KI-bilder: Vi må ikke gi fra oss kontrollen

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Bruk av KI (kunstig intelligens) har på kort tid tatt helt av. Det siste er KI som brukes til å skape fotorealistiske bilder ved hjelp av programmer som «Midjourney», «Dall-E» eller «Discord». Naturlig nok – og heldigvis – har det gitt opphav til debatt om dets implikasjoner for journalistikken.

Hvordan kan vi benytte KI på en fornuftig måte uten at det setter integritet og troverdighet på spill?

Internasjonalt vakte det stor oppsikt da den kjente amerikanske fotografen Michael Christopher Browns i april lanserte sitt siste fotoprosjekt, «90 Miles». Bildene viser blant annet kubanere som på gebrekkelige flåter drar seg over stredet som skiller Cuba fra USA. Det er et sterkt og dramatisk fotoessay. Men bildene er alle skapt med KI – og de satte naturlig nok i gang en heftig debatt i fotoverden.

Brown har vært helt åpen om opprinnelsen. På hans plattform, Airlab, kan en lese att dette er et «postfotografisk KI-rapporteringsillustrasjonseksperiment som utforsker historiske hendelser og realiteter i det kubanske livet som, siden 1961, har motivert kubanere til å krysse de 90 miles av havet som skiller Havanna fra Florida». 

Løfte blikket

Også Nettavisens anvendelse av KI-genererte bilder har ført til et ordskifte blant norske journalister. Journalisten tok opp diskusjonen etter at først Kode24 omtalte Nettavisens bruk. I en eget debattinnlegg samme dag skriver utviklingsredaktør i Nettavisen Pål Nisja-Wilhelmsen at det er sunt med skepsis mot det ukjente, men harselere samtidig litt med dem som mener at KI er «det nye, store og stygge vanskelige».

Jeg tror vi alle ønsker diskusjonen velkommen. Men for at vi skal komme videre og forsøke å forstå implikasjonene, er det nødvendig å løfte blikket.

La meg se på fire premisser som jeg mener må avklares i diskusjonen rundt KI-genererte bilder. Dette er ikke de eneste utfordringene som KI føre med seg, men jeg velger her å begrense meg til noen grunnleggende momenter som har presseetisk betydning – og lar det bli med å påpeke at det også er opphavsmessige, politiske, sosiale og arbeidslivsrelaterte konsekvenser som må avklares. La meg samtidig legge til at jeg på ingen måte har svarene, men, som fotograf som på samme tid er fascinert og urolig for utviklingen, håper at mine tanker kan være et bidrag inn i denne nødvendige diskusjonen.

Det første spørsmålet som melder seg når en etter hvert ser hva KI er i stand til å skape av fotorealistiske bilder, er om dette er fotografi? Hva du kaller noe er kanskje det minst interessante å diskutere. Men samtidig er det slik at ord har definisjonsmakt. Ord – og deres oppfattelse – legger premissene i en diskusjon. Ord betyr noe, og vi trenger et vokabular når vi skal snakke om noe så sammensatt som KI.

Tegne med lys

Ordet fotografi kommer, som alle som er opptatt av fotografi, vet til det kjedsommelige, av gresk og betyr å tegne med lys. Allerede der kommer KI-genererte bilder til kort. Jo da, KI-bilder settes sammen av elementer fra allverdens tilgjengelige bildearkiv – som jo sannsynligvis er fotografert på «ordentlig». Men for meg er det ikke nok til at KI-bilder dekkes av definisjonen til fotografi. Bildene er skapt ved bruk av algoritmer og kildedata, som behandles av en datamaskin for å lage et visuelt uttrykk – ikke av lys.

Etter hvert som stadig flere KI-bilder lages og legges inn i bildearkivene, vil også slike bilder inngå i kildegrunnlaget til KI-programmene. Avstanden til noe som virkelig har eksistert, vil gradvis forsvinne inn i uendeligheten.

