de er utsatt for meningssensur. Vi blir beskyldt for å være medlemmer av alt fra Jehovas Vitner til Vålerenga. Vi blir anklaget for å krenke ytringsfriheten og truet med politianmeldelse.

Da er det bare å ønske de sensurerte lykke til med samme publiseringskrav hos Cappelen, Universitetsforlaget, Oktober og andre bokforlag. Men det er for enkelt og arrogant å riste på hodet av de som opplever sensuren urettferdig. Jeg forstår frustrasjonen over å få sine innlegg slettet i en nettdebatt som er mer preget av moderators usynlige hånd enn redaksjonell styring. Ofte viser de sensurerte til andre, enda verre innlegg, og da kan vi ikke annet enn takke pent for tips og slette dem også. For det er ingen tvil om at i flommen av innlegg og leserkommentarer er det mye vi aldri er i nærheten av å vurdere.

 Det som er et nytt fenomen i disse reality-tider er de skyhøye forventningene til å bli publisert. Noe av skylden for det må redaktørene ta på sin kappe da de ikke i tilstrekkelig grad har tatt stilling til hva som er hensikten med leserkommentarer. Er det for at folk skal få ytre seg eller skal de bidra til å styrke journalistikken?

Hvis målet er å vise mangfoldet av meninger usensurert så er det bare å åpne slusene, invitere inn alt som kan krype og gå og ettermoderere debatten. Da holder det med et fåtall medarbeidere i Norge for å holde i tøylene og resten av modereringen kan outsources billig over svenskegrensa. I dag modererer ansatte i det svenske firmaet

Interaktiv Säkerhet store deler av den norske (og svenske) nettdebatten. Det er absolutt noe sjarmerende og frigjørende med spontane, anarkiske nettdebatter uten sensur (med unntak av ærekrenkelser, trakassering osv.). Da kan ikke nasser, freppere, sosser, APer,muslimelskere, israelhatere, feminizter, skrullinger, rødbrune, berikere og SVikere – for å bruke merkelapper vi forøvrig slår ned på – klage.

Problemet med ettermoderering er at de interessante stemmene – de som har noe å melde i en bestemt sak – kan bli skremt vekk av det lave nivået. I beste fall drukner de i kommentarfeltet. Det er synd fordi når det går av bomber under Boston maraton så er det trolig mer interessant å lese innlegg av norske utvekslingsstudenter i området, tilskuere, deltagere og terrorforskere enn konspirasjonsteoretikere på Frogner. Kommentarer til saker om Justin Bieber flyter mye bedre uten surving fra sure gutter, og vi vet av erfaring at kommentarfelt under saker om bibelvers på dopapir ender i en salig røre av religion og avføring. For nettdebatten er deltagelse og mangel på selvsensur et større problem enn vår moderering.

Leserkommentarer er en unik mulighet til å få nye, spennende stemmer frem i lyset. Hvis det er et ønske om å heve nivået på nettdebatten tror jeg det er uunngåelig at vi går i retning av mer forhåndsmoderering. Ikke for å kneble debatten, men for å gjøre den mer interessant for alle. Tiden da hippe IT-genier kunne sole seg i nettglansen og mystifisere verden med å si at “det er på nettet det skjer” er forbi. Alle vet da det. Og vi er nådeløse i valget av hva vi gidder å bruke tid på. Da snakker vi ikke om teknologi, men substans.

Kampen om leserne er knallhard og kravet til kvalitet er høyt. Det bør være skjerpende for journalistikken og nettdebatten må få være med på løftet. Forhåndsmoderering betyr ikke annet enn at redaktørene bestemmer – uten å forlange intellektuelle analyser i akademisk språkdrakt – at det bør ligge litt prestige i å bli publisert under deres logo. Kommentarfeltene bør være så interessante at leserne ikke kan overse dem.

Det krever at redaktørene tar ansvar og viser at de mener alvor når de sier at de satser på nett og strammer grepet om modereringen ved å bygge egne team som er forankret i redaksjonen og følger den redaksjonelle linja. Uten redaksjonelle vurderinger bak kommentarfeltene er det vanskelig å forsvare nettdebatten journalistisk.

Spørsmålet er ikke hvorfor slette, men hvorfor publisere. (Ellers, i “Frie ytringers mørke side” kritiserer Aftenpostens kultur- debatt- og forskningsredaktør Knut Olav Åmås at mange styrer unna vanskelige debatter ved å kritisere selve publiseringen. Hva er galt med det? Publiseringen og selve publikasjonen er to forskjellige diskusjoner. Som debattredaktør velger man hvem man vil slippe til for å forme debatten i egen avis. Valg av kronikker handler om fokus og hva man mener er viktig. Man har et ansvar for å redigere debatten.

Hadde jeg vært debattredaktør ville jeg– med tanke på viktigheten av nordområdene – heller frontet en blogger som Pål Hivand enn Bjørn Stærk. Jeg ville kanskje fått så øra flagrer for å svinge debatten nordover – og det med en same i førersetet – og det er en diskusjon jeg gjerne skulle tatt på strak arm. Det er ikke slik at alt er like viktig, spennende og interessant. Alle slipper ikke til. Som debattredaktør gjør du dine valg og må stå for dem – uten å sutre.)

 Pia Solberg (piasolberg@yahoo.com) er deltidmoderator for VG. Hun jobber fra Sydney.