Etikk under press gir stress
Etiske dilemmaer har vært vanskeligere å takle for tsunamijournalister enn vitneopplevelser i katastrofeområdet.
Det går fram av masteroppgaven i journalistikk som NJ-medarbeider Trond Idås nylig leverte til Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Oppgaven er en undersøkelse av hva journalistene som dekket tsunamikatastrofen i 2004 opplevde. Hvor belastende opplevelsene var, og hvorvidt beskyttelsesfaktorer og mestringsmetoder påvirket graden av stressreaksjoner.
Oppgaven baserer seg på en spørreundersøkelse Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress gjennomførte blant ulike grupper personell ca. 10 måneder etter tsunamien. Drøyt 100 journalister fra 22 redaksjoner reiste til katastrofeområdene.
Moralsk stress
– Det mest interessante funnet er at de etiske og moralske dilemmaene journalistene kom opp i var en viktigere forklaring på stressreaksjoner, enn ekstreme inntrykk de fikk som vitner. Det gjelder både reaksjoner mens de var på stedet og trekvart år etterpå, sier Idås.
Det innebærer ikke at det journalistene så var av liten betydning, presiserer han. Journalistene ble sterkere eksponert for sanseinntrykk enn andre yrkesgrupper som jobbet i katastrofeområdet, og fikk også flere stressreaksjoner. Viktige faktorer var også at journalistene oppholdt seg lenge i området, i gjennomsnitt to uker. Og at de jobbet ekstremt lange økter. Andre yrkesgrupper har et innarbeidet system for å få nok hvile.
Vanskelige pålagte oppgaver
– Men journalister opplevde også tilleggsbelastninger som å bli bedt om å utføre oppgaver i strid med personlige verdier eller yrkesetiske standarder. Samtidig var det mange vanskelige avgjørelser. De møtte hardt rammede folk som i sjokk gjerne snakket og snakket. Å finne ut hva man faktisk kunne publisere var en stor utfordring.
– Hva slags pålagte oppgaver opplevdes som vanskelige?
– Avstanden til hjemmeredaksjonen var stor. En del fikk bestillinger fra sine arbeidsledere som viste at de ikke forsto mye av hva journalistene sto overfor. Mange opplevde det som problematisk å ta kontakt med pårørende i dyp fortvilelse fordi det var i strid med deres personlige verdier. Den naturlige reaksjonen er heller å gi omsorg enn å lage saker, sier Idås.
– Så det handler om at de ville hjelpe?
– Ja, et grunnleggende dilemma for journalister er at de ikke kommer til katastrofeområder for å hjelpe de rammede, men for å rapportere. Trygghet i forhold til denne yrkesrollen er viktig for hvordan man mestrer oppgaven. Mange hadde dårlig samvittighet når de reiste hjem, de følte de ikke hadde gjort nok for å hjelpe til.
Tabubelagt
Idås tror noe av forklaringen på tsunamijournalistenes reaksjoner er at det er lettere å snakke med kolleger om det groteske man har sett enn etiske vurderinger, som er mer individuelle.
– Er man ukomfortabel med forventninger om å skulle lete opp familier som har mistet barn eller ektefeller, er det vanskelig å ta diskusjonen. Dette er fortsatt litt tabubelagt, mener Idås, som trekker en parallell til den aktuelle debatten rundt Faiza-saken.
– Direkte kontakt med pårørende i slike situasjoner gir en del journalister reaksjoner etterpå. De sliter med dårlig samvittighet.
Andre vanlige stressreaksjoner er invaderende minner, flashbacks søvnproblemer, uro og konsentrasjonsvansker og at man ikke vil snakke eller lese om hendelsen.
For erfarne, modne reportere er det selvsagt lettere å stå imot forventningspress fra hjemmeredaksjonen. Men mange av de som reiste etter tsunamien gjorde det fordi de hadde julevakt. De hadde ikke erfaring fra krig eller katastrofer, som er nødvendig for å være noenlunde forberedt til denne typen jobber. Det er ikke nok å ha dekket vanlige ulykker.
– En viktig lærdom er at det er viktig å sende erfarne medarbeidere sammen med uerfarne.
Trond Idås bruker oppgaven i kursvirksomhet og han opplever at det er stor interesse for temaet.
– Selv om tsunamien var unik kjenner mange igjen problemstillingene fra andre typer oppdrag.