Nettopp virkelighet er en sentral del av min forståelse av hva fotografi er. For meg – og ikke bare fordi jeg er en dokumentarfotograf – avbilder et fotografi noe virkelig, noe som eksisterer, og som er blitt registrert av et lysfølsomt medium.

 Selv om KI-genererte bilder kan simulere virkelige objekter, scener og mennesker på en veldig realistisk måte, er de ikke faktiske representasjoner av den fysiske verdenen fanget med et kamera, men snarere digitale tolkninger av den.

Hvorvidt KI-genererte bilder er fotografi, ble satt på spissen under årets Sony World Photography Award der vinneren ble annonsert i april. Kategorien «creative» ble vunnet av den tyske fotografen Boris Eldagsen. Da han nektet å ta imot prisen fordi vinnerbildene var skapt ved hjelp av KI, førte det til oppstandelse og stor oppmerksomhet. Eldagsen forklarte at han deltok med bildene for å teste ut om juryen var i stand til å skille ut de KI-genererte bildene fra «ekte» fotografi.

Til The Guardian sier Eldagsen: «Hvis du ikke kan se forskjellen mellom et fotografi og et KI-generert bilde, kan du like godt gå hjem. De er ikke like. Én skrives med lys, én skrives med ledetekst (prompt).»

Hvorfor har dette betydning? La meg komme tilbake til det.

Har KI-bilder verkshøyde?

Et annet spørsmål som KI-genererte bilder reiser, er om disse bildene har verkshøyde. For meg er det vanskelig å se at bilder skapt av et program – selv om programmet i seg selv har menneskelig opphav – dekkes inn av åndsverksloven. Loven gir uttrykkelig opphavsmannen eierskap til sine verk. Det er altså snakk om en person (uten å gå inn i noen kjønnsdiskusjon om ordbruken) som beskyttes av loven.

Et bildet som ikke har opphav i en person, har, ut fra min begrensede juridiske innsikt, derfor heller ikke ha verkshøyde – og vil således heller ikke være beskyttet av opphavsretten. En interessant følge vil være at KI-genererte bilder fritt vil kunne kopieres og eksemplarfremstilles av hvem som helst.

Det ser ikke ut til at dette diskuteres i journalistiske kretser, ikke meg bekjent i hvert fall. Vi har vært mer opptatt av at KI-programmene henter sitt kildemateriale fra opphavsbeskyttet bildearkiver – og hva som må gjøres for å beskytte disse bildene mot urettmessig bruk. Kanskje er det to sider av samme sak, for om ikke algoritmene eller personene som instruerer algoritmene har opphavsretten, må det kanskje være de opprinnelige opphavsmennene til kildedataene?

Innen kunsten er dette med verkshøyde et sentralt ankepunkt – nettopp fordi KI-genererte bilder trosser kunstens grunnleggende idé om at det er en opphavsperson som står bak det som skapes. Selvfølgelig er bruken av KI mer kontroversiell innen journalistikken fordi det truer selve grunnlaget og premisset for nyhetsformidlingen som basert på fakta og virkelighet. Innen kunsten har kreativitet selvsagt ingen begrensninger.

Sidestilt med tekst

Det tredje momentet som må vurderes når vi snakker om KI-genererte bilder, er hva dette betyr for troverdigheten.

I utgangspunktet kan det sies at i og med KI, er bildet nå sidestilt med teksten i den forstand at begge nå er fullt i stand til både å formidle fiksjon og fakta. Og kanskje er det bra at fotografiet en gang for alle har mistet illusjonen av å være et sannhetsvitne. Det har alltid eksistert manipulerte fotografier, men det er nå hevet over enhver tvil at det ikke nødvendigvis er «sant». Som en positiv konsekvens vil forhåpentligvis bruken av KI-genererte, fotorealistiske bilder føre til en større kildekritisk tilnærming. 

Hvorvidt du skal kunne stole på et bilde blir til syvende og sist et spørsmål om tillit til formidleren – som selvsagt alltid har vært selve grunnfjellet i all journalistisk rapportering. KI-genererte bilder flytter imidlertid grenser – eller de utviskes.

