Hva norske medier kan lære av Haaretz

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

I 2007 publiserte en gruppe medieforskere, journalister og jurister studien The Media and the Rwanda Genocide. Granskningen, som norsk presse har knapt omtalt, stadfester medias avgjørende rolle før og under folkemordet i Rwanda i 1994. 

I løpet av 100 dager ble over 800.000 mennesker massakrert av folk med samme opphav, språk og kultur. Studiens hovedfunn viser hvordan lokale medier oppmuntret til drapene, mens internasjonale medier enten ignorerte eller feilformidlet det som skjedde. 

Det blir også fastslått at en mer balansert og riktig lokal og internasjonal dekning, kunne ha hindret folkemordet. 

Også den dominerende fremstillingen i norsk presse av grusomhetene var preget av skjevheter og fordommer, viser avhandling. Den fastslår hvordan journalistene hovedsakelig tegnet et bilde av kaos, anarki, hjelpløse og passive ofre, og en primitiv kultur preget av indre stridigheter. Samtidig var det mindre fokus på de som gjennomførte de planlagte og systematiske massakrene. 

Samme tendensene

Tretti år senere, er den norske fremstillingen av krigen i Gaza preget av mange av de samme tendensene. Mens enkelte israelske medier, som for eksempel dagsavisen Haaretz og +972 Magazine, viser eksempler på mer balansert, pålitelig og konstruktiv dekning av de pågående krigsforbrytelsene.

De siste syv månedene har norsk presse opprettholdt hovedsøkelyset på fortvilte, sinte og desperate palestinere. 

I likhet med dekningen av Rwanda, blir palestinere fremstilt som passive ofre som ikke kan gjøre noe med sin egen situasjon, bortsett fra å sørge over sine døde. Det har skapt medlidenhet og empati hos nordmenn, for eksempel støtter nesten halvparten av befolkningen en boikott av Israel. Men det har også skapt motløshet og fortvilelse, fordi mange har fått inntrykk av at ingen kan gjøre noe for å stanse grusomhetene.

Men erfaring viser at et systematisk kritisk søkelys mot en aggressor kan bidra til å hindre forbrytelser og overgrep. Det forsøker fredsstøttende israelske medier å gjøre. 

Sprer motløshet

I kontrast til den norske formidlingen som sprer motløshet – og forsterker forestillingen om de svakes skjebne, stiller de kritiske spørsmål ved israelske myndigheters handlinger og motiver. I stedet for kun å avbilde sørgende og frustrerte palestinere, publiserer de bilder av israelske soldater, våpen og ansvarlige myndighetspersoner. 

Haaretz, den israelske dagsavisen som regnes for å være landets mest innflytelsesrike avis, skildrer for eksempel hvordan den israelske hæren har opprettet «kill zones» i Gaza. Enhver som krysser den usynlige overgangen trukket av det israelske forsvaret (IDF), som regel uskyldige sivile, blir ansett som terrorist og drept.

Flere sider ved den dominerende norske dekningen av Gazakrigen viser hvordan det vedvarende hovedfokuset på ofrene, ofte gjennom ensidige og generaliserende skildringer, bygger opp under stereotypier og fordommer.

For eksempel formidler norsk presse om sult og kaos i Gaza, om nødhjelp som blir solgt på svartebørsen, og bilder av en sint mobb som løper etter lastebiler med nødhjelp, grensevakter som krever høye avgifter, og andre lovløse tilstander. Mens fredsstøttende israelske medier beskriver hvordan Israel stadig ødelegger Gazas infrastruktur. 

Ung stemme

+972 Magazine, et uavhengig nettmagasin som ønsker å tilføye en ny og ung stemme i debatten om Israel-Palestina, formidler for eksempel hvordan israelske stridsvogner skjøt og drepte teknikkere som reparerte et telekom apparat. Eller hvordan det israelske militæret har markert titusener av Gazas innbyggere som mulige attentatmål ved hjelp av kunstig intelligent. 

Den dominerende tendensen i norsk presse, derimot, er å opprettholde fokuset på negative sider ved palestinernes situasjon, og unnlate å rette kritisk fokus på aggressoren.

I likhet med dekningen av folkemordet i Rwanda i 1994, beskriver norsk presse hovedsakelig grusomhetene som en tosidig motsetning: «den israelsk-palestinske konflikten», «konflikten i Israel og Palestina», og som den vanskeligste konflikten som dreier seg om hvem som har rett til landområder. 

Fredsstøttende medier i Israel på den andre siden, opprettholder fokuset på Israels rolle som provokatør. +972 Magazine formidler for eksempel hvordan angrepet på Gaza må forstås i sammenheng med Israels splitt-og-hersk-strategi mot Palestinere i Jenin, Jerusalem og Nazareth – der målet er å avkrefte ideen om Palestinere som et homogent folkeslag. Det sistnevnte mediet belyser også hvordan en bred politisk koalisjon i Israel har ulike motiver for å gjøre krigen til den nye normalen.

Stadige påminnelser

Norsk presse har ofte gjentatt at angrepet fra Hamas sitt væpnete fløy 7. oktober 2023, er årsaken til krigen. Og stadig videreformidlet den norske regjeringen og vestlige lands støtte til Israels rett til å forsvare seg. (Et unntak er Klassekampen som forsiktig utfordret denne oppfatningen). Mens Hamas' angrep raskt ble stemplet som et terrorangrep, har Israels forbrytelser – inkludert omfattende og systematiske menneskerettighetsbrudd og brudd på internasjonal humanitær rett, sjelden blitt definert som terror i norsk presse. Fredsstøttende israelske medier, derimot, publiserer stadig påminnelser om Israels overgrep og massakre på palestinere siden opprettelsen av staten Israel. Det skaper et pålitelig og helhetlig bilde av situasjonen.

Som granskningen av medias rolle under folkemordet i Rwanda har avdekket, spilte medias formidling av dehumaniserende stereotypier om tutsiene og moderate hutuer en viktig rolle både før og under massakrene av de sistnevnte. De ble blant annet skildret som usiviliserte, kriminelle og aggressive, hensikten var å skape forakt, hat og likegyldighet.

Krigspropaganda

Selv om den norske pressen har formidlet ofrenes historier i stort omfang, er formidlingene fra Gaza ofte tilpasset generaliserte forestillinger om folk i Sør. Når pressen i tillegg unnlater å bringe forbryteren til torgs, men videreformidler og bruker dens begrunnelser og anklagelser, kan pressens fremstillinger fremstå som en del av aggressorens krigspropaganda.

De ovennevnte israelske mediene oppfattes som troverdige og balanserte fordi de stiller ansvarlige makthavere til ansvar for deres avgjørelser og handlinger. Og fordi de utfordrer etablerte fortellinger og forestillinger. Det kan bidra til å skape et mer rettferdig, solidarisk og trygt samfunn.

LES OGSÅ:

Yama Wolasmal vinner IR-prisen