Twitret seg gjennom USA

Sammen med gravejournalisten James Ridgeway (72) og et filmteam reiste Guardians redaktør for digital research fra kyst til kyst i USA for å snakke med amerikanere i forkant av fjorårets presidentvalgkamp.

Verktøyene som muliggjorde sakene de dekket underveis var blogger, mikrobloggingstjenesten Twitter, fotodelingsnettsiden Flickr og det sosiale nettverket Facebook.

– I utgangspunktet var det en to måneders samtale med leserne mine mens jeg var i felten. Hvis du noen gang skal krysse USA anbefaler jeg ikke å gjøre det på bare 3,5 uker. Men det forbauset meg hvor mange ting Twitter gjorde mulig. Twitter-følgere sendte meg tips og kontakter hele tiden, sier Anderson (37) til Journalisten.

Stort tilfang av kilder

Anderson forteller at han kom i kontakt med en reporter i Seattle Post-Intelligencer, Monica Guzman, som hjalp ham å skaffe noen fantastiske kontakter til en skattesak han skrev.

En blogger i Los Angeles ga ham det han trengte for å beskrive eiendomsmarkedet i California. Møtet med Joe Monahan, en kjent politisk blogger i New Mexico som har jobbet for flere republikanske senatorer, var også svært nyttig.

– Monahan kjente alle innen sitt interesseområde. Jeg ville aldri hatt tilgang til alt det kildematerialet jeg fikk uten bloggere og twitrere. Sosiale medier gjorde at jeg enkelt kunne koble meg opp mot lokalkunnskap. Det jeg gjorde var «nettverksjournalistikk», sier han.

Twitter på kartet

Ifølge den amerikanske mediebloggeren Jeff Jarvis tar nettverksjournalistikk hensyn til hvordan ny teknologi gjør det mulig å samarbeide om konkrete saker: Profesjonelle og amatører kan jobbe sammen for å avdekke det som skjer. De kan lenke til hverandre på tvers av merkevarer og gamle skillelinjer og dele fakta og perspektiver.

Publikum kan involvere seg i saken før den kommer på trykk og bidra med fakta, spørsmål og forslag underveis – noe de også gjorde aktivt i dette tilfellet.

– Informasjon strømmet inn på pc-en og mobilen min hele tiden. Jeg var konstant koblet opp mot publikummet mitt og bygde et samfunn av interesserte lesere rundt reportasjeoppdraget vårt underveis, sier Anderson.

Å få med seg publikum er en logistisk utfordring når man dekker et så stort geografisk område som Anderson gjorde, men det finnes mange tjenester som gjør at man kan gjøre relativt avanserte søk for eksempel på Twitter.

I dette tilfellet brukte han Twibble.de for å finne den geografiske plasseringen til dem han kommuniserte med på Twitter på et kart.

– Alle som vil kan gjøre det

– Som amerikaner og profilert medieblogger har du utvilsomt et stort forsprang i forhold til denne type reportasjetur, men er ikke dette et helt urealistisk prosjekt for andre journalister?

– Enhver journalist kan gjøre dette hvis de vil. Det finnes absolutt ingen grunn til at nettjournalister skal være bundet til skrivebordet sitt, svarer Anderson. Han understreker at mobil teknologi gir stadig større muligheter til å rapportere fra felten. De sosiale mediene han brukte er i all hovedsak gratis, og den teknologiske terskelen for å bruke dem er lav.

Han forteller at turen på mange måter tok ham tilbake til begynnelsen av journalistkarrieren, da han var lokaljournalist i Kansas og følte seg veldig tett knyttet til leserne sine. Det var en følelse han mistet da han begynte å jobbe for nasjonal presse. Det at de reiste sammen med et filmteam satte visse begrensninger for hvor mye han fikk blogget, men helheten var likevel en overveldende følelse av nærkontakt og å jobbe i sanntid.

Hekta på Twitter i Guardian

Anderson brukte også sosiale medier underveis til å samle og spre informasjon: Han retvitret interessante artikler, bloggposter og små informasjonsoppdateringer når han fikk dem, som en tjeneste for trofaste lesere.

– Utfordringen var å bruke alle disse tjenestene – Twitter, Flickr, Blogging, Facebook og andre – på en gang: Hva er den beste måten å samle det slik at du bevarer alt og det gir mening for utenforstående? Det var veldig eksperimentelt, så jeg ville nok gjort en del annerledes neste gang, spesielt med å kategorisere ting bedre med geotagging.

Han forteller at de hadde tre fire tusen som fulgte twitterprofilen @GuardianUS og at Twitter blir et viktigere og viktigere redskap for The Guardian. Guardian Technology får eksempelvis flere lesere fra Twitterprofilen sin enn fra Google.

En drøm som ble virkelighet

I Norge er Twitter blitt beskyldt for å være et nettverk for eliten, men bruken av de fleste sosiale medier, også Twitter, tok av mye tidligere i USA og har nådd en noe bredere del av befolkningen. Dessuten handlet det vel så mye om å finne opinionsledere og spesialister som kunne fortelle ham hvem han burde ta kontakt med for en gitt sak.

– De som hjalp meg underveis var alt fra to meter høye svarte muskelbunter som kunne knust meg med fingrene sine, til latinske arbeidere, unge hvite menn, politikernerder og lokaljournalister Det var en skikkelig smeltedigel – som feltreporter var det en drøm som ble til virkelighet. På grunn av tidsbegrensningene er det absolutt ingen måte jeg kunne gjort den journalistikken jeg gjorde uten hjelpen jeg fikk fra publikum.