På et loft på Grünerløkka i Oslo sitter Else Myklebust på en krakk. Midt imot henne sitter sanger og fiolinpedagog Ellen Omdal Milsom. Ellen gjør ørsmå bevegelser på krakken. Venstre hånd hviler på hodet, mens hun dreier sakte, sakte på krakken.
Else vil ha Ellen til å vende hodet og overkroppen, men prøve å la blikket bli igjen. Kjempevanskelig.
– Hvor lite kan du løfte? spør Else. Bare hennes milde stemme risper litt i roen i det hvitmalte loftsrommet. Den effektive Dagsrevy-stemmen er borte. Hun roser Ellen, og gir henne nye oppgaver. Hun skal gjøre samme bevegelse og se på sin egen nesetipp. Og igjen, mens hun ser på Elses hånd.
– Sitt som du sitter på badeberget ditt om sommeren og ser ut i horisonten. Følg en måke eller et skip der ute med blikket, sier instruktøren. Ellen fortsetter å dreie på krakken, mens blikket går langt, langt inn i den hvite veggen.
I dag jobber de med fiolinkroppen. Når timen renner mot slutten er Ellen komfortabel på krakken. Låret strammer ikke lenger. Hodet føles lettere og kjennes tilkoblet kroppen. Hun ler.
Så reiser Ellen seg og spiller fiolin. Else sirkler rundt henne på nette føtter. Mens jeg bare ser en ung kvinne som spiller, observerer Else små og store forandringer. Fordi Journalisten skal forstå metoden, oppsummerer feldenkraispedagogen, når Ellen har lagt ned buen:
– Du har utvidet bevegelsesrepertoaret ditt. Du svingte med fiolinen – du hadde bevegelse i skulderbladene, du har plutselig fått skulderblader, Ellen. Du har gjenopplivet ribbeinsmuskulaturen og har masse fin hoftebevegelse. Før sto føttene statisk. Nå beveger du dem. Når du spilte en tone du ville holde lenge, så stabiliserte du føttene. Og du har begynt å bevege venstre håndledd.
– Næ! Der hadde jeg masse spenninger. Feldenkrais er fantastisk! sier Ellen. Mikrobevegelsene gjør kjempeutslag, og det føles bedre å spille.
– Hele vitsen er at det skal være smått, svarer Else.
Under myk blå himmel over Lindås, seks-syv mil nord for Bergen, gjør Helga Styve Hellestveit store bevegelser.
Når mannen Jostein ikke kommer raskt nok med motorsagen og heller ikke neste gang hun spør, finner hun frem einersaksen. Skulderbladene trekkes sammen. Armene svinger ut i vinkel og klapper sammen. Igjen og igjen. Det kjennes i musklene.
– Jeg er sterk, skjønner du, sier Helga. Brillene har hun lagt igjen inne. Hun er i overall og har arbeidshansker på, mens hun rydder gamle beitemarker. Bare her vi står har hun ryddet 30 dekar som var teppelagt av einer. I fjor holdt hun på med tømmerhogst, vedhogst og småskog-rydding.
Da hun sluttet som journalist lurte Helga på om hun skulle begynne med en nisje hjemme på gården. Nisjearbeid er noe en virkelig må ville, tenkte Helga. Hun ville helst være nyttig for gårdsproduksjonen, men hun vil helst ikke melke.
Melkeproduksjonen er det de lever av på den 280 mål store gården. Når Jostein har bygget ferdig ungdyrfjøset skal 16 kyr økes til 24. Hellestveit er eneste gården i kommunen der verken mann eller kone jobber ute. I fjor kjøpte de et bruk på 300 mål på Tyborgøy i Fensfjorden, som ligger noen hundre meter fra gårdshuset. På øya har de villsau.
Helga er opptatt av landskapspleie og at gamle beitemarker ikke skal gro igjen. Nå flytter hun en dunge med avkappede einerbusker bort til en annen. Hun stabler oppover og oppover til et digert bål.
– I fjor hadde jeg 25 store einerbål her nede. Jeg vet ikke hvor miljøvennlig det er, men det var veldig gøy, sier Helga.
Denne januarformiddagen stiger ingen røyk fra markene. Ingen brent einerlukt brer seg over landskapet. Det er stille på markene på Lindås. Stille som på loftet på Grünerløkka, der Else konsentrerer seg om små bevegelser.
