- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Bruk av KI (kunstig
intelligens) har på kort tid tatt helt av. Det siste er KI som brukes til å
skape fotorealistiske bilder ved hjelp av programmer som «Midjourney», «Dall-E»
eller «Discord». Naturlig nok – og heldigvis – har det gitt opphav til debatt
om dets implikasjoner for journalistikken.
Hvordan kan vi
benytte KI på en fornuftig måte uten at det setter integritet og troverdighet
på spill?
Internasjonalt vakte det
stor oppsikt da den kjente amerikanske fotografen Michael Christopher Browns i
april lanserte sitt siste fotoprosjekt, «90 Miles». Bildene viser blant annet
kubanere som på gebrekkelige flåter drar seg over stredet som skiller Cuba fra
USA. Det er et sterkt og dramatisk fotoessay. Men bildene er alle skapt med KI
– og de satte naturlig nok i gang en heftig debatt i fotoverden.
Brown har vært helt
åpen om opprinnelsen. På hans plattform, Airlab, kan en lese
att dette er et «postfotografisk KI-rapporteringsillustrasjonseksperiment som
utforsker historiske hendelser og realiteter i det kubanske livet som, siden
1961, har motivert kubanere til å krysse de 90 miles av havet som skiller
Havanna fra Florida».
Løfte blikket
Også Nettavisens
anvendelse av KI-genererte bilder har ført til et ordskifte blant norske
journalister. Journalisten tok opp diskusjonen etter at først Kode24 omtalte
Nettavisens bruk. I en eget debattinnlegg samme dag skriver utviklingsredaktør
i Nettavisen Pål Nisja-Wilhelmsen at det er sunt med skepsis mot det ukjente,
men harselere samtidig litt med dem som mener at KI er «det nye, store og
stygge vanskelige».
Jeg tror vi alle
ønsker diskusjonen velkommen. Men for at vi skal komme videre og forsøke å
forstå implikasjonene, er det nødvendig å løfte blikket.
La meg se på fire
premisser som jeg mener må avklares i diskusjonen rundt KI-genererte bilder.
Dette er ikke de eneste utfordringene som KI føre med seg, men jeg velger her å
begrense meg til noen grunnleggende momenter som har presseetisk betydning – og
lar det bli med å påpeke at det også er opphavsmessige, politiske, sosiale og
arbeidslivsrelaterte konsekvenser som må avklares. La meg samtidig legge til at
jeg på ingen måte har svarene, men, som fotograf som på samme tid er fascinert
og urolig for utviklingen, håper at mine tanker kan være et bidrag inn i denne
nødvendige diskusjonen.
Det første spørsmålet
som melder seg når en etter hvert ser hva KI er i stand til å skape av
fotorealistiske bilder, er om dette er fotografi? Hva du kaller noe er kanskje
det minst interessante å diskutere. Men samtidig er det slik at ord har
definisjonsmakt. Ord – og deres oppfattelse – legger premissene i en diskusjon.
Ord betyr noe, og vi trenger et vokabular når vi skal snakke om noe så sammensatt
som KI.
Tegne med lys
Ordet fotografi kommer, som alle som er
opptatt av fotografi, vet til det kjedsommelige, av gresk og betyr å tegne med
lys. Allerede der kommer KI-genererte bilder til kort. Jo da, KI-bilder settes
sammen av elementer fra allverdens tilgjengelige bildearkiv – som jo
sannsynligvis er fotografert på «ordentlig». Men for meg er det ikke nok til at
KI-bilder dekkes av definisjonen til fotografi.
Bildene er skapt ved bruk av algoritmer og kildedata, som behandles av en
datamaskin for å lage et visuelt uttrykk – ikke av lys.
Etter hvert som
stadig flere KI-bilder lages og legges inn i bildearkivene, vil også slike
bilder inngå i kildegrunnlaget til KI-programmene. Avstanden til noe som
virkelig har eksistert, vil gradvis forsvinne inn i uendeligheten.
