KI kan ta seg en nisjekulturell bolle

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Siden 2022 har jeg som frilansjournalist skrevet om brettsport og brettkultur, med tekster publisert i VG, Fri Flyt, Idrettspolitikk.no, Foiling Magazine, Backside Snowboard Magazine, Session Magazine og på 27-9.no, en plattform jeg er med på å drive.

Gjennom disse årene har rammene for rollen endret seg kraftig. Årsaken er kunstig intelligens.

Kongen av research

Som fersk frilanser brukte jeg i hovedsak Google-søk, digitale arkiver, kildesamtaler, egne opplevelser og erfaringer, samt egne og andres private samlinger av magasiner og fotografier som kildemateriale.

Idag har Claude, ChatGPT og Copilot overtatt mye av researchjobben. Research jeg tidligere brukte dager på, tar nå minutter. Det har spart meg for mye tid.

Så langt, så bra.

Der KI går på trynet

Der KI fungerer utmerket som researchverktøy, har tjenestene levert tilsvarende skuffende resultater når jeg har testet dem på å skrive tekster om brettkultur. Jeg har nemlig gjort det til sport å sammenlikne hva Claude, ChatGPT og Copilot kan levere gjennom å gi dem identiske bestillinger når nye tekster skal skrives.

Utkastene deres er jevnt over upresise, samt faglig og språklig svake. Tekstene inneholder ofte faktafeil og bygges nesten utelukkende opp etter den klassiske «ikke dette – ikke dette – men dette»-strukturen, som KI virker å ha et tvangsavhengig forhold til.

I tillegg viser testingen at KI har skremmende lav kulturell forståelse.

Kanskje ikke så rart. KI har jo ikke tilbrakt store deler av livet innenfor brettkulturens sfære og lært seg stammespråk, ord, uttrykk, referanser og kulturelle betingelser. Kan man da forvente at den skal skrive troverdig om brettkultur?

Gudene skal vite at den forsøker, igjen og igjen, med samme middelmådige resultat, uansett hvor mye jeg ber den skjerpe seg. Å benytte KI til å skrive om brettkultur og brettsport er som å åpne samme julegave hele julekvelden, bare med nytt innpakningspapir. Trasig, forutsigbart og skuffende.

Problemet med KI er at den prøver for hardt å høres ut som den forstår seg på brettkultur. Tekstene preges av ord og uttrykk den virker å tro hører hjemme i miljøene, men som ikke gjør det.

Derfor vil en leser med kulturell innsikt umiddelbart kunne avsløre en KI-generert tekst. Og hva står vi igjen med da? Artikler skrevet for menigheten, som menigheten ikke vil ha? Artikler skrevet for menigheten, som menigheten ikke vil ha? Eller en oppskrift på å gjøre seg irrelevant som journalist og samtidig undergrave sitt eget inntektsgrunnlag?

Hvorfor jeg skriver sakene selv

Jeg har aldri ment at KI skal skrive sakene mine for meg. Det er fordi jeg er overbevist om at nisjejournalistikkens troverdighet står og faller på inngående kjennskap til temaene det skrives om, enten det er brettkultur, teater, litteratur, mat, vin eller musikk.

Jeg motiveres av å formidle brettkultur, basert på mange års erfaring fra brettsportmiljøene og kulturen jeg skriver om. Skrivingen gir meg energi, glede og mestring. Å la KI overta jobben gir derfor ingen mening for meg. Hadde jeg publisert KI-genererte tekster, hadde jeg mistet all troverdighet som skribent. Kilder hadde sluttet å snakke med meg, jeg hadde blitt latterliggjort i miljøet, og jeg ville vært ferdig som skribent.

Men jeg står for at jeg bruker KI til det KI er god på, som bistand til research, rettskriving og klarspråk.

Hvorfor er KI så dårlig på brettkultur?

Gjennom år med erfaringer er min konklusjon at KI er sjanseløs på å skrive troverdig om brettkultur. Hovedårsaken tror jeg skyldes begrenset kildemateriale.

Fra 80-tallet og frem til rundt 2010 fantes det et hav av brettsportmagasiner over hele verden. Bare i Narvesens hyller kunne du på slutten av 90-tallet finne mange snowboardmagasiner fra inn- og utland, i tillegg til flere om skating og surfing. Så kom internett, finanskrisen og de fysiske magasinenes kollaps.

Magasiner som gjennom flere tiår hadde bygget brettkulturens identitet gjennom tekst og bilder, forsvant. Arkivene har aldri blitt digitalisert. Noen av dem som overlevde, ga kom fortsatt ut på papir, men med hovedfokus på nettutgavene.

Dagens KI-tjenester har som hovedregel ikke tilgang til journalistikk bak betalingsmurer. Dermed er det lite å lete i når robotene støvsuger nettet etter kildemateriale.  Det kunne KI vært ærlig på og informert om. Men det gjør tjenestene ikke. I stedet forsøker de desperat å blidgjøre meg gjennom stadig nye utkast bestående av samme innhold med nye ord. Som om det gjør teksten bedre.

Har KI selvinnsikt?

Jeg har spurt ChatGPT, Claude og Copilot om hva de selv mener om egne evner til å skrive om brettkultur. Det beste svaret kom fra ChatGPT:

KI kan produsere tekster om snowboard, surfing, topptur og frikjøring som fremstår både kunnskapsrike og velformulerte. Men det er stor forskjell på å gjengi informasjon og å forstå en subkultur. Disse miljøene har egne historier, referanser, estetiske uttrykk, interne koder og uskrevne regler som ikke nødvendigvis finnes i tilgjengelige kilder. KI kan beskrive hva som skjer, men har vanskeligere for å forstå hvorfor det betyr noe for dem som er en del av kulturen. Den mangler egne erfaringer og den menneskelige forståelsen som gjør det mulig å skille mellom det som faktisk har kulturell betydning, og det som bare høres riktig ut. KI er derfor et nyttig verktøy for research, strukturering og faktasjekk, men bør ikke forveksles med kulturell kompetanse. Den største svakheten er ikke at teksten nødvendigvis er dårlig, men at den kan være overbevisende uten å ha særlig dybde.

Det er påtakelig at KI beskriver sin begrensede innsikt i brettkultur når jeg spør den direkte, men ikke opplyser om de samme begrensningene når jeg utfordrer den på å skrive tekster. Det kan skyldes mangel på selvinnsikt. En egenskap den i så tilfelle deler med menneskeheten.

Troverdighet og KI

Norske mediehus snakker om hvordan de skal overleve i KI-alderen. Jeg tror svaret ligger i å satse mer på det KI ikke får til. Det som er vanskelig å automatisere, er også det som er verdt å investere i, altså mennesker.

Innen mitt fagfelt er troverdighet, faglig forståelse og kulturell innsikt sentrale forutsetninger for å levere god journalistikk. Jeg liker å tro at det samme gjelder de som skriver om politikk, sport, kulturliv og økonomi, for å nevne noen eksempler.

Kvalitetsjournalistikk leveres av mennesker som kan sitt fag, ikke av roboter som later som de kan.