Bevegelser er nøkkelen i feldenkraispedagogikken, nøkkelen til å forstå hvordan nervesystemet virker.
De er håndgripelige og brukes for å finne tilbake til fleksibilitete vi alle er født med, om vi ble født friske. Slik forklarer Else feldenkraismetoden.
Hun kaller det en pedagogisk metode for å lære det å kunne lære. Hun har elever som er sangere, musikere og skuespillere. Hun hjelper mennesker som har stive rygger og stramme nakker, men også de som er utbrente. Selv brukte Else Feldenkrais for å komme på beina igjen.
Da hun med store ryggsmerter lå på et betonggulv og ble instruert av tidligere kollega Beate Flattum Rud lå Elses hode til slutt mykt. Så mykt som hos et spedbarn. Da tenkte journalisten at dette skulle hun gjøre resten av livet.
Både Else og Helga var journalister, men driver med helt andre ting i dag.
Ingen av dem, eller de fire andre i denne reportasjen, ble nedbemannet. Ulike grunner lå bak deres sprang bort fra journalistikken.
Også Frode Grytten sluttet som journalist, men han fortsatte å skrive. Han skriver mer og han kan skrive annerledes. Det han forfatter kommer ut mellom stive permer.
Frode har alltid ønsket å leve av språket sitt. I 2001 hadde han utgitt syv bøker, og bestemte seg for å virkeliggjøre en gammel drøm. Han sa opp i Bergens Tidende og ble forfatter på heltid.
Helst vil han være poet. Å skrive dikt er å drive grunnforskning i språk, sier Frode: Det er formel 1, det er sprint.
– Men jeg er en prosamann, sier han sindig. Han har tjent godt på bøkene sine, har stipend og kan få forskudd fra forlaget. Han håper å kunne leve av å skrive bøker. Skrive tekster med større romslighet i forhold til tid, som han uttrykker det. Jammen skriver han mer konkret og anskuelig enn han snakker.
Forfatteren føler seg fortsatt som journalist. Reportasjen er han ikke ferdig med.
– De snåle og rare tingene jeg har opplevd som journalist savner jeg. Journalister kan gå inn i miljøer og får treffe forskjellige mennesker. De har mulighet til å se verden. Da mener jeg ikke bare Afghanistan eller Kina, men verden rett utenfor kontoret, sier Frode.
Han sitter innerst i en krok på jernbanekafeen i Bergen. Andre steder er så forutsigbare, men her kan rare mennesker dumpe innom. De gjør ikke det denne fredagsmorgenen, men muligheten er jo alltids der.
– Tematisk holder jeg på med det samme prosjektet. Prosjekt er et veldig dårlig ord, men. Jeg skildrer vanlige folks hverdag, vil vise frem at et vanlig liv ikke nødvendigvis er så kjedelig. Journalistikken, og litteraturen, jager etter det ekstreme. Det i midten er minst like viktig, sier Frode.
Han irriterer seg over at journalistikken gir autoritet til det som er i ytterkantene. Som journalist prøvde han å være en motvekt. Han ville vise frem mennesker uten maske, ikke mennesker som case.
– Mennesker er ikke sånn. De er alt annet enn klisjeer. Mennesker er snåle, vakre, stygge og rare.
Eller engasjerte. Alle de seks tidligere journalistene er engasjerte mennesker.
Aktive i organisasjonsliv og i politikk. Går med pannen først inn i kampen mot seksualisert vold. De tror på menneskene og de tror at det nytter.
– Å komme inn i nye miljøer og i nye roller er spennende. Det å bytte jobb ser jeg som noe positivt, sier David Koht-Norbye. Ved siden av jobben driver han gård i Eidsberg med 80.000 kyllinger. Han har konkurrert i eksteriørdømming av gris, sau og hest og skal idrettslaget bygge lokale, trår han til. Da Øvre Smaalenene intervjuet David på 80-tallet og spurte hvor mange verv han hadde, måtte han ha betenkningstid. Så ringte han tilbake og sa at så vidt han hadde oversikt over, var det 29 verv.
Som David kaster Helga seg uti nye oppgaver. Da hun begynte i Strilen var det ingen journalistklubb der, så Helga brettet opp ermene og gikk i gang. Hun er en av disse mødrene som driver ungdomsarbeidet, den som skriver lappene andre klager over at de må svare på. Hun er instruktør i barneteateret for ungdomslaget og leder for korpset.