Nettopp virkelighet er en sentral del av min
forståelse av hva fotografi er. For meg – og ikke bare fordi jeg er en
dokumentarfotograf – avbilder et fotografi noe virkelig, noe som eksisterer, og
som er blitt registrert av et lysfølsomt medium.
Selv om KI-genererte
bilder kan simulere virkelige objekter, scener og mennesker på en veldig
realistisk måte, er de ikke faktiske representasjoner av den fysiske verdenen
fanget med et kamera, men snarere digitale tolkninger av den.
Hvorvidt KI-genererte
bilder er fotografi, ble satt på spissen under årets Sony World Photography
Award der vinneren ble annonsert i april. Kategorien «creative» ble vunnet av den tyske fotografen Boris Eldagsen. Da
han nektet å ta imot prisen fordi vinnerbildene var skapt ved hjelp av KI,
førte det til oppstandelse og stor oppmerksomhet. Eldagsen forklarte at han
deltok med bildene for å teste ut om juryen var i stand til å skille ut de
KI-genererte bildene fra «ekte» fotografi.
Til The Guardian sier
Eldagsen: «Hvis du ikke kan se forskjellen mellom et fotografi og et
KI-generert bilde, kan du like godt gå hjem. De er ikke like. Én skrives med
lys, én skrives med ledetekst (prompt).»
Hvorfor har dette
betydning? La meg komme tilbake til det.
Har KI-bilder verkshøyde?
Et annet spørsmål som
KI-genererte bilder reiser, er om disse bildene har verkshøyde. For meg er det
vanskelig å se at bilder skapt av et program – selv om programmet i seg selv
har menneskelig opphav – dekkes inn av åndsverksloven. Loven gir uttrykkelig opphavsmannen eierskap til sine verk.
Det er altså snakk om en person (uten å gå inn i noen kjønnsdiskusjon om
ordbruken) som beskyttes av loven.
Et bildet som ikke
har opphav i en person, har, ut fra min begrensede juridiske innsikt, derfor
heller ikke ha verkshøyde – og vil således heller ikke være beskyttet av
opphavsretten. En interessant følge vil være at KI-genererte bilder fritt vil
kunne kopieres og eksemplarfremstilles av hvem som helst.
Det ser ikke ut til
at dette diskuteres i journalistiske kretser, ikke meg bekjent i hvert fall. Vi
har vært mer opptatt av at KI-programmene henter sitt kildemateriale fra
opphavsbeskyttet bildearkiver – og hva som må gjøres for å beskytte disse
bildene mot urettmessig bruk. Kanskje er det to sider av samme sak, for om ikke
algoritmene eller personene som instruerer algoritmene har opphavsretten, må
det kanskje være de opprinnelige opphavsmennene til kildedataene?
Innen kunsten er
dette med verkshøyde et sentralt ankepunkt – nettopp fordi KI-genererte bilder trosser kunstens
grunnleggende idé om at det er en opphavsperson som står bak det som skapes.
Selvfølgelig er bruken av KI mer kontroversiell innen journalistikken fordi det
truer selve grunnlaget og premisset for nyhetsformidlingen som basert på fakta
og virkelighet. Innen kunsten har kreativitet selvsagt ingen begrensninger.
Sidestilt med tekst
Det tredje momentet som må vurderes
når vi snakker om KI-genererte bilder, er hva dette betyr for troverdigheten.
I utgangspunktet kan det sies at i
og med KI, er bildet nå sidestilt med teksten i den forstand at begge nå er
fullt i stand til både å formidle fiksjon og fakta. Og kanskje er det bra at
fotografiet en gang for alle har mistet illusjonen av å være et sannhetsvitne.
Det har alltid eksistert manipulerte fotografier, men det er nå hevet over
enhver tvil at det ikke nødvendigvis er «sant». Som en positiv konsekvens vil
forhåpentligvis bruken av KI-genererte, fotorealistiske bilder føre til en
større kildekritisk tilnærming.
Hvorvidt du skal kunne stole på et
bilde blir til syvende og sist et spørsmål om tillit til formidleren – som
selvsagt alltid har vært selve grunnfjellet i all journalistisk rapportering.
