Til agurkens forsvar

Luften er blitt kaldere, parkeringsplasser er vanskeligere å oppdrive og sommervikarene vender til det mørke dypet de stammer fra. Med dem – inn i dvalen – følger den urettferdig utskjelte agurken.

Du vet. Agurknytt. Sakene der kommentarfeltets øverste del er blitt et utstillingsvindu for sylskarp ironi som «dette var jammen en viktig nyhet» eller «nabokatta fikk unger, hvorfor skriver dere ikke om det?» - selvfølgelig forutsatt at det er helt umulig å vinkle det til at Jensemann og muslimene har skylda.

Jo da. Artikler som dette dukker opp i avisene også utenom sesongen, men sommeren er selve høytiden – agurkens mardi gress, om du vil.
Denne sommeren fikk sønnen til han som snøvler for Black Sabbath enda et avkom og en liten svensk rapper spurte sitt norske overklassepublikum hvordan dagen deres hadde vært.

Det er ikke rart at folk flest ser på agurknytt som noe uviktig. Det er fordi folk flest er tullinger. Agurken er minst like essensiell som nyhetssak som den er grønnsak.

La oss sammenligne litt. Den falliske grønnsaken (som botanisk sett er en frukt) kan inneholde opptil 97 % vann. Nyhetssaken er på sin side sjelden lemformet, men til gjengjeld er substansen 97 % piss.

Grønnsaken gir oss ikke tilsynelatende mye, den heller. Noen B-vitaminer og smaken av litt vått ugress. Likevel får grønsaken en plass i salater, kebab og makibiter. Mest fordi den er billig, men også siden den fremhever de andre smakene og setter inntrykkene i perspektiv.

Dette perspektivet er livsviktig. Spesielt for de av oss som er koblet til mediene hvert våkne sekund. Herregud. Jeg bor i Norge, et av verdens desidert tryggeste land, men likevel glemmer jeg at realiteten består av annet enn faenskap – enorme togulykker, usynlig overvåking, sexslaver i kjellere, kriger som ikke kalles krig, politisk tåkeprat og barn som blir angrepet med nervegass.

Vi trenger ferie fra jobben, og vi trenger flukt fra faenskapen. Og agurken er forfriskende når følelsesregisteret er i behov for litt gammeldags bakkekontakt. Når det sensasjonelle blir normalisert trenger vi å nullstille hjernens kjemi litt – ellers må vi snart ty til «reality-kokk satte fyr på barnehjem med bazooka» for å vekke en minste emosjonell respons.

For litt over to år siden kunne vi både lese om den farlige mordermarihøna i Rogaland og de ti geitene som ble rikskjendiser da de rømte fra et slakteri i Oslo – men så ble agurksesongen plutselig avbrutt. Vi hadde det ikke så godt lenger, og selv om vi kanskje trengte innskudd av det, var det ikke plass til «uviktighet» i media en god tid etter 22. juli. Sommervikarene måtte ta seg sammen for å speile en nasjon i sorg.

Sånn jeg ser det, er agurken den mest undervurderte indikatoren på hvor godt vi har det. Et testament på vår uskyld, som tro det eller ei, fortsatt er intakt. Og iblant trenger vi noen til å holde oss nede og tvinge agurken i oss for å bli påminnet akkurat dette.

Jeg er kanskje litt inhabil her. Indere har tross alt dyrket agurken i over 3000 år. Men kanskje mitt kulturelle bidrag som ny nordmann skal være å dyrke den som egen nyhetssjanger. Jeg drømmer om en dag å inkorporere agurkfaget i journalistutdanningen. Og gjesteforeleserne må selvsagt busses inn.

For selv om det er koselig at Ozzy Osbourne mot alle odds har levd lenge nok til å få se sine barnebarn, og at svenske rappere er høflige, er ikke tabloidavisenes agurkkompetanse i nærheten av lokalavisenes. Om det å finne spenning i det absolutt meningsløse var en superkraft, ville journalistene i  Distrikts-Norge banket dritten ut av Justice League.

Prix på Sjøvegan er tom for popkorn, en beruset 29-åring bæsjet på en benk i Hønefoss og 2010-klassikeren fra Malvikbladet med overskriften «Svingen ble for krapp» og med fulltrefferen «Sjåføren måtte rygge for å løse problemet» som ingress. Om ikke dette kalibrerer følelsesorganet korrekt, så vet ikke jeg.

Så hat ikke agurken. Vern om den. Den gjør hverdagen litt mer begripelig.