Legen som godkjente Elses søknad om uføretrygd sa at hun ikke skulle arbeide. Men hun skulle utsette seg for de kickene hun var vant til, om enn i mindre grad. Ellers blir du ulykkelig, sa legen.
– Han var en svært klok mann, sier Else i dag.
Flere av disse seks har søkt ro i et liv utenfor journalistikken. Alle snakker om å komme vekk fra nattetanker om glupe ideer til stadig nye saker, unna journalistikkverna i hodet, bort fra deadline. Helgas fysiske arbeid gir kroppslig trøtthet og er lett å finne hvile fra. En halv times pause, så er hun klar til å jobbe videre.
De har ikke valgt stillstand. Tvert imot; de vil lære og de går på. Når tre av dem sier de vant frihet ved å forlate journalistikken, så sier det mest om faget og yrket vårt.
– Jeg kan lettere bestemme min egen arbeidsdag, sier David – han med 80.000 kyllinger. David leder Opplevelsesesenteret Østfoldbadet som har 18 ansatte og hvor kafeteriaen i tillegg har ni årsverk. David arbeider med refinansiering av Østfoldbadet. Hans ambisjon er at badet skal være det første i sin størrelse som ikke går konkurs. Og han er ansvarlig for sikkerheten til innpå 200.000 badende. Til tross for alt det sier David:
– Det var tøffere å være mellomleder i en hektisk avishverdag.
– Her har jeg ikke det kreative presset. Denne jobben er nesten lettere å legge igjen, når jeg går hjem, sier Roger Østlie Sandum.
Han er politisk rådgiver for SVs stortingsgruppe og har ansvaret for mediekontakten. Tanken på et fredeligere liv var ikke motivasjonen og ikke i hans tanker, da han i oktober 2000 begynte på Stortinget.
Før han var 30 år kunne Roger fått all time high-plakett på legekontoret for måling av kolesterol og blodtrykk. Han ville kjedet seg med et roligere liv, sier han. Som journalist i Romerikes Blad var hverdagen presset og stresset. Det er den også på Stortinget.
– Stress er ikke nødvendigvis synonymt med noe negativt. Når det koker her, når det er fullt av folk i vandrehallen og vi i tillegg har fått et positivt utfall – det er jo bare dritkult, sier Roger. De brune klinkekuleøynene lyser.
Bak ham lyser juletreet i Stortingets vandrehall. Det er siste spørretime før jul, og Roger må bort og sjekke med Kristin Halvorsen hvordan det gikk inne i salen.
– Det blei ikke noe særlig sving på sakene våre i dag. Hu klarte ikke å få fyra opp Bondevik. Det var visst bare strømprisene, og ikke de fattige, som var tema, sier han.
– Nå kan du være med og snike, sier han til fotograf Birgit. Han vil høre hva Bondevik svarer journalist Lilla Sølhusvik fra NRK Dagsnytt. Så må han svare i mobiltelefonen:
– Yes, det er Roger. Litt kjapp info fra møtet, ja…
David Koht-Norbye har fasttelefonen mot det ene øret og mobilen mot det andre.
Samtidig skal han intervjues om at han hele sitt voksne liv har vært i journalistikken – helt til han ble daglig leder på badet som skulle åpne i Askim. Eierne hadde ambisjoner om 120.000 besøkende i året. Galskap, mente David, men han så utfordringen. En time før søknadsfristen gikk ut sendte han en mail til styreleder. Det første driftsåret kom det 202.000 besøkende.
– På 80-tallet så jeg rotteracet i journalistikken og forsto at det ikke var noe for resten av livet. Jeg innstilte meg på at når jeg ble 45 år så hadde jeg fem år på meg til å finne på noe annet, forteller bademesteren, som tidligere kolleger ynder å kalle ham.
Kona mente denne jobben var noe for ham. I april 2001 stupte han uti det, som han har kastet seg ut i andre jobber. Selv om David i årevis jobbet i samme avis var han aldri mer enn fem år i samme stilling.