KI-genererte bilder flytter imidlertid grenser – eller de utviskes.
I et debattinnlegg
Medier24 skriver Samia Touileb og Per Christian Magnus ved Institutt for
informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen: «KI-genererte
bilder utfordrer troverdighet og publikums tillit til mediene.» De peker på at KI
utfordrer flere punkter i Vær varsom-plakaten. Det gjelder både punkt 4.11 om å
verne om det journalistiske fotografiets troverdighet, punkt 3.2 om
kildekritikk og faktakontroll, samt punkt 3.4 om kildevern.
Utnyttes av aktører
I en tidsalder med
falske nyheter og sosiale nettverk, utgjør utviskingen av grenser en fare for
vårt demokrati. KI-verktøy vil garantert utnyttes av aktører med onde hensikter eller
rett slett av uforstand. Både innen journalistikken og samfunnet ellers
er det blitt vanskelig å skille ut den massive spredningen av «alternative
sannheter». Dette er ikke bare trussel mot demokratiet, men mot
fotojournalistikken (og journalistikken som sådan).
Når det faktisk pågår et
kontinuerlig kappløp for å holde falske bilder og videoer unna seriøs
nyhetsformidling, blir det desto viktigere med en forsiktig tilnærming til
KI-genererte bilder i journalistiske medier.
Som Adrian Steinbakk
konstaterer i et innlegg i Journalisten: «Allerede nå ser vi at internett
flommer over av falske bilder og artikler.» Jeg er enig med ham om at i en tid
med stor digital forvirring, er det viktigere enn noen gang at journalister er
til stede i den virkelige verdenen for å dokumentere det som skjer. Å
normalisere KI-genererte bilder kan fort føre til en legitimisering av
usannheter eller falske nyheter.
Desinformasjon er rett og slett et
stort problem. Det er så mange
falske bilder i omløp at vi som journalister, må finne måter å vise folk hva
som er hva.
Jeg sier ikke at
KI-genererte, fotorealistiske bilder ikke kan anvendes i journalistikken. Men vi
må ha en struktur for å skille mellom autentiske, manipulerte og genererte
bilder. Dette er en del av en mye større og nødvendig diskurs om å fremtvinge
forskjellene mellom fotografering og KI-genererte bilder. I en slik sammenheng
er det blant annet at definisjonen av ord og ordbruken er så viktig. Vi må være
klinkende klare på hva vi mener når vi snakker om fotografi – innforstått at et fotografi faktisk er en
representasjon av noe virkelig.
Økonomiske sider
Det er selvsagt også
et økonomisk aspekt her. Utviklingen av KI er drevet av ønsket om å tjene penger.
Og det er mitt siste anliggende, som jeg bare ganske kort vil berøre for det
har betydning lagt utover det presseetiske.
KI kutter kostnader
og øker produksjonen. Det er ikke i seg selv negativt. Men hvis økonomiske
incentiver blir en pådriver til å hoppe bukk over de etiske utfordringene som
KI-genererte bilder skaper for journalistikken, er vi på ville veier. Vi må
ikke la oss blende av muligheten til kostnadseffektivitet. Mer enn noensinne er
det nødvendig å holde fast på integritet og troverdig som selve vår bærebjelke.
Det er det som skiller oss fra andre medier.
Er motstanden mot KI rett og slett en motstand mot en ny teknologi,
eller skyldes det en dypere bekymring for å viske ut grensene mellom fiksjon og
virkelighet? Her er det fort gjort å havne i skyttergravene.
Jeg er enig med forsker Liv Hausken ved Universitetet i Oslo som i Journalisten uttaler at det ikke nødvendigvis er et problem at pressen bruker KI-genererte bilder. Uten tvil er KI et nyttig verktøy, men vi er ikke desto mindre nødt til å avklare premissene for hvordan vi bruker det innen journalistikken. Det finnes ikke noen entydige svar, men det vi ikke kan som journalister, er å gi fra oss kontrollen til algoritmene (som på ingen måte er uavhengige, upartiske eller uhildede)
