Overraskende samkjøring av frilansstoff fra storavisene
Leder for frilansjournalistene i Journalistlaget synes det er underlig at de ikke har blitt konsultert om storavisenes stordriftsplaner for innkjøp av frilansstoff.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Storavisene innen det planlagte Media Norge-samarbeidet og Adresseavisen jobber med å utvide stoffutvekslingssamarbeidet sitt til også å gjelde innkjøpt frilansstoff. Malen skal være kollektivavtalen med de fast ansatte som ble inngått i 2007. Jørn Wad, styreleder for frilansjournalistene i NJ, synes det er underlig at de ikke er blitt konsultert.
Viktig sak for frilanserne
– Meg bekjent er det ingen som har forhandlet med Media Norge på frilansernes vegne. Jeg lurer på hvem de har forhandlet med. En må også undres over om de skal legge seg på en felles prispolitikk for alle Media Norge-avisene, sier Wad til Journalisten.
Han setter spørsmålstegn ved at man etter sigende har brukt kollektivavtalen med de fast ansatte som mal.
– Forskjellen på avtalen de allerede har fått på plass med de fast ansatte og en eventuell avtale med frilansere er at mens fast ansatte tradisjonelt bare jobber for en medieorganisasjon, jobber frilansere til enhver tid for flere og er i stor grad avhengig av å bruke materialet i mer enn en sammenheng for å få hjulene til å gå rundt. Dette er en veldig viktig sak for frilanserne, presiserer Wad.
Klubbene har andre interesser
Han er overrasket over at de fem avisene ikke har vært i kontakt med frilanserne i NJ, men legger til at de ikke er har noe prinsipielt imot at man samkjører stoffet innad i avissamarbeidet.
– Vi er ikke motstandere av en felles innkjøpspolicy, men vi undres over at man ikke snakker med dem som berøres. Hvis de kun har snakket med klubbene internt i avishuset er disse mest basert på interessene til fast ansatte, dermed finnes det ingen rammeavtale som kan brukes som parallell.
Wad mener at stoffutveksling også av innkjøpt frilansstoff er svært spesielt med tanke på andre mislykkede eksempler på dette. Spesielt trekker han frem hvordan Danske Aller prøvde å innføre dette uten å forhandle med frilansjournalistene på forhånd og ble møtt med så sterke reaksjoner at de måtte trekke prosjektet.