I sitt nye fag og nye arbeidsmiljø har han lært masse om vannbehandling, om ph- og klorverdier. Han er blitt kjent med mange nye mennesker, og han roser badebransjen:
– Vi ser på hverandre som kolleger og er åpne om planene våre. Det var mye tøffere konkurranse i journalistikken, sier David. Han savner en del kolleger, men ikke pressen. Likevel sier han:
– Jeg avskriver ikke muligheten for å komme tilbake. Jeg har ikke brent alle broer. Jeg er fortsatt et skrivende menneske.
David og Feldenkrais-Else savner ikke journalistikken.
Skjønt hun gjorde det da hun var syk og lurte på hva hun skulle bruke resten av livet på.
Til tider kan SV-Roger og forfatter-Frode savne journalistjobben. Roger kan savne det håndfast avisarbeidet. Det var godt å se saken raskt på trykk, selv om han ikke alltid var fornøyd.
– På denne si’a av bordet kunne jeg mange ganger ønske å være journalist og gyve løs på statsministeren. Jeg ser så mange ting. Jeg kan få lyst til å kle av folk. Det klør i fingrene av og til, sier Roger.
Frode er glad han er kvitt deadline. Selv om BT var en fleksibel arbeidsplass og han var frimann de siste årene. Han skrev mange utkast, filte og rettet utover sene kvelder til han måtte levere. Og visste at egentlig kunne han bedre. Fortsatt har han store utgifter til printerpapir og -blekk. Han tillater seg å skrive rått og så fomle seg frem til bedre utkast – uten mellomledere som roper om deadline.
For Helga er savnet godt. For to år siden var hun lei av avisarbeidet. På gården hjemme på Lindås hadde familien på fem nok av alt, bortsett fra tid. Helga gikk ned i 60 prosent stilling. Til slutt var det beste med journalistjobben at hun jobbet lite.
– Det var ikke rett hverken for avisa eller meg, sier hun. Sommeren 2001 var hun glad hun slapp å identifiseres med avisa. Er Strilen her også. Kan du ta med en annonse?
– Sånn småprater vi i bygdesamfunnet. Alle identifiseres med plassen de jobber. Det har jeg skjønt nå, sier Helga.
Nå går Helga og tenker på saker hun vil lage. Hun liker å skrive revysanger og limerick, og lurer på hvorfor hun aldri skrev en reportasje på rim.
Roger og Helga er de to som klarest sier at de kan tenke seg tilbake til journalistikken.
Når dette leses har Roger verdens kuleste jobb, og storkoser seg hjemme med sønnen. Så skal han tilbake til stortingsgruppen. Som Helga følger han med i Journalisten. Det er langt mellom interessante stillinger i en medieverden med innstramminger og nedbemanninger.
– Nå som jeg har lyst til å være journalist igjen, så får jeg ikke jobb, sier Helga. Hun vet godt hvor store søkerbunkene er. Drømmen for henne hadde vært NRK Hordaland eller en av de to store avisene i Bergen. Kanskje som vikar. Ungene er blitt så store og mannen er hjemme på gården. Hun kunne til og med pendlet.
For Roger kan det bli problematisk å gå rett tilbake til andre siden av bordet. Med tanke på at han en gang vil fortsette som journalist, utbryter han:
– Jeg sa opp en fast journaliststilling da det begynte å rase. Det er jo komplett vanvittig!
– Jeg er fortsatt et skrivende menneske, sier Elisabeth Hagen med nøyaktig samme ord som David brukte.
Hun vil ikke bli journalist igjen nå. Likevel: Hvis hun får skjenkebevilling og delikatessebutikken med matservering på Bjølsen i Oslo går bra, og hvis det gamle butikklokalet på Sagene blir kaffe- og vinbar med tapasretter, da ønsker hun å skrive mer. Hun liker å fortelle historier.
– Hvis det går til helvete, så må jeg selge leiligheten og flytte til gården i Seljord. Da ville jeg få mye tid til å skrive, da.
Det morsomste hun kan tjene penger på er å være daglig leder av Mat & Mer. Hun jobber med kunder, vasker, rydder, fyller på varer, planlegger og kjøper inn fra leverandører. Grusomheter som å føre kassabok og slikt lærte hun seg etter at hun åpnet den lille spesialbutikken. Første året gikk hun med dundrende underskudd, men hun så det var liv laga.
