Bjørg Waage har akkurat sagt farvel til mannen sin, Sirwan Abdhulla Mohammed Saleh, som satt på Trandum. Saleh ble sendt ut av landet etter å ha bodd i Norge i 18 år.
Bjørg Waage har akkurat sagt farvel til mannen sin, Sirwan Abdhulla Mohammed Saleh, som satt på Trandum. Saleh ble sendt ut av landet etter å ha bodd i Norge i 18 år.

BILDET:

Oppdraget ble tøffere enn ventet: – Noen ganger må man bare la følelsene ta tak

Gabriel Aas Skålevik fotograferte en families avskjed før far ble sendt ut av landet.

Publisert

Arbeidshverdagen til en frilanser kan kalles alt annet enn forutsigbar. Ofte blir du tilkalt samme dag med en forespørsel om du kan rykke. Hva som møter deg når du er ute på jobb kan være alt fra fotball til krim. 

Fotojournalist Gabriel Aas Skålevik frilanser for flere av de store norske mediehusene. Han er vant til å ta jobber på sparket, og takket som vanlig ja da han en lørdag kveld fikk en telefon fra bildesjef i VG om han kunne reise til Trandum utlendingsinternat i Ullensaker dagen etter. 

Briefen var kort:

– Du skal ta bilder av en familie. Faren skal deporteres og mor står igjen med ansvar for tre barn her i Norge. 

Tøft

Det var liten tid til forberedelser. Skålevik fikk en oppdatert brief av VG-journalist Malene Birkeland på vei mot Trandum. 

I bilen snakker Skålevik om at han er trøtt, og at han er usikker på hvordan det skal gå å jobbe denne dagen. De forstod begge også at det kom til å bli et tøft møte, og bestemte seg for at om de følte for å gråte, måtte det skje i bilen etter at jobben var unnagjort. 

– Dette var før jeg hadde truffet familien. Jeg hadde ikke sett for meg at det skulle bli så tøft. 

Skålevik beskriver det som møter dem:

– Jeg hadde kanskje ikke våknet helt enda før jeg fikk hilst på familien på utsiden av Trandum. Da ser jeg at det er snakk om små barn, og en kone som blir værende igjen med ansvaret, jeg innså ikke alvoret før jeg så det med mine egne øyne. Da skjønte jeg at nå gjaldt det å skru på fotografen i meg. 

Gabriel Aas Skålevik
Gabriel Aas Skålevik

Som flue på veggen fikk de være med da familien kanskje sier ha det til hverandre for aller siste gang. De opprettet raskt tillit og Skålevik satt i gang med å fotografere. 

– Jeg tenkte at nå må jeg være varsom, forteller han. 

Han fortsetter:

– Det var krevende å måtte skru på rollen som fotograf så kjapt, jeg kjente på presset, at her hviler denne viktige jobben på mine skuldre. Jeg husker jeg tenkte at jeg kommer til å hate meg selv om jeg ikke gjør dette ordentlig. 

Stod midt i situasjonen

Det er ikke alltid like lett å legge lokk på følelsene som journalist og fotograf, og selv om Skålevik og Birkeland hadde avtalt at de ikke skulle gråte mens de jobbet, var det en avtale som røyk underveis. 

– Da jeg fotograferte bildet hvor sønnen prøvde å dra faren fysisk ut av Trandum, ut av besøksrommet og ut samme dør som det han og moren og broren skulle, da kjente jeg at det her nytter ikke å holde tilbake. 

Tårene strømmet på. 

Hans umiddelbare reaksjon var å gjemme seg, begrave ansiktet inn i kameraet og fokusere på å ta bilder. 

– Jeg så ikke helt den komme. Jeg ble tatt litt på senga av mine egne følelser og tenkte: 

– Er det uproft av meg å gråte nå? forteller han. 

Han fortsetter: 

– Jeg vil være profesjonell på jobb, men denne gangen hadde jeg ikke hatt tid til å reflektere rundt hva det ville si å være profesjonell i denne situasjonen. 

– Jeg var der for å gjøre en jobb, jeg er ikke pårørende, og jeg har ikke kommet for å vise at dette er trist, det er jo ikke det som er min jobb. Men jeg kunne heller ikke bruke energi på å prøve å slutte å gråte, det hadde gått ut over bildene, forteller han. 

Skålevik har vært på utallige jobber hvor han har dokumentert triste skjebner, folk som har mistet sin nære og kjære, og folk som havner i ufattelige situasjoner. Som regel møter han mennesker i kjølvannet av det triste.

– Her sto vi plutselig midt oppi skitten. Dette øyeblikket er kanskje deres aller siste farvel, før faren blir sendt ut av landet, og sønnen prøver å dra faren sin ut. 

Upartisk, ikke objektiv

Faren ble til slutt sendt ut av landet et par uker senere. Det skjedde ifølge Skålevik ganske så plutselig, midt på natta. Etter at saken ble publisert fikk Skålevik flere meldinger fra folk som har sine kjære på Trandum. De ønsket at VG skulle skrive mer. 

Skålevik forteller at denne saken har fått han til å reflektere rundt hva det vil si å være profesjonell på jobb. 

– Vi er ikke roboter, samtidig kan vi ikke falle sammen og gråte hele tiden, det er jo ikke profesjonelt det heller, men noen ganger må man bare la følelsene ta tak, det tror jeg er med på å gjøre meg til en bedre fotograf, sier han før han avslutter: 

– Det jo lenge siden jeg ga opp å prøve å være objektiv som pressefotograf, jeg satser heller på å være upartisk. 

Powered by Labrador CMS