I et debattinnlegg Medier24 skriver Samia Touileb og Per Christian Magnus ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen: «KI-genererte bilder utfordrer troverdighet og publikums tillit til mediene.» De peker på at KI utfordrer flere punkter i Vær varsom-plakaten. Det gjelder både punkt 4.11 om å verne om det journalistiske fotografiets troverdighet, punkt 3.2 om kildekritikk og faktakontroll, samt punkt 3.4 om kildevern.

Utnyttes av aktører

I en tidsalder med falske nyheter og sosiale nettverk, utgjør utviskingen av grenser en fare for vårt demokrati. KI-verktøy vil garantert utnyttes av aktører med onde hensikter eller rett slett av uforstand. Både innen journalistikken og samfunnet ellers er det blitt vanskelig å skille ut den massive spredningen av «alternative sannheter». Dette er ikke bare trussel mot demokratiet, men mot fotojournalistikken (og journalistikken som sådan).

Når det faktisk pågår et kontinuerlig kappløp for å holde falske bilder og videoer unna seriøs nyhetsformidling, blir det desto viktigere med en forsiktig tilnærming til KI-genererte bilder i journalistiske medier.

 Som Adrian Steinbakk konstaterer i et innlegg i Journalisten: «Allerede nå ser vi at internett flommer over av falske bilder og artikler.» Jeg er enig med ham om at i en tid med stor digital forvirring, er det viktigere enn noen gang at journalister er til stede i den virkelige verdenen for å dokumentere det som skjer. Å normalisere KI-genererte bilder kan fort føre til en legitimisering av usannheter eller falske nyheter.

Desinformasjon er rett og slett et stort problem. Det er så mange falske bilder i omløp at vi som journalister, må finne måter å vise folk hva som er hva.

Jeg sier ikke at KI-genererte, fotorealistiske bilder ikke kan anvendes i journalistikken. Men vi må ha en struktur for å skille mellom autentiske, manipulerte og genererte bilder. Dette er en del av en mye større og nødvendig diskurs om å fremtvinge forskjellene mellom fotografering og KI-genererte bilder. I en slik sammenheng er det blant annet at definisjonen av ord og ordbruken er så viktig. Vi må være klinkende klare på hva vi mener når vi snakker om fotografi – innforstått at et fotografi faktisk er en representasjon av noe virkelig.

Økonomiske sider

Det er selvsagt også et økonomisk aspekt her. Utviklingen av KI er drevet av ønsket om å tjene penger. Og det er mitt siste anliggende, som jeg bare ganske kort vil berøre for det har betydning lagt utover det presseetiske.

KI kutter kostnader og øker produksjonen. Det er ikke i seg selv negativt. Men hvis økonomiske incentiver blir en pådriver til å hoppe bukk over de etiske utfordringene som KI-genererte bilder skaper for journalistikken, er vi på ville veier. Vi må ikke la oss blende av muligheten til kostnadseffektivitet. Mer enn noensinne er det nødvendig å holde fast på integritet og troverdig som selve vår bærebjelke. Det er det som skiller oss fra andre medier.

Er motstanden mot KI rett og slett en motstand mot en ny teknologi, eller skyldes det en dypere bekymring for å viske ut grensene mellom fiksjon og virkelighet? Her er det fort gjort å havne i skyttergravene.

Jeg er enig med forsker Liv Hausken ved Universitetet i Oslo som i Journalisten uttaler at det ikke nødvendigvis er et problem at pressen bruker KI-genererte bilder. Uten tvil er KI et nyttig verktøy, men vi er ikke desto mindre nødt til å avklare premissene for hvordan vi bruker det innen journalistikken. Det finnes ikke noen entydige svar, men det vi ikke kan som journalister, er å gi fra oss kontrollen til algoritmene (som på ingen måte er uavhengige, upartiske eller uhildede)

LES OGSÅ:

Medieforsker mener debatten om KI-bilder er litt hysterisk