Snart åpner hun, samboer og partner Olav Kvalem og partner Helle Ofrim Bengtson en ny delikatessebutikk med frukt og grønt på Bjølsen. Over 40 mennesker kan spise samtidig, mens andre kjøper med vegetarkost, kjøtt- eller fiskeretter hjem. Da Journalisten traff Elisabeth vasset hun i håndverkere og ventet på offentlig godkjenning herfra og derfra. Hun jobbet 12 timers dager. Likevel svarer hun kontant på spørsmålet om hva hun har vunnet ved å forlate journalistikken:
– Frihet!
I butikken, som midlertidig skal stenges, er hovedbasisen oljer fra Italia, oster, te og kaffe. Månedens spesialkomponerte, kanskje? Eller en av 47 tesorter? Valrhona-sjokoladen er blitt en viktig del av salget. Her er duftende brød, et utall forskjellige oliven, røde, faste tomater og sprø salat. På bardisken ved vinduet står en rekke med kokebøker til inspirasjon for matglade kunder. Utenfor i sprengkulda sitter Elisabeth og røyker. Slik satt hun forrige gang selger var innom, han som dukker ut av bilen og sier:
– Jeg tror jaggu du er gæren!
Elisabeth ler så øredobbene dingler.
Hun var gæren nok til å hoppe i det, da hun fikk ideen om delikatessebutikk i det gamle arbeiderstrøket i Oslo.
– Drømmer er til for å realiseres. Noen ganger må en lage nye drømmer, sier hun.
Da Elisabeths mann døde og hun ble alene med datteren måtte hun lage nye drømmer. Men en mister ikke hva en er og hva en har, mener Elisabeth.
Den gangen ble det journalistikkutdanning i Oslo og senere frilanstilværelsen. Da butikken hun hadde lørdagsjobbet i skulle selges, visste hun at dette ville hun gjøre. Så hun kjøpte lokalet og satte i gang.
– Da jeg var rundt 19 år hadde jeg en vag idé om noe sånt. Jeg måtte kanskje gå omveiene for å komme hit, sier Elisabeth. Den nye jobben har lært henne at bekreftelsen vi behøver, ligger nærmere enn vi tror.
Fra journalistikken har Elisabeth tatt med seg de raske veiene for å tilegne seg kunnskap og motet til å stille de dumme spørsmålene.
Roger nærmer seg politiske betraktninger som en journalist; analyserer betydningen for folk og bygger løsninger på den analysen. Nyhetskriteriene bruker han daglig. HEY YOU SEE SO-teknikken har han brukt i opplæring av stortingsgruppa:
– Den referer jeg til nesten hver dag. Vekke oppsikt med HEY. YOU er hva det vil si for leseren, lyttere og seeren. SEE er den delen SV-politikerne er jævlig gode på. Så er det viktig å huske SO. Vi kan ikke gå ut med saken før vi har et SO, en løsning på problemet.
Frode mener at journalistikk er gull verdt som research for forfatteren. Det gir et annet utgangspunkt enn kun eget liv og skrivekunst. Dessuten lærte journalistikken ham at å skrive handler om å gjøre det. Når man begynner og dytter borti det, så kommer språket.
– Ekte respekt for de menneskene som stilte opp med sine liv. Det lærte jeg i journalistikken, sier Else.
For noen år tilbake trodde hun det var vanntette skodd mellom journalistlivet og det etterpå. En dag betraktet hun en feldenkraispedagog. Observerte hvordan han prøvde å finne den andres mulighet og samtidig få sin intensjon igjennom.
Plutselig forsto hun at dette kunne hun. Dette er regi! Det har jeg gjort før, tenkte Else. Da kom livet hennes sammen igjen.
Lokalavisjournalistene Helga og David fikk unik kunnskap om hva som rører seg i bygdene og hvordan samfunnet fungerer. Han lærte på den harde måten hva det vil si å være sjef, og mener han er en bedre leder i badeland enn han var i presseverden.
– Da jeg fikk denne jobben hadde jeg ingen spisskompetanse annet enn journalistikk. Jeg hadde erfaring i organisasjonsarbeid, ledelse, økonomi. Jeg hadde et sterkt engasjement og masse livserfaring. Som journalist møter vi hele tiden nye personer, nye fagområdet og emner. Det gir oss et fortrinn og evnen til å sette oss inn i nye ting, mener David.
Han synes journalistikken er en glimrende allmennutdannelse.
Roger kaller jobben sin for en brukbart betalt voksenopplæring.
Han synes han lærer mye, som dynamikken og prosessen frem til en politisk beslutning.
– Hvis man er politisk interessert er ikke Stortinget noe dårlig sted å jobbe. Det drives faktisk politikk her. Jeg får innsikt i viktige områder i det norske samfunnslivet og jeg skjønner hvor jævlig vanskelig det er å jenke noe særlig.
Det var samfunnsengasjementet som førte ham til journalistikken, og deretter videre til SVs stortingsgruppe. Han innrømmer at han ikke kan markedsføring eller kommunikasjonsstrategier, men mener det er langt fra hans virkelighet. Han har sin journalistfaglig bakgrunn og sin politiske erfaring. Det bruker han som rådgiver, når han deltar i gruppens forskjellige fora, utvikler politikk og tar strategiske valg.
Vi er med når han sammen med SV-leder Kristin Halvorsen kvalitetssikrer hennes deltakelse i kveldens Holmgang. Roger informerer om hvem de andre deltakerne blir og hva fokuset i debatten skal være.
Kristin Halvorsen fleiper med at hun nå er helt imot pappapermisjoner. For hva skal hun gjøre, når Roger skal være hjemme med sønnen Julian i januar og februar? Han som er et slags filter mellom SV-gruppen og mediene.
– Ofte må jeg forklare politikerne at viktige saker ikke nødvendigvis er det mediene kaller gode saker, forteller han om jobben som i pressekretser gjerne refereres til som koffertbærer.
– Jeg yter sørvis om hva SV har gjort i en sak, hvor saken står og hva som er skjedd. Jeg selger inn saker til mediene for å få oppmerksomhet rundt våre beste saker, men jeg har ingen sleipe triks. Jeg prøver å oppføre meg slik jeg som journalist ville ønsket en som meg opptrådte. Jeg har respekt for at journalistene gjør det de vil uansett, forklarer Roger.
Kanskje er Else enig i at journalistene gjør som de vil uansett.
Kanskje likevel ikke. Visst syntes hun det var gøy å lose Dagsrevyen gjennom sending, men nyhetsjournalistikken betydde lite for henne. Det som ble sett på som objektivt og nøytralt var ofte styrt, syntes hun, fra storting, NHO, regjeringen.
– Det som var mest akseptert å jobbe med var mye bukke-og-takke-og-føre-videre-stoff. Det syntes jeg var lite interessant. Jeg ville vise virkeligheten som kvinne og gikk løs på det med pannen først, sier Else. Det som var spennende var å heve samspillet mellom mennesker opp fra det personlige og vise politikken i det.
Frode snakker om at mennesker blir uviktige, når journalistikk blir journalisme. Han er betenkt over at journalisters utgangspunkt kan være formet av en fordom på morgenmøtet. Da kan oppdraget bli å bekrefte fordommen, ikke å åpne verden og komme videre. Dessuten er han lite begeistret for objektivitetsidealets hellige grunn.
– Skal jeg skildre verden, så må jeg gjøre det subjektivt. Jeg er ikke interessant, men jeg må bruke meg sjøl for å komme nærmere stoffet. Gode aviser har mange stemmer som bidrar med sin måte å se verden på, sine meninger og sin måte å skrive på. Det er så dørgende kjedelig om alle skriver likt. Standardspråket ligger der. Det er bare å ta det i bruk - så sier man til slutt ingenting, mener Frode.
Han legger til at det er mange hederlige forsøk på god journalistikk. Han synes at journalistene er dyktigere og bedre utdannet enn før, men han finner mye av stoffet pregløst.
Selv synes journalisten og forfatteren Frode skriver mye på samme måte. Forhåpentligvis litt dypere nå. Han står friere i forhold til virkeligheten. Sier mannen som i en reportasje om et amatørkor lot Mozart sitte på baksiden av månen og streve med å fullføre «Requiem».
– Kravet til å gå inn i virkeligheten er stort, men mange journalister kan ikke nok. De som kommer lenger og blir eksperter på et område, de forsvinner ut av journalistikken og inn i selve faget eller de begynner å lage dokumentarer, sier Frode.
Det gjorde Else. Hennes incestprogram «Ingen rom var trygge» forandret menneskers liv. For dem som var utsatt, for dem rundt, for oss som kjente noen som hadde vært det, stoppet verden litt opp. Og for mange menn:
– Noen menn angrep meg så skrekkelig. En tok kvelertak på meg. De sa at jeg var ute etter hevn, fordi jeg måtte ha opplevd det selv, sier Else og legger til at hun aldri har vært utsatt.
I flere år laget hun programmer om seksualisert vold. Hun var langt på vei inn i det filmatiske. For sin innsats fikk hun Hirschfeldt-prisen. Det føltes som en anerkjennelse for det journalistiske arbeidet og all researchen hun hadde gjort på et nytt felt. Det slitsomme og spennende arbeidet føler hun er hennes journalistiske innsats.
Elses oppgave nummer én er ikke å bli syk igjen.
For å klare det, arbeider hun ikke mer enn hun orker. Dessuten må hun holde på med noe som er spennende.
– Jeg klarer ikke å legge ned livet, sier Else. – Å sitte på benken er et godt sted å være, når man trenger det. Man kan bare ikke bli sittende der.
Å undervise gir henne intensiteten hun trenger. Kickene hun må utsette seg for. Samtidig vet hun at engasjerer hun seg, så går hun på med full flamme. Derfor porsjonerer hun ut. Derfor lar hun seg ikke lenger bli så engasjert av mediedebatter.
Det blir Roger, David og Frode. Ja, nesten mer, sier rådgiveren. Forfatteren synes det er flott at mediedebattene er blitt flere. Elisabeth både ergrer seg mer, og gir mer blaffen. Da velger hun av-knappen på fjernsynsapparatet. Helga leser aviser og hører radio som en journalist. Tok han oppfølgingsspørsmålet som han burde nå? For å kompensere for bortfall av sin NJ-aktivitet leser hun Journalisten fra perm til perm. Hun smaker på ordet engasjert – er hun det?
– Før ville jeg gjort noe, arrangert et møte, satt meg i sving. Det gjør jeg ikke, sier hun selvkritisk.
Men da minstedatterens kommunale barnehage skulle nedlegges i fjor vår, sto Helga i bresjen for aksjonen.
– Jeg kunne styre på, kalle inn til møter, skrive i avisa alt jeg ville, fordi jeg var ikke journalist. Jeg var bare en vanlig mor.
PRESSENS ARBEIDSLEDIGHETSKASSE har de siste tre årene utbetalt stønad til flere og flere journalister, mens ingen redaktører har fått penger herfra. Stønaden er på 3.250 skattefri kr hver måned i et halvt år, pluss 250 kroner måneden per forsørgerbyrde.
FRILANSKLUBBEN/NJ merker ikke stor pågang av nedbemannede journalister som vil frilanse. Medlemmer kommer og går, og fra 2001 til 2002 sank tallet fra 756 til 754.
MINDRE ETTERSPURT. Mediebakgrunn er ikke lenger et sesam-sesam for å få en informasjonsjobb. Profesjonaliseringen av informasjonsarbeidet har gjort pressebiten mindre viktig.
– Den typiske informatøren er ikke lenger en avdanket journalist, og erstattes oftere av en søker med informasjonsutdanning, sier Cecilie Staude.
Hun foreleser i informasjons- og samfunnskontakt ved BI Norges Markedshøyskole og er studieleder i økonomi- og næringslivsjournalistikk ved Handelshøyskolen BI.
– Hva lærer man på informasjonsutdanning som ikke journalistutdanning gir?
– Målgruppeanalyse, for eksempel, det å forstå at en tilsynelatende lik gruppe ikke er så homogen likevel. Logistikk i forhold til å produsere informasjon, sier Erik Cameron, styreleder i Norsk kommunikasjonsforening.
– Det kan kvalifisere journalistene at de vet hvordan mediene fungerer. Journalister kan gå inn i dels komplekse problemstillinger, finne kjernen og arbeide derfra. Dessuten er de fleste journalister i stand til å formulere seg noenlunde sammenhengende.
– Hvilke råd vil du gi de som ønsker seg over i informasjonsfaget?
– De bør fremheve kunnskaper og innsyn og forståelse de har i et definert område. Det journalistiske blir et tilleggselement. De bør ikke gi inntrykk av at dette er noe de vil gjøre midlertidig mens de venter på en annen jobb, sier Cameron.
NJ vedtok i 1997 at «Pressetalsmenn/kvinner, informasjonsmedarbeidere og informasjonsmeglere kan ikke være medlem av NJ». Etterpå ble rundt 125 medlemmer kastet